Når Frederic Hauge roper bø, danser politikerne så tennene skrangler. Hvor kommer denne makten fra, spør John O. Egeland.

Politikk i moderne tid har handlet om organisering og mobilisering. Makt var direkte forbundet med folkelig oppslutning, enten det skjedde gjennom valg, medlemskap i fagforeninger eller deltakelse i politiske partier. Den som kunne få flest mennesker ut i gatene, var som regel nær seieren. Samtidig hadde den demokratiske aktivismen en viktig forutsetning: De politiske lederne måtte akseptere at medlemmene hadde innflytelse på mål og strategi. I dag er dette i ferd med å bli snudd på hodet. De mest effektive politiske maskinene har knapt medlemmer. Bellona er et slikt fenomen.


Politikerne frykter Bellona og Frederic Hauge. Det er trolig grunnen til at organisasjonen har stor troverdighet blant folk flest, slik ulike målinger viser. Frykten og respekten springer ikke ut av at Bellona representerer mange mennesker eller viktige grupper. Strengt tatt har Bellona bare ett medlem, og det er grunnleggeren Frederic Hauge. Bellona ble opprettet som en stiftelse i 1986 med Frederic Hauge og Rune Haaland som gründere og med en grunnkapital på 5000 kroner. Etter at Haaland gikk ut av organisasjonen i 2001, er det Hauge alene som har kontroll med stiftelsen. Etter vedtektene har han rett til å peke ut styreleder og styrets flertall. I praksis er Frederic Hauge eier av Bellona.

Offisielt ble Bellona en stiftelse for å unngå konkurranse med andre miljøorganisasjoner om medlemmer og for å forhindre at ekstremister infiltrerte arbeidet. I tillegg til direkte, personlig kontroll, åpnet organisasjonsformen også for utvikling av alternativ politisk virksomhet. I første fase samlet Bellona oppmerksomhet og troverdighet ved å klatre i fabrikkpiper og grave opp gifttønner. Gradvis ble denne politiske kapitalen investert i nye arbeidsformer der miljøkompetanse, konkrete løsninger og samarbeid med næringslivet er de sentrale elementene. Resultatet er en ny type politisk aktør som forener ulike arbeidsformer og oppgaver.

Politisk hybrid er antakelig den betegnelsen som er mest dekkende. Bellona er ingen tradisjonell tenketank som utvikler teoretiske modeller og konsepter. Det ville være altfor fjernt fra Frederic Hauges rastløse natur. Han trives dårlig ved et stille skrivebord, og vil heller opptre som kraftfull politisk aktør i fremste linje. Samtidig er Bellona langt på vei et privat konsulentfirma, et foretak som stimulerer utvikling av ny miljøteknologi i samarbeid med betalende aktører i næringslivet. Slikt øker også kraften i foretakets økonomiske muskler. Bellona har i dag et årsbudsjett tett oppunder 30 mill. kroner, noe som er på høyde med inntektene til et mellomstort norsk parti.

Frederic Hauge har fått mye kritikk for de tette bindingene til næringslivet. Blant selskaper som støtter Bellona økonomisk finner vi bl.a. Statoil, Coca-Cola Norge, Yara, oljeselskapet ConocoPhillips og Statkraft. For Bellona er slike forbindelser slett ikke kritikkverdige, snarere juvelen i kronen. Miljømisjonering og grønn hverdag for folk flest, overlates med lett hjerte til andre. Bellona er opptatt av andre og større ting. Frederic Hauge og hans mannskap vil bringe sammen selskaper som kan utvikle ny teknologi. De vil engasjere og forplikte energiprodusenter og andre i langsiktige løsninger når det gjelder klimaproblemet.

Nettopp her ligger den viktigste politiske motsetningen mellom Bellona, andre miljøorganisasjoner og den politiske venstresida. Bellona framstår som en fryktløs og aggressiv miljøorganisasjon, men i praksis gjelder det bare målene. Mens andre ser industrien som en hovedfiende som må straffes og reguleres hardt, ser Bellona mulige partnere som må stimuleres til større ansvarlighet gjennom teknologisk innovasjon og klare og langsiktige rammebetingelser. Strategien er å gjøre gamle fiender til nye allierte. Her finnes åpning for store skiller i framtidas miljøpolitikk.

Problemet med privateid politisk virksomhet er mangelen på mekanismer som evaluerer, kritiserer og som har makt til å endre ledelsen. Frederic Hauge beveger seg tidvis midt på arrogansens aveny der det ikke er plass for andre eller for dialog.

Samtidig pågår en løpende forvitring av deltakerdemokratiet i andre deler av det politiske liv. Tendensen omfatter i høy grad de politiske partiene der cæsarisk lederskap aksepteres så lenge det er medieeffektivt.

Bellona er bare ett eksempel på at vi nå er vitne til overgangen fra medlemskap til eierskap.