Det finnes neppe én enkeltperson som har betydd mer for å få spørsmålet på dagsorden både i USA og internasjonalt

Mange forbinder Al Gore først og fremst med filmen An inconvenient Truth. Han har imidlertid hatt klimaendringer som sin viktigste kampsak i mesteparten av sin politiske karriere. Det er neppe noen enkeltperson som har betydd mer for å få spørsmålet på dagsorden både i USA og internasjonalt.
FORNØYD MED TILDELINGEN: Al Gores film utgjør en svært liten del av det arbeid Al Gore har gjort for å få klimaspørsmålet på den internasjonale dagsorden, skriver seniorforsker Steinar Andresen.

FORNØYD MED TILDELINGEN: Al Gores film utgjør en svært liten del av det arbeid Al Gore har gjort for å få klimaspørsmålet på den internasjonale dagsorden, skriver seniorforsker Steinar Andresen.
Foto: FNI.NO



Al Gore lærte om klimaendringene som ung student på Harvard av en av professorene han hadde der, Roger Revelle. Som fersk kongressmann holdt Al Gore sin første høring om klimaspørsmål i 1978, 10 år før spørsmålet kom på den internasjonale dagsorden. I 1987 hadde han klima som hovedsak på sitt program for å bli nominert som demokratisk presidentkandidat, men han nådde ikke frem.

En konservativ observatør kommenterte den gang ’at Al Gore har en interesse i et saksområde som etter elektoratets syn ikke engang har perifer interesse’. I årene som kom brukte han sin plass i Senatet til å bli en av der sterkeste kritikerne til President Bush Sr’s klimapolitikk.

I 1992 skrev han bestselleren Earth in Balance hvor behovet for handling mot klimatrusselen sto helt sentralt. Clinton’s valg av Gore som visepresidentkandidat i 1993 var et taktisk grep for å vinne grønne stemmer, ikke minst på grunn av Clintons noe blandede innsats for miljøet som guvernør i Arkansas.

Som visepresident hadde Al Gore uvanlig stor innflytelse og arbeidet aktivt for å påvirke president Clinton til å føre en mer aktiv amerikansk klimapolitikk. Til å begynne med var Clinton skeptisk, men Gore fikk gradvis større innflytelse på saksområdet. Det var Gore som fikk president Clinton, til tross for motstand fra de økonomiske rådgivere i Det Hvite Hus, til å gå inn for en stabilisering av de amerikanske utslipp innen år 2000.

Dette var et klart brudd med tidligere amerikansk klimapolitikk.

Det var også Gore som i 1995 klarte å overtale Clinton til å få USA til å godta internasjonale forhandlinger om bindende målsetninger. Også dette var et brudd på tidligere amerikansk politikk. Kongressen og amerikansk industri var imidlertid meget kritisk til en slik tilnærming. Dette førte i en periode til en mer forsiktig klimapolitikk fra Al Gore’s side, men det var Gore’s 16 timers opphold under siste fase av forhandlingene om Kyoto Protokollen som var avgjørende for at man nådde frem til enighet – og at USA aksepterte større utslipps reduksjoner. Gore var også avgjørende for Japans aksept av ett kutt på 6%.

Som kjent la aldri president Clinton frem Kyoto-protokollen for den amerikanske Senatet, fordi det var ingen sjanser for å få den ratifisert. I hans forsøk på å bli president i USA i år 2000 i konkurranse med George Bush Jr. nedtonet han imidlertid klimaspørsmålet.

Det siste året har klimaspørsmålet fått en helt annen oppmerksomhet enn tidligere. En av grunnene er trolig Al Gores film og hans omfattende ’road show’ i den forbindelsen. Jeg har ikke sett filmen og kan derfor ikke kommentere den. Viktigere for den økte oppmerksomheten er nok likevel den vitenskapelige innsats fra FNs klima panel (IPCC) og ikke minst at klimaendringene nå er blitt mye mer synlige for ’folk flest’ og for media.

Al Gores film utgjør imidlertid en svært liten del av det arbeid Al Gore har gjort for å få klimaspørsmålet på den internasjonale dagsorden.

Det er vanskelig å se at noen enkelt person har gjort mer for dette enn han.
 

Søk i skattelistene