Norsk frontkjemper forsvarer seg mot anklagene om krigsforbrytelser.

Da spansk politi tidligere i år jaktet på stornazisten Aribert Heim, også kjent som «Doktor Død», falt søkelyset på den norske frontkjemperen Fredrik Jensen (86), som var bosatt i Spania. Slik ble Jensens historie kjent. Ifølge nazijegere ved Wiesenthal-senteret i Jerusalem har Jensen selv gjort seg skyldig i krigsforbrytelser og bør stilles for retten.
- Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg meldte meg til tjeneste på østfronten som 18-åring, skriver Fredrik Jensen i sitt innlegg.

- Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg meldte meg til tjeneste på østfronten som 18-åring, skriver Fredrik Jensen i sitt innlegg.
Foto: Carin Osvaldsson, www.sydkusten.es

Nazistene prøvde å verve nordmenn til å kjempe mot kommunismen. 15 000 nordmenn meldte seg. Av disse havnet mellom 5 000 og 6 000 på Østfronten. Mellom 700 og 1000 nordmenn falt i Hitlers krig.

Nazistene prøvde å verve nordmenn til å kjempe mot kommunismen. 15 000 nordmenn meldte seg. Av disse havnet mellom 5 000 og 6 000 på Østfronten. Mellom 700 og 1000 nordmenn falt i Hitlers krig.
Foto: Scanpix

Fredrik Jensen (nå 86) var den høyest dekorerte norske frontkjemperen og den eneste som fikk Det tyske gullkors.

Fredrik Jensen (nå 86) var den høyest dekorerte norske frontkjemperen og den eneste som fikk Det tyske gullkors.
Foto: www.waffen-ss.no



Jensen mener seg urettferdig trukket inn i anklagelser om krigsforbrytelser.

Her kan du lese Fredrik Jensens historie slik han selv forteller den:


I over 60 år har vi norske frontkjempere måttet finne oss i alle løgner og beskyldninger som er rettet mot oss i forbindelse med vår innsats mot Sovjetsamveldet og kommunismen. Ca 15000 nordmenn meldte seg frivillig, knapt halvdelen kom ut og ca 1000 falt.

Våre forsøk på å protestere mot falske beskyldninger har ikke fått komme frem, hverken i presse eller andre media. Likevel vet vi fra historien at løgner alltid vil bli avslørt. Min historie er enkel. På grunn av de politiske forhold ved universitetet i Oslo, var det problematisk å studere der. Da jeg meldte meg, var det fordi jeg var lovet gjennom det militære å få studere statsvitenskap i Tyskland (Langemarkstudium). Da krigen mot Sovjet begynte, og med Sovjets angrep på Finnland i minnet, meldte jeg meg til fronten. 200 000 vest-europeere meldte seg frivillig. De kom til Waffen-SS.

Tyskerne holdt oversikt over sine offiserer, og deres innsats ble nøye rapportert. Waffen-SS holdt seg til folkeretten. Selv har jeg fått rapportene om meg selv av en svensk forsker, som undersøkte om svenske frontkjempere. Han fant også mine papirer fra arkivene i Berlin, som de allierte overtok efter bl. a. Haupt-Amt-SS-Gericht i München og Berlin. Der kan man se hvordan tyskerne tok lovene om krigføring alvorlig. Jeg har gitt kopier av papirene om meg til mange. En kollektiv dom som den i Nürnberg går det ikke an å ta alvorlig.

Jeg har tilhørt 2 Waffen-SS-enheter: Den første var 7. kp. Division Das Reich, der jeg bl.a. var maskingeværskytter. Jeg ble såret første gang foran Moskva 4.12 1941. Som rekonvalesent var jeg først på underoffisersskole, derefter på offisersskolen Bad Tölz. Efter eksamen der i januar 1943 ble jeg kommandert til Division Wiking, og tilhørte resten av krigen Regiment Germania, til sist som kompanisjef av 7. Kp.

Mange krumspring er funnet på for å sverte meg med anklager som er totalt meningsløse om man går nærmere inn på taktikk, for eksempel for et infanterikompani som fører krig.
Man har valgt å finne opp krigsforbrytelser, som for eksempel drap på kvinner og barn.

Russerne gravde stillinger foran landsbyene for å hindre at vi skulle komme inn. Vår strategi var å være helt innpå før vi angrep. Jeg nektet å angripe i dagslys.
Når vi hadde slått russerne, dro de videre til neste landsby og grov seg ned der. Landsbyene var stort sett tømt når vi kom. Men noen vennlige gamle kvinner som hadde gjemt seg i tilfluktsrom kom med sine samovarer med te og honning og fylte våre feltflasker. Alle kunne fortelle om minst en i familien som var skutt eller sendt til Sibir.
Det var knapt et Waffen-SS-kompani som ikke hadde med seg civile russere, Hiwis (Hilfswillige)som hjalp til, ikke med krigføringen, men med praktiske ting. De russiske soldatene tømte matskapene, så befolkningen måtte gjemme maten.

Befolkningen trodde vi kom som befriere. På tilbaketoget var de redde for hva Stalin ville gjøre hvis de viste oss vennlighet. Det hendte fortsatt f.eks at de slengte til oss et nybakt brød, enda de selv hadde lite nok å leve av.

Jeg mener fortsatt at Nasjonal Samling hadde det beste programmet for Norge, og jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg meldte meg til tjeneste på østfronten som 18-åring. Vi bidro til å forhindre at kommunistene overtok hele Europa, men det var tragisk at de allierte ga halve Europa til Stalin. Jeg har alltid ment at vi frontkjempere kjempet med Tyskland, mot kommunismen og for Norges frihet fra tyskerne.

Totalt var jeg såret 5 ganger, to ganger lå jeg på Aker Sykehus. En gang, da jeg hadde fått en høy utmerkelse, ble jeg invitert til Skaugum og Terboven sammen med Jonas Lie. Da Terboven spurte meg hva jeg syntes om den aktuelle situasjonen i Norge, svarte jeg at jeg syntes tyskerne skulle sende troppene til Østfronten der de trengtes, fordi nordmennene under ledelse av Quisling kunne administrere seg selv. "De kan gå. Jeg har ikke invitert Dem hit for at De skal fornærme min person og det tyske folk", sa Terboven. "Vi går begge to", sa den norske politiminister Jonas Lie, og vi forlot selskapet.

Etter krigen ble jeg satt i fengsel av amerikanerne, og etter å ha vært i fire forskjellige leire i halvannet år kom jeg til Dachau, som da var amerikansk krigsfangeleir. Det passet meg ikke, for der sultet vi og fikk beri-beri, så jeg rømte og meldte meg på det norske konsulatet i Hamburg. Der ble jeg arrestert, sendt til Norge og fikk en dom på tre måneder i landssvikoppgjøret, samt 10 års tap av statsborgerlige rettigheter - som jeg fikk tilbake for 50 år siden.

Fra 1995 ledet jeg et datterselskap i USA. Der besøkte jeg også min jødiske onkel. Ham hadde jeg hjulpet med regnskaper på hans kontor mens jeg gikk på handelsgymnaset i Oslo i 1938. Jeg hjalp ham også med å flykte i 1942. I 1999 ble jeg stoppet og forhørt av amerikansk tollpoliti på Hawaii på grunn av min krigsfortid. Jeg forstår ikke hvorfor. USA hadde jo selv hatt en lang, kald krig mot Sovjet.

Min fortid ligger åpent for studier for dem som ønsker det. Nå vil jeg ikke skrive mer. Selv kjenner jeg ikke til Waffen-SS-soldater som begikk slike forbrytelser vi blir tilskrevet. Både på underoffisersskolen og offisersskolen var vi klart undervist om Genevekonvensjonen og at den skulle respekteres. Etter krigen er jeg blitt intervjuet utallige ganger om min krigsinnsats og jeg har frigitt alle mine dokumenter som bevis.
Krigsforbryteren Aribert Heim visste jeg ikke om før jeg ble nevnt sammen med ham i nyhetene.

Det er alt jeg har å si, så får løgnhalsene stå for sitt.