Ordene i ingressen er ikke mine. De er arbeiderklassen sine. I en stor ny likestillingsrapport svarer 84 % av de med «lav sosioøkonomisk status» at de er enige i følgende utsagn: Dagens likestillingsarbeid er mest til fordel for de vellykkede i samfunnet.

Det er alarmerende at en så stor andel av arbeiderklassen ser på likestilling som et prosjekt for middel- og overklassen. At de opplever likestilling som noe som kommer Tårnfridene og Gucci-feministene til gode, og ikke dem selv. Men det verste er at de har helt rett.

Et av hovedfunnene i rapporten, «Likestilling og livskvalitet 2007» som er laget på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet, er at det først og fremst er arbeidstakere med høyere lønninger, høyere utdanning og frie yrker som opplever kjønnsbalanse på jobben og i hjemmet. Sånne som meg, som har fleksitid og behagelig kontorjobb. Som aldri svetter en dråpe i arbeidstida men tjener dobbelt så mye som en hjelpepleier, minst.

- Mange lavlønnsgrupper opplever at fokus har vært rettet mot de vellykkede, mot den øvre middelklassen. De tenker at likestilling handler om dem der oppe, sier Øystein Gullvåg Holter, en av forskerne bak rapporten, til LO-aktuelt.

Med tanke på at kvotering av kvinner til ASA-styrene har vært den mest profilerte likestillingssaken i Norge de siste åra er det ikke vanskelig å forstå dette synspunktet.

Det betyr jo ingenting for folk flest. Kjønnskvotering er et aktuelt (og etter min mening viktig og riktig) virkemiddel for kvinner i eliten: i styrer, i akademia og i politikken. Men i yrkesgruppene der lavtlønte kvinner dominerer er kvotering selvfølgelig helt irrelevant.

En av årsakene til at nettopp styrekvotering er statsfeminismens eneste likestillingsseier på mange, mange år er at det har gått helt smertefritt å gjennomføre. Ja, ja, det har vært litt NHO-gneldring, men det har ikke kostet verken staten eller næringslivet et rødt øre. I mellomtida har kjerneproblemene for det store flertallet kvinner stått urokkelig på stedet hvil: Ingenting har skjedd med lønnsgapet, ingenting har skjedd med statusen til omsorgsyrkene, ingenting har skjedd med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Det er ikke rart at renholderne, servitørene, butikkarbeiderne, sykepleierne og førskolelærerne ikke synes at «dagens likestillingsarbeid» kommer dem til gode.

Om en måned legger Likelønnskommisjonen fram sin innstilling. Mange hadde håpet at den rødgrønne regjeringa skulle fleske til med en likelønnspott på sitt første statsbudsjett, i stedet for å sette ned nok et utvalg. Men forventningene på de kvinnedominerte arbeidsplassene er uansett store. Snart vil vi få se om det finnes reell politisk vilje til å gjøre noe som monner, og - ikke minst - til å ta noen dyre og tøffe grep. Hvis dette også fisler ut i vage oppfordringer til partene i arbeidslivet om å «fremme likelønn» vil mistilliten til likestillingsprosjektet bare øke.

Og det er ikke bare når det gjelder arbeidslivet at klasse spiller en rolle for synet på likestillingspolitikken. Sosiolog May-Len Skilbrei har vist at klasse også er avgjørende for synet på blant annet fødselspermisjon og kontantstøtte. Mens middelklassekvinner vil raskt tilbake til jobb og karriere etter å ha født, lengter ikke arbeiderklassekvinner nødvendigvis tilbake til de slitsomme fysiske jobbene sine, men ser på mammapermisjonen som en av svært få goder de har.

Disse kvinnene er overhodet ikke interessert i å gi bort en tredjedel av permisjonen til mannen sin, selv om de er enige i at det vil fremme likestilling på sikt. De føler heller ikke at de gir opp selvrealisering ved å bli hjemme med kontantstøtte, men opplever omsorg for barna sine som et mer rikt og utviklende liv enn å ødelegge ryggen på den kjipe, elendig betalte jobben som de likevel ikke får noe respekt for å utføre.

Det er symptomatisk at alle Arbeiderparti- og SV-politikerne som nå går inn for tvungen tredeling av fødselspermisjonen lever privilegerte middelklasseliv. Det er nesten alltid problemene og løsningene til middelklassen som står i fokus når likestilling diskuteres. Men det er intet mindre enn krise for feminismen hvis dens tilhengere ikke klarer å komme opp med gode og troverdige løsninger som fungerer for flertallet av norske kvinner:

De lavtlønte, trygdede og marginaliserte.