Og det skjedde i de dager at det utgikk festskrift fra Løvebakken at Inge Lønning skulle runde 70 i manntall. Fredag var det en sober mottakelse i Stortinget. Gud og hvermann sto i kø for hylle jubilanten i tillegg til selvutnevnte keisere, skriftlærde og farrisere, syndere og aktverdige borger fra staten Norge (inkludert mva.) pluss politiske våpendragere som motstandere. Derfor er det være lov fra en ikke-konservativ papiravis å døpe ham Sir Inge Lønning fram til nattverd i kveld.

Men: Hvorfor var der ingen kveding og lyrespill med sønnen Lars metalliske og tunge politiske band, Black Debbath, som i 1999 kom ut med singelen «Problemer innad i Høyre»? Kan det komme av at fars parti holder fasaden uansett hva som skjer i den lukkede opposisjon? Man kan saktens spørre.

Kanskje like greit uten debbath, fordi Lønning, som omtales som Tingets eldste, men intellektuelt sprekeste, fikk overrakt det som må være tidenes norske festskrift: 447 sider innbundet i kjole og hvitt med tittelen «Menneskeverd», utgiver Forlaget Press.

Og for en samling bidragsyterne det er som kaster skrivende glans og en og annen perle for det «gode svin». 24 forfatter er ikke én for lite, ei heller én for mye, oppslutningen til partiet Høyre tatt i betraktning. For innerst inne er jo alle vi nordmenn verdikonservative på vår enkle måte.

Vi kan i uprioritert rekkefølge opplyse om følgende skrivende mannskap: Erna Solberg om «Høyres intellektuelle slagbjørn», Thorbjørn Jaglands notater er «Hardtslående humanisme», Olav Gunnar Ballo: «En forsonende arroganse», Torbjørn Isaksen og Ine M.E. Søreide (de unge flinke): «Lønnings Lounge – tid for idépolitikk», Tarald Rasmussen: «Luther som polemiker», Tage Kurtén: «Tro og gjerning i vår tid», Trygve Wyller: «Barmhjertighet som brudd på inskripsjonens makt» og selvsagt den alltid like reflekterte Gudmund Hernes: «Om å sette fyr på skjeppen». Vi tillater oss den menneskerett det er å sakse fra Gudmunds ord om sarkasmens gudfar der Hernes tar for seg Inge Lønning som samfunnsdebattant:

«Bergprekenen er et godt utgangspunkt hvis man skal beskrive Inge Lønning som samfunnsdebattant. Ikke fordi han er fattig i ånden – tvert imot. Ikke fordi han er saktmodig – tvert imot. Og ikke fordi han stifter fred – tvert imot. Han er samfunnsdebattant fordi han nettopp ikke er det [...] Inge Lønning har liten toleranse for å kjede seg. Og han vet at som oftest er han den beste til å underholde i en forsamling – og iallfall den beste til å underholde seg selv. Og da er det ingen grunn til å tie i forsamlingen. [...] Problemet er at den lykkelige formulering kan skape en ulykkelig motdebattant. Ja, noen ganger vinner Lønning debatten, men taper publikum når det skjer en kortslutning mellom hjerne og tunge fordi hjertet ikke kommer med i strømkretsen. Som amerikanerne sier: «He moves in for the kill» – og blir derfor mer fryktet enn elsket: Selv de som frydes på hans side i én debatt, vet aldri om de vil være på motsatt side i den neste ...»

70 år er ingen alder for religiøs kvalitet, men vi som bestemt tror på tvilen vet med sikkerhet at Inge i himmelen vi få sin Lønning. Med flat beskatning må vite.