Islamofobien er vår tids farligste ideologi og vi må tørre å sette halen på grisen, skriver Marte Michelet.

«Er det så stor stas med islam, hvorfor går du da rundt som ei hore?» Dette skrev andrekandidat i Akershus for partiet Demokratene til meg i en e-post i forrige uke. Han reagerte på kommentaren jeg skrev på kvinnedagen, om hvordan brune krefter bruker likestillingsretorikk som et skalkeskjul for rasistiske angrep på muslimer. En annen forvirra fyr, også med fullt navn, skrev: «Jeg håper du brenner i helvete jævla muslimhore!»


Tidligere har jeg fått komiske hatmailer fra norske menn som først anklager meg for ikke å se hvor undertrykkende muslimske menn er, for så å kreve at jeg tar på meg burka fordi jeg er så stygg at man burde slippe å se meg i dagslys.

Disse reaksjonene er ekstreme og marginale, men de er samtidig den ultimate indikasjon på nettopp den tendensen jeg forsøkte å advare mot på 8. mars: At mange av dem som gir seg ut for å være opptatt av likestilling og muslimske kvinners rettigheter, i realiteten er urtypiske rasister og sexister. Det mange nekter å ta inn over seg er at dette ikke bare gjelder en og annen gærning, men at samtlige av de høyrepopulistiske partiene i Europa nå har oppdaget hvor opportunt det er å bytte ut «innvandrerne stjeler jobbene våre» med «innvandrerne undertrykker damene sine».

I Norge har det til nå vært lite snakk om denne vendingen. Det har i det helt tatt vært påfallende lite fokus på den voksende antimuslimske bevegelsen - vi har ikke fulgt med i timen. Det har derimot svenske Expo, (der den avdøde krimforfatteren Stieg Larsson var ildsjel), gjort. Expo overvåker den ekstreme høyresiden, og har viet hele det siste nummeret av sitt tidsskrift til en gransking av den nye islamofobe politiske scenen i Europa. Det er ubehagelig lesning. Expo viser fram hvordan et bredt nettverk for «kontrajihad», bestående av akademikere, bloggere, politikere og aktivister, har samlet seg i kampen for å «stoppe islamiseringen av Europa». Kjernen i nettverket er kjente høyreekstreme partier som Front National i Frankrike, Geert Wilders nederlandske Frihetsparti og belgiske Vlams Belaang.

I oktober i fjor ble en stor «kontrajihadkonferanse» arrangert i Brussel, der folk fra disse partiene kunne møte likesinnede fra Europa, USA og Israel. En av deltakerne Expo trekker fram er norske Jens Thomas Anfindsen som driver det islamkritiske nettstedet honestthinking.org og er tidligere konsulent for Hege Storhaugs Human Rights Service (HRS). Nå er det hans bror, Ole Jørgen Anfindsen, som er ansatt i HRS. Der pøser han daglig ut tilsvarende islamkritiske tekster på organisasjonens hjemmeside, med hyppige lenker til suspekte «kontrajihad»-nettsteder. Hovedtaler på konferansen i Brussel var amatørhistorikeren Bat Y’eor, forfatteren av islamofobenes bibel «Eurabia», som advarer om en muslimsk konspirasjon mot Europa. Boka er omtrent like troverdig som den antisemittiske forestillingen om den jødiske sammensvergelsen ZOG, men anbefales varmt av HRS.

Storhaug og Anfindsen-brødrene er Norges mest høylytte kritikere av islam, og mange oppfatter det de driver med som fornuftig og nødvendig religionskritikk i god liberal tradisjon. Å påpeke at de fremmer en islamofob agenda i nært samspill med rasistiske og høyrepopulistiske krefter fremstilles som usaklig brunbeising. Men det er altså helt unødvendig å på sleipt vis «assosiere» dem med disse kreftene - de assosierer seg selv med dem, helt frivillig.

Det særegne med den norske debatten er at de ikke kritiseres for det. Det kreves aldri at Storhaug og Co. skal ta avstand fra sine åndsfrender, fra rasistiske former for islamkritikk eller fra voldelige angrep på muslimer. De trenger ikke ta ansvar for klimaet de er med på å skape. I den voldsomme nettdebatten som oppsto etter kommentaren min 8. mars var det symptomatisk nok ikke en eneste av dem som kritiserte islam som tok avstand fra eksempelet jeg viste til med engelske rasister som banker opp forbipasserende «muslimhorer».

Det er selvsagt ikke sånn at all kritikk av islam kan avfeies som islamofobi. Men problemet i dag er ikke at det ropes «islamofob!» i tide og utide. Problemet er at den voksende islamofobien får være i fred. Det er vesentlig å forstå at denne ideologien ikke bare er livsfarlig for den utsatte muslimske minoriteten i vesten. Den kan gi grunnlag for høyreekstreme maktskifter vi alle bør ha mareritt om. Og når vi denne uka passerer femårsdagen for invasjonen av Irak, er det på sin plass å minne om hvor avgjørende islamofobien har vært for å rettferdiggjøre en «krig mot terror» som har gjort verden farligere for oss alle.
 

Søk i skattelistene