Fremgangsmåten til Narconon er så visst ulogisk, men det er den offentlige norske rusbehandlingen også.

Rusforskerne Hans Olav Fekjær og Jørg Mørland ble sjokkert og provosert etter å ha sett Dagbladet.no sine oppslag om behandlingstilbudet Narconon i Danmark. De to slakter behandlingsopplegget der Narconon legger stor vekt på å behandle rusmiddelavhengige med lange badstueopphold og store vitamin B - doser for å svette ut rusmidlene.

Følg debatten:

Norske kommuner sender narkomane til behandling i Danmark hvor de går gjennom Narconon-programmet. Behandlingsprogrammet har sitt utspring i scientologikirken.

• Dagbladet.no: Sender narkomane til scientologene

• Dagbladet.no: - Bløff og kvakksalveri

• Pårørende: - Bedre enn at de ruser seg

• Tyrilistiftelsen: Badstu funker ikke

• Rusmisbrukernes interesseorganisasjon: - Alle kan slutte. Det vanskelige er å ikke  begynne igjen


Opplegget er basert på læren til L. Ron Hubbard, som grunnla Scientologikirken. Norske kommuner har betalt millioner for slike behandlingsopphold.

Fremgangsmåten til Narconon er så visst ulogisk, men det er da vitterlig den offentlige norske rusbehandlingen også.

De behandlingsmetodene som Fekjær og Mørland derimot ikke klager på eller raser mot, er preget av kategorisering, mistillit, restriksjoner og represjon (undertrykkelse). Kontroll, straff og sanksjoner.

Det offentlige behandlingsapparatet har gått så langt at de bruker 150 millioner kroner i året på tvungne urinprøver bare i metadon/Subutex - programmet: Legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Pasientene må urinere under overvåking med innsyn fra ensrettede speil. Noen blir påtvunget berøring på kjønnsorgan og noen truet med kateter. Mange i LAR er traumatiserte, noen seksuelt. Den kollektive mistenkeliggjøringen er ikke-terapeutisk og fører til det vi trygt kan karakterisere som overgrep.

I det norske tiltaksapparatet straffes tilbakefall, altså praktisering av rusmiddelavhengighet. Noe fagfeltet trolig anser som foraktelig svakhet, for konsekvensene er enorme. Brukere som er institusjonalisert - formet inn i trygge, harde rammer - blir kastet ut til ingen ting om de sprekker. Til gata. Dette har vært en svært typisk setting for overdoser.

Jeg ble selv kastet ut av en institusjon til ingen ting fordi jeg inngikk et forhold på institusjon, og i disse dager må jeg stadig konfrontere rusbehandlere for nettopp slike holdninger. Par rives ifra hverandre fordi fagfolkene mener det finnes forskning på at parforhold er uheldig for rehabilitering. Men statistikk skal brukes på fenomener, ikke til forhåndsbestemt fremgangsmåte overfor individer.

Utkastelsene fører til at noen dør, noen blir uteliggere, noen må selge sex, noen må begå kriminelle handlinger, noen må lyve til sine nære, noen tilbys hospitsrom, noen tilbys overnattinger på herberger der de må opp og ut kl. 07.00 om morgenen. Noen nektes hjelp fordi de tilhører feil kommune.

Foreningen for human narkotikapolitikk hjelper en kvinne som har papirer på at hun ikke evner å møte opp til avtaler, hun ble likevel kastet ut av LAR på grunn av fire oppmøtefravær. Vi har enda ikke opplevd protester mot slikt vanvidd fra de såkalte rusforskerne.

Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon avfeide sveitsiske forskningsresultater om legeordinering av heroin som tull på NRK, Sånn er livet 17. mars 08, men ingen rusforsker fant det bryet verdt å korrigere dem. Det norske rusforskningsmiljøet er like preget av subjektivitet og ideologi som personellet på Narconon. Ideologien om total rusfrihet står foran evidens. Utenlandsk forskning anses som per definisjon suspekt. Kun når offentlige midler går til utenlandske behandlingstilbud, finner rusforskerne det bryet verdt å protestere.

Det er heldigere at norske rusmiddelavhengige får plass på Narconon i dag enn at de skal stå i i ett år for å komme inn i et overkontrollerende og ikke-terapeutisk behandlingssystem med lav suksessrate (bortsett fra ved medisinutdelingen) i forhold til de oppsatte mål om rusfrihet.

Ethvert behandlingstilbud er heldig fordi de gir muligheter til noen av de som er fratatt de fleste muligheter i livet fra før. Verken det offentlige behandlingsapparatet eller Narconon kan påberope seg å ha ytt terapeutisk effekt, tiltakene deres kompenserer kun for noen av de mest grunnleggende behov.