Det gikk bra med Jonas Gahr Støre helt til han ville bli politiker.

Det måtte skje. I snart tre år har Jonas Gahr Støre vært regjeringens ukronede ener, beundret og hyllet i mediene og av folket. I meningsmålingene har han stadig vært rangert høyere enn sin venn og partileder Jens Stoltenberg når folk blir spurt om hvem som gjør en god jobb. I pressens karakterbøker blir han overøst med seksere og døpt Super-Jonas. Selv opposisjonen får seg ikke til å si et vondt ord om Støre. Tvert imot mumles det om at han er den beste lederen Høyre aldri fikk.


Men selv beskyldninger om høyreavvik preller av på Støre. Venstresiden i Arbeiderpartiet har til nå vært med i fanklubben og forsvart ham mot tilløp til smålig kritikk. All kritikk mot Støre er jo per definisjon smålig siden han opererer i verdensklassen. Han kunne bygget et kaianlegg på hytta med kapasitet til å ta imot danskebåten uten å måtte bøte for det, eller han kunne utnevne en kompis til en ambassadørjobb i New York. Støre er blitt verneverdig i et politisk landskap, hvor de fleste er nedrivningstruet.

Det kunne selvfølgelig ikke vare. Nå blir han med ett angrepet fra både høyre og venstre. Riktignok ikke med særlig kraft. Det er snarere snakk om små pirk, samtidig som kritikerne straks forsikrer at han er en bra mann. Årsaken er at Støre har fått det for seg at han vil bli politiker. Jo da, han kan også kalle seg politiker i dag, men han har aldri stilt til valg. Han er blitt håndplukket til sine verv. Kommentatorer i pressen ble så opphisset ved tanken at de straks nominerte ham til sikker plass på Oslo Ap’s liste før nominasjonskomiteen en gang var nedsatt. Det likte den såkalte venstrefløyen i Oslo-partiet dårlig. Som utenriksminister svever Støre over fløyene, men nede på grunnplanet lander han på høyresiden. Om ikke annet, fordi han er for både EU og Jens.

Det finnes de i Ap som er oppriktig opptatt av likestilling, og som derfor mener 50 prosent kvoteringsregelen betyr annenhver mann og kvinne på listen. Det er ikke personlig, det er prinsipielt. Men andre er minst like opptatt av en annen uskreven kvoteringsregel, den mellom høyre og venstresiden i partiet. Terrorbalansen må opprettholdes, om så ved hjelp av likestillingskortet. Jonas Gahr Støre kan snakke seg fra det meste, men ikke at han er mann.

Sist fredag kom han til Fafo-festen i dialog med Jan Bøhler, mannen som er blitt bedt om å vike plassen for Støre på Oslo-lista. Som en tilskuer på venstresidens valentinerball syrlig bemerket: – For Jonas kan ikke stå på femteplass. Da ville det jo se ut som han var på valg.

All støyen rundt Støre måtte til slutt tiltrekke seg frydefulle kommentarer fra den politiske høyresiden. Minerva-skribenten, Svein Tore Marthinsen, skrev i et innlegg i Aftenposten i går at norsk presse er i ferd med å utvikle et nytt «Gro-syndrom» i sin ukritiske og underdanige behandling av Støre. Han mener Støre langt ifra er den supermannen han framstilles som, og ramser opp åtte feiltrinn som bevis. Problemet med påstanden er at eksemplene selvfølgelig er hentet fra pressens kritiske og brede dekning. Det har vel knapt gått noen forbi at Støre ble kritisert for sin håndtering av terrorangrepet på Serena Hotel, for sitt mangelfulle forsvar av ytringsfriheten i karikaturstriden og for sitt famøse brev til Condi Rice, for å nevne noen eksempler.

Kritikken ble mottatt med smale lepper og tungt blikk av en minister som sjelden opplever politikkens banale brutalitet. I den grad han har overtatt rollen til sin gamle sjef og mentor i den norske offentligheten, er det vel heller snakk om et Bygdøy-syndrom. Riktignok liker vi at våre politikere skal være folkelige og feilbarlige, men lar oss likevel imponere av en norsk minister som ikke er noen av delene, og som blir mottatt av klassekamerater i Elysee-palasset og konverserer uanstrengt med dem på flytende fransk. Beviselig ikke en egenskap som trengs for å korte helsekøer og bygge firefelts motorveier, men like fullt overlegent. Det kan få hvem som helst til å behandle ham med en viss ærefrykt. Siv Jensen som har gjort det til en sport å beskylde sine motstandere for nedlatenhet, synes i hvert fall ikke å være i tvil om at Støre faktisk er skyldig.

Sammenlikningen med Gro sier likevel noe om Støres posisjon. Det var på slutten av Gros regjeringstid hun ble behandlet som en dronning. Før det hadde hun gjennomlevd år med politikkens støy og spetakkel, med bakholdsangrep, skittkasting og brutale karakteristikker. Støre starter sin politiske karriere der Gro avsluttet sin. Skal han virkelig bli aktuell som Arbeiderpartiets neste leder må han først ta noen skritt tilbake. Da er dagens milde finter bare en begynnelse.