I en krok på Litteraturhuset i Oslo står utenriksministeren med den rykende ferske grunnlagsrapporten « Norges interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden». Mens kaffemaskinene støyende blir fyrt opp snakker Støre om hvordan Norge kan sette et tydeligere fotavtrykk etter seg i utenrikspolitikken. At Norges interesser ikke lenger kan bli tatt for gitt. Og at enveiskjøringa inn i orkanens øye i enhver utenriksdebatt – ja eller nei til EU – sperrer for den viktigste debatten. Hvem er vi og hva er våre interesser, er hans eksistensielle spørsmål.

Ministeren er ikke en person som spør om slikt uten å ha en lagt en plan først. Den ble utformet for et par år siden da Støre satte i gang det såkalte Refleksprosjektet som tar sikte på bred drøfting av norske interesser i en endret og globalisert verden. Han bestilte en «fri og spenstig » grunnlagsrapport som skulle stå for prosjektleder Leiv Lundes og hans bidragsyteres regning. Den måtte våge å drøfte Norges interesser i en verden som ikke ser ut som den verdenen tidligere utenriksminister Knut Frydenlund beskrev i boka «Lille land – hva nå» i 1982. Men det er mange likhetspunkter i Støres bestillingsverk «Norske interesser».

Norge er fremdeles et lite land i verden. Og Arbeiderpartiets folkeopplysningstradisjon er videreført. Nå er det folkeopplysning for de opplyste. For mens rapporten har vært utarbeidet, har en rekke utenrikspolitiske møter blitt avholdt for blant andre norske studenter i hele Norge. De har handlet om de mange dilemmaene Norge står overfor i utenrikspolitikken.

Hvordan kan for eksempel en oljenasjon også vil være klimanasjon? Miljøorganisasjonen har utfordringer nok, men Støre lover å utfordre tilbake. Erkjennelsen av hvor viktig den internasjonale rettsorden og forsvaret av den er for Norge er et annet utgangspunkt for diskusjon. Hva hadde Olje-Norge vært uten havretten? Interessemotsetningene står i kø. Det samme gjør nødvendigheten av å utfordre etablerte sannheter.

Det er et mål i seg selv å komme bort fra forestillingen om at man skal være enige i alt når det handler om norsk utenrikspolitikk. Foreløpig har ikke utenriksministeren bestemt seg for hva han vil være uenig om i rapporten. Det trenger han kanskje ikke, heller. Om få måneder kommer han med sin egen bok om norsk utenrikspolitikk. Da får vi kanskje svaret.