Helseministeren trenger ikke føle seg spesielt gavmild når han kommer med ferske penger etter Paralympics, skriver Esten O. Sæther.

HONG KONG (Dagbladet): I flomlyset på OL-arenaen styrer sørafrikanske Philippa Johnson den smellvakre hesten Benedict til gull i dressurridning med bare ei hånd. Det er en magisk oppvisning der Philippa kompenserer for den manglende høyrearmen sin gjennom finstemte, nesten usynlige bevegelser med hodet som får hest og rytter til å flyte i ett der nede på banen. Sammen danser de seg fram til en poengsum sporten knapt har sett maken til og et fullsatt stadion koker av begeistring.


Den norske tittelforsvareren Ann Cathrin Lübbe kommer rett etter. Ann Cathrin sliter med leddgikt, men kan tross alt føre den gamle gullhesten Zanko med to hender. Denne kvelden er den rutinerte ekvipasjen bedre enn noen gang, men det holder likevel ikke til å vinne slik som i Aten for fire år siden. Lübbe får sølv og er strålende fornøyd. Det er de fleste norske utøverne som henger med i toppen i den raskt økende internasjonale handikapidretten. Land etter land erkjenner at dette er et idrettsområde der det lønner seg å investere helsekroner, og satser deretter. Da blir det verre for den tidligere pionernasjonen Norge å følge med i resultatutviklingen.

POLITISK KORREKT heter det kanskje «idrett for funksjonshemmete», men nå er nivået blitt så høyt at Paralympics ikke lenger er et fireårig ritual for å synes synd på eller en botsøvelse for oss som ikke er fysisk handikappete.

Har du fulgt med litt på hvor raskt prestasjonene øker, trenger du ikke stå på tribunen til Hong Kong Jockey Club å se låramputerte Angelika Trabert i aksjon på Londria for å skjønne at dette er toppidrett bra nok i seg selv. Men det hjelper. Helt uten bein leder tyske Angelika hesten gjennom trinnene til «Saturday Night Fever» i en rytme som John Travolta i 80-talls form ikke kunne dratt bedre med danseskoene sine.

Av og til sprenger olympisk idrett menneskelig fatteevne. Det er noen slike minutter idet Angelika kompenserer for beina hun ikke lenger har med balansekunst oppe på ryggen til spenstige Londria.

HELSEMINISTER Bjarne Håkon Hanssen på OL-tur fikk ikke sett Paralympics-rytterne i Hong Kong. Han holdt seg i Beijing der de fleste øvelsene gikk, og så for øvrig mer enn nok til å innse at det å gi statlig støtte til handikap- eller breddeidrett ikke dreier seg om å være gavmild. Det dreier seg om å fordele fellesskapsmidler på en måte som er til beste for flest mulig av oss.

Det er derfor helseministeren snart setter seg ned med ledelsen i Norges Idrettsforbund for å se på hvordan statsfinansieringen av norsk idrett kan utvides fra den vanlige støtten gjennom Kulturdepartementet.

Statsbudsjettet for neste år kommer til å omfatte en bredere finansiering nettopp fordi sentrale politikere som Trond Giske og Bjarne Håkon Hanssen er i ferd med å se sammenhengen mellom sær toppidrett og bred sosial mestring.

I BEIJING fant den gamle judoutøveren Hansen en ny personlig idrettshelt i bocciaspilleren Roger Aandalen. Roger har CP og sliter med å treffe det maksimale kastøyeblikket mellom spasmene, men har trent nok til likevel å konkurrere på toppnivå.

Det er den type mestring ut fra individuelle forutsetninger som Bjarne Håkon Hanssen vil løfte fram. Da gjelder det ikke lenger oppvisninger i OL eller Paralympics, men hverdagen til oss alle; det å yte best mulig ut fra egen livssituasjonen.

I handikapidretten gjør det at den fysiske utfordringen av og til løses raskere enn i annen toppidrett.

Et maratonløp går fortere med rullestol enn på to bein, som den norske toppidrettssjefen i Paralympics Cato Zahl Pedersen pleier å si det for å synliggjøre potensialet som ligger i handikapidretten. Han er for lengst blitt inkarnasjonen på det å prestere maksimalt ut fra en livssituasjon, men er mye mer opptatt av at vi skal se helheten i denne utviklingen enn å huske hans gamle OL-bragder.

I HJEMLANDET til den enarmete sørafrikanske rytteren Philippa er det allerede blitt slik at handikapidretten finansieres av langt flere mektige private hovedsponsorer enn den vanlige olympiske idretten. Sett fra selskapenes markedsavdelinger virker det ganske opplagt. Lite overgår markedskraften til de personlige historiene bak Paralympics-vinnerne.

Men fellesskapets økonomi bidrag til norsk idrett skal ikke styres av de sterke fortellingene. Det gjelder å finne overføringsverdien fra den enkelte idrettsprestasjonen til storsamfunnets behov. Det er grunnen til at helseministeren nå vil betale mer av regningen. Det er ikke spesielt gavmildt. Egentlig er det vel bare å gi ei hånd til oss selv.
 

Søk i skattelistene