NÅR KAPITALISMENS tårn mangler armering, skjer ett av to. Enten styrter de sammen og blir til støv, gjerne etter at store eiere og topplederne har sneket seg ut gjennom kjellerlemmen. Eller de stives opp og reddes av den makt så mange kapitaleiere motarbeider og forakter: Staten. Her ligger den mest bitende ironi i vår tid. Kapitalen ville ikke våget det aller siste spranget mot den siste høyden av risiko hvis det ikke fantes et sikkerhetsnett. Noen som kan rydde opp når aksjeselskapets juridiske ansvar er brukt opp. Dette nettet er statens forpliktelse til å beskytte samfunnet og menneskene mot spekulasjonens sjokkbølger.

HVIS MAN NOEN gang kan snakke om et varslet mord, må det være den pågående finanskrisen som ryster verden. I flere år har edruelige økonomer advart mot boligboblene på begge sider av Atlanteren og den lånefinansierte amerikanske velstanden. Man skulle tro at mennesker som lever av å vurdere risiko, også hadde lånt advarslene et halvt øre. Det skjedde ikke. I stedet hendte det stikk motsatte. Stadig nye instrumenter og finansprodukter ble utviklet for å kryste den siste dråpe profitt ut av et sykt marked. Dette er kvartalskapitalismens fremste kjennetegn, et konstant jag etter høyere vekst og fortjeneste. Måned for måned. I lengden er ikke dette mulig, og derfor ser vi stadig oftere at toppledere, økonomer og jurister konstruerer sinnrike blendverk for å skjule at grunnmuren er løs sand.

POLITISK REDAKTØR i Dagens Næringsliv, Sofie Mathiassen, er inne på dette når hun i en kommentar sist onsdag skriver dette: "I dagens marked blir det hele mer komplisert av alle de kreative finansielle instrumentene som har blitt brukt til å bunte sammen ulike investeringer og pakke inn risiko. Vi vet ikke hvor mange ganger et boliglån er solgt og hvordan det til syvende og sist er pakket inn. Vi vet heller ikke hvor god oversikt de enkelte selskapene har over sin egen risiko og kapital", sier Mathiassen. I går, på lederplass, var næringslivets hovedorgan likevel tilbake på sitt hovedspor. I en forarget leder avvises at kapitalismen har noen grunnleggende problemer. Det handler bare om en nærmest rutinemessig krise som alle med et nyansert syn på historien vil forstå er en del av systemet.

SOM ALL ANNEN fundamentalisme kjennetegnes markedsfundamentalismen ved en lengsel etter det rene, opprinnelige og ekte, altså etter økonomisk samhandling uten kunstig innblanding fra staten. Ifølge statsviteren Bent Sofus Tranøy har denne fundamentalismen også tekster om egoismen som samfunnsnyttig drivkraft, den bekjemper de vantro med alle krefter og besitter en sterk misjonstrang. Lederen i Dagens Næringsliv gir bidrag til å bekrefte et slikt bilde. Avisen maner fram den øst-europeiske sosialismen som eneste alternativ til markedsstaten. Jeg vet ikke om noen som for alvor vil foreslå noe slikt, men det føyer seg inn i et fundamentalistisk verdensbilde: Når guden din svikter, må de svake i troen stives opp med frykten for djevelen.

DET ER NEDSLÅENDE når systemets kriseframkallende karakter bare feies til side med et enkelt "shit happens". At hver krise etterlater millioner av ofre som enten mister alt de har eller som settes sterkt tilbake økonomisk og sosialt, får liten oppmerksomhet. En slik skulder av is er bare mulig hvis man for alvor mener at økonomen og maskinoperatøren er likestilt når det gjelder innsikt i konjunkturer, handelsbalansen, børs- og valutautviklingen, eiendomsmarkedet, globalisering og ny teknologi. Det er jo slike faktorer som driver økonomien, fastsetter rentenivået og avgjør boligprisene, dvs. alt det som bestemmer rammene for vanlige menneskers liv. Det er bare denne type ansvarliggjøring som gjør det mulig å sende krisens regning ut til folket. Bare i USA vil det medføre at millioner av mennesker mister sine boliger, også det mobile hjemmet i trailerparken.

FINANSKRISEN HAR mange årsaker som er filtret inn i hverandre. Ett sentralt problem er hvordan oppfatningen av verdiskapning har endret seg i markedets tidsalder. Vi har gjort børsen til katedral, enda den ikke er noe annet enn et engstelig kollektiv av kortsiktig egeninteresse. Vi blir fortalt at det skapes verdier på børsen, mens sannheten er at den bare fastsetter prisen på utvalgte aksjer. Framfor alt har vi akseptert tidas mest utbredte misforståelse: At det ikke er noen forskjell på å skape verdier og å realisere verdier gjennom salg. Mange godtar uten motforestilling at ingenting har en verdi før det har fått en pris. Svaret på dette er ikke å avskaffe markedet, men å regulere og stimulere slik at det solide og langsiktige premieres.