Høyesterett har to ganger avslått ny rettssak for Arne Treholt. I morgen sier Gjenopptakelseskommisjonen sitt, skriver Halvor Elvik

I morgen offentliggjør Gjenopptakelseskommisjonen den beslutningen som de fem medlemmene tok i forrige uke om spiondømte Arne Treholt skal få sin sak reist på nytt.


Treholts hovedargument er at dommen på 20 års fengsel ilagt etter at meddomsretten i 1985 fant ham skyldig etter spionparagrafen i straffeloven, er basert på et uholdbart sirkelargument og mangler bevis.

Arne Treholt har innrømmet skyld i de tilfellene der det ikke er mulig å så tvil ved beviskjeden. Han har tilstått at han lot seg kjøpe av den irakiske etterretningstjenesten til Saddam Hussein og leverte notater til dem i en periode på to år mot 280.000 kroner i betaling. Det var friske penger for snart tretti år siden. Han krever ikke denne delen av saken gjenopptatt.

Treholt har også tilstått at han i hemmelighet møtte personer som han visste var spioner og hemmelige agenter, og at han ga dem opplysninger. Treholt hevder at han aldri overleverte noe som truet landets sikkerhet. Hans forsvar er at denne virksomheten bare er et brudd på taushetsplikten han hadde som norsk embetsmann, og bare rammes av bestemmelsene om dette i tjenestemannsloven, ikke av straffelovens spionparagraf. I tillegg har Treholt i alle år stablet på beina ulike framstillinger av sine ideelle motiver som en slags privatpraktiserende, hemmelig norsk utenriksminister som arbeidet utrettelig for å fremme landets interesser i vanskelige forhandlinger og situasjoner midt under den kalde krigen. I boka «Gråsoner» viser Treholt at han ikke oppfattet ironien da Dagbladets Jon Hjalmar Smith kalte ham «privatpraktiserende utenriksminister» i en kommentar under straffesaken.

Gennadij Titov ble utvist fra Norge i 1977 etter at han var avslørt som spionen Gunvor Galtung Haaviks føringsoffiser. Likevel dro Treholt til et hemmelig møte med Titov i Helsingfors for å gjenoppta kontakten de hadde hatt i Oslo. Der ble han introdusert for Vladimir Sisjin som skulle være Treholts kontakt i New York der Treholt i 1979 ble stasjonert ved FN-delegasjonen.

Meddomsrettens dom beskriver Treholt som en spion som spionerte for Sovjet i bytte for god betaling i ei tid da NATO-alliansen befant seg i en kjernefysisk konfrontasjon med Moskva basert på prinsippet om «sikker, gjensidig ødeleggelse». Illustrerende forkortet til «MAD».

Det er ingen tvil om at Arne Treholt var en forræder i flere sammenhenger. Mens han var statssekretær for havrettsminister Jens Evensen forrådte Treholt sin mentor og velgjører og alle de andre som arbeidet sammen med ham med havrett og forhandlinger med Sovjet.

Avsløringen av Treholts virksomhet virket knusende på Evensen både personlig og på hans karriere. I boka «Gråsoner» anklager Treholt Evensen for ikke å stille opp for ham da Evensen vitnet i straffesaken, slik Treholt mente han hadde stilt opp for Evensen! Treholt sviktet også sin familie som han både førte bak lyset og utsatte for fare. Han svek den politiske bevegelsen som han var en del av.

Spørsmålet i Treholt-saken er ikke om han er offer for et justismord, men om han er dømt etter feil lovparagraf for en grovere forbrytelse enn den han har begått. Treholt gjorde seg skyldig i grovt svik, selv om man bare legger hans høyst begrensete tilståelse til grunn for vurderingen.

Treholt kvittet seg med sine forsvarere fra den opprinnelige straffesaken og engasjerte i stedet advokatene Alf Nordhus og Arne Haugestad. Bare nå avdøde Haugestad holdt ut i mange år, og brukte mye tid og engasjement på å sannsynliggjøre at Treholt var utsatt for provokasjoner fra overvåkingspolitiets side. Ifølge konspirasjonsteorien var det en provokasjon å slippe Treholt inn på Forsvarets høgskole der han fikk topp sikkerhetsklarering og tilgang til mye hemmelig, militært materiale. Haugestad forsøkte også å bevise at overvåkingspolitiet måtte ha tuklet med og overdrevet hvor mye penger de fant i Treholts stresskoffert under ransakingen i hans leilighet, det såkalte pengebeviset.

Treholt har mange forsvarere som støtter hans oppsminkede versjon av sitt svik, og som mener han ble uriktig dømt, eller i det minste fikk for lang straff. Hovedargumentet fra disse forsvarerne er at det aldri ble fyllestgjørende bevist at Treholt overleverte hemmeligheter til Sovjet som svekket nasjonens sikkerhet.

Foran Gjenopptakelseskommisjonen avgjørelse i morgen er det nyttig å huske på at kjeder av overbevisende indisier er godtatt som fellende bevis i norsk rettspraksis. Påtalemyndigheten er uansett klar til å føre sin sak på nytt med samme tiltale som første gang.
 

Søk i skattelistene