STRIDEN OM blasfemi og grensene for religionskritikk ble en merkelig episode i norsk politikk. På noen korte dager ble et internt kompromiss i en flertallsregjering pulverisert og feid til side. Det skjedde etter at alle våpen var mobilisert i forsvaret av regjeringen. Det begynte med pakten i det lukkede rom, så flerret lyden av partipisken lufta noen ganger. Deretter rykket Sp-lederen ut. Først i rollen som triumfator – den som hadde tvunget AP i kne – deretter som barrikadekjemper i mediene og til slutt som beseiret idealist. Da hadde Jens Stoltenberg allerede mobilisert hele sin autoritet som statsminister, det sterkeste kortet han har etter kabinettsspørsmål.

AT BLASFEMI-SAKEN skulle ha slik sprengkraft må ha kommet totalt overraskende på regjeringen, ikke minst dens sjef. Riktignok kunne den forvente bred motstand fra mediene og deres organisasjoner, men det er i seg selv aldri nok til å antenne noen præriebrann. Journalister og redaktører har like lav troverdighet og status i folket som politikere og eiendomsmeklere. Fastsettelse av ytringsfrihetens yttergrenser er heller ikke et spørsmål som tenner forargelsens ild i de tusen hjem. Det som avgjorde var lukten av hest, dvs. følelsen av at noen behandlet kronjuvelene som hestepærer. Opinionen er hårsår når den oppdager at pisk og spill på bakrommet brukes for å sikre et vedtak det egentlig ikke er flertall for i Stortinget.

OPPLEVELSEN AV dette ble akutt etter at Jens Stoltenberg rykket ut som hvit ridder for Sp-leder Liv Signe Navarsete og for seg selv. På en pressekonferanse som nesten var surrealistisk i stil og innhold, viklet statsministeren seg inn i et garn som holdt på sitt bytte. Hans forsøk på å være prinsipiell frontkolliderte med manglende substans, verbal tåke og egen smartness. Verst var likevel at statsministeren opptrådte som en domstol. Stoltenberg fortolket en lov uten forarbeid eller lovforslag, der det ikke er foretatt noen høring og der Stortingets vedtak mangler. Det er alltid uhørt av en statsminister å opptre som juridisk fortolker, men enda verre når det skjer på dette stadiet i en lovprosess.

STOLTENBERGS åpenbare vilje til å forsvare sine statsråder når de er i hardt vært, kaster et visst forsonende skjer over hendelsen. Ledere som viser lojalitet, ikke bare forlanger det av andre, er ikke dusinvare i vårt samfunn. Det er en god egenskap Stoltenberg skal krediteres for. Problemet er at statsministeren mangler et sikkert grep om de kvaliteter som denne rollen krever. Denne gang gikk det få timer fra hans basunstøt på pressekonferansen til den foreslåtte loven var mer død enn makrell i tomat. Han forbrukte en betydelig mengde politisk kapital til liten nytte. Tidligere har vi sett at hans ildfulle forsvar av statsrådene Åslaug Haga (kluss med brygge og stabbur) og Manuela Ramin-Osmundsen (uryddig embetsførsel i ansettelsessak) endte med statsrådenes knall og fall. I lengden kan ikke en statsminister øse av sin autoritet på denne måten uten at det gir politisk gevinst, i hvert fall politisk respekt.

ET ANNET SPØRSMÅL er om blasfemisaken avdekker noen skjemmende svakheter hos statsministeren. Riktignok er det liten tvil om at han har lavere skuldrer og høyere autoritet i dag enn da han tiltrådte. Utfordringene som følger med finanskrisen ligger midt i hans interesse- og kompetanseområde, og har åpenbart tilført ham ny energi. Han bærer arbeidsbyrden godt. Samtidig er det synlig at Jens Stoltenberg blir vag og virker uinteressert når politikken beveger seg inn på ideologi og verdispørsmål. Hans forhold til materielle verdier og verdiskapning er av en annen og langt mer håndfast karakter. En manglende teft for verdispørsmålenes sprengkraft, kan være et betydelig handikap i politikken. Det viser det overraskende forløpet av blasfemisaken.

HANDLINGSPOLITIKERE liker ikke verdispørsmål som ytringsfrihet, bioteknologiens grenser, kloningens utfordringer, tvilen rundt genmodifisert mat eller motsetningen mellom personvern og medisinsk forskning. For ikke å snakke om saker hvor religion påvirker standpunktene. Handlingspolitikere som Stoltenberg vil fordele og prioritere ressurser og utvide folks rettigheter gjennom aktiv lovgivning. De blir gjerne oppgitte og rådløse når komplekse verdispørsmål klusser til den praktiske politikken. Stoltenberg så forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet som et rent avveiningsspørsmål – den ene retten måtte veies opp mot den andre. En så merkantil holdning er ikke gangbar når vi nærmer oss områder hvor politikerne skal ta av seg skoene og gå varsomt fram. Spørsmålet er om han husker denne lærdommen neste gang brannalarmen går.