NESTE UKE BLIR de offisielle opplagstallene for norske aviser lagt fram og kommentert. For store deler av bransjen vil tallene være blodrøde. Andre aktører vil smile tappert, si at de holder stillingen, og være diskret med at annonseinntektene stuper. Ikke minst vil det bli sagt mye om at papir er en vikende fortid og nett ei lysende framtid. Denne forenklingen skjuler at mediene, og samfunnene de betjener, står overfor et mye større tidsskille enn forskjellen mellom cellulose og plasmaskjerm. Det handler om hvem som skal betale for, og kontrollere, informasjonen som er grunnlaget for den offentlige samtalen.

MEDIEKRISA GÅR dypere enn de fleste ledere i bransjen forstår eller er villige til å innrømme. Den kulda vi merker nå, kommer ikke fra en nordavind som snart blir bløt monsun. Dette er ikke konjunktur. Det handler om varige endringer i grunnlaget for produksjon, distribusjon og finansiering av informasjon. Beviset for det er at alvoret framstår i tre ledd: En strukturkrise som reduserer medienes totale inntektsbase, en finanskrise som tar vekk livsviktige annonseinntekter og en forretningsmodell for Internett som verken kan eller vil betale for det journalistiske oppdraget. Det handler ikke lenger om at løssalgsavisene har fått seg en på pelsen. Tvert imot rammes all tradisjonell framstilling av nyheter og kultur: Aviser, musikk, film, bokbransjen og etter hvert også fjernsyn og radio.

DET PÅGÅENDE hamskiftet framstilles populært som en kamp mellom den nye og den gamle tid. Som et oppgjør mellom teknologier, kulturer og generasjoner. Dette er likevel bare et sidespor. Internett og ny teknologi er selvsagt ikke noe problem. Tvert imot representerer det et kvantesprang for menneskenes mulighet til å motta og dele informasjon og meninger. Og hvis brukerne i framtida foretrekker skjerm framfor papir, er det bare trist for treforedlingsindustrien. Problemet ligger altså ikke i teknologien, men i forretningsmodellen. Den bygger på at andre skal betale for redaksjonelt innhold slik at distributøren kan tilby materialet gratis til brukeren. En slik snyltermodell er i lengden ikke bærekraftig, og det er de første tegnene på det vi ser nå.

BAKGRUNNEN FOR dette er valg som ble gjort i nettets barndom. Pionerene hadde en motorvei, men ingen trafikk og lite penger. Løsningen ble å hente over innhold fra tradisjonelle medier uten vederlag. Det er ingen grunn til å moralisere over det, og det er heller ikke rart at de langsiktige konsekvensene var vanskelige å se. Dessuten var det bare rett og rimelig at den enorme kunnskaps- og informasjonsmengden som støvet bort på universiteter og andre forskningsinstitusjoner, ble gjort offentlig. Dette verdifulle materialet var jo allerede finansiert og betalt med offentlige midler. Problemet ligger i forhold til den brukerbetalte informasjonen. Nettets smale inntektsplattform (annonser) er fremdeles for svak, for snever og for sårbar til at den kan bære den journalistiske bredden samfunnet er avhengig av.

EN REKKE FORHOLD viser at vi står midt oppe i et paradigmeskifte i medienes økonomi. Studier gjort i USA viser at det må ti nettbrukere til for å erstatte en avisabonnent økonomisk. Vi er på vei vekk fra en medieøkonomi som sto på tre bein (abonnement, løssalg, annonser) til en modell som bare har ett (annonser). Det nytter ikke å drømme seg tilbake til gamle dager, eller prøve å regulere seg dit. Men det haster med å utvikle en bredere økonomisk plattform som sikrer kvalitet i nyhets- og informasjonsformidlingen. Det er flott om bloggerne drøfter krigen i Afghanistan på nettet, men skal meningene ha substans må også journalister med kunnskap dra dit og rapportere om utviklingen på en profesjonell måte. Noen må betale for dette, og det er den evnen som nå svekkes dag for dag.

DEN DIREKTE økonomiske forbindelsen mellom mediene og brukerne har alltid vært viktig for medienes uavhengighet. Svekkes denne vil vi ikke få mindre, men annerledes og enklere informasjon. Kombinasjonen av svekket medieøkonomi og økt avhengighet av reklamekroner åpner for en nyhetsproduksjon som er billigere å drifte, men som også er lettere å påvirke og styre utenfra. Allerede i dag er tendensen at de profesjonelle kildene i privat og offentlig sektor lettere får «plassert» sitt virkelighetsbilde i mediene. I sum betyr alt dette at vi står overfor utfordringer som gjelder medienes selvstendighet og kvalitet, ikke tidspunktet for trefibrenes svanesang. Avisene klarer seg hvis de finner sin nye rolle. Det er journalistikkens framtid som er problemet.