Uansett hvem som vinner det israelske valget tirsdag, tar landet et enda lengre skritt mot høyre, skriver Jan-
DET VAR EN GANG israelske partier utgjorde en høyreside, et sentrum og en venstreside. Nasjonalisme og religion var viktige ingredienser, men det politiske terrenget var på mange måter det samme som i andre land med demokratisk styresett.
Slik er det ikke lenger. Israel har beveget seg kraftig mot høyre, noe som også vil vise seg under valget til nasjonalforsamlingen Knesset om to dager.
Hvilke alternativer har så israelske velgere? På den nasjonalistiske høyresida befinner Benjamin Netanyahu og hans Likud-parti seg. Netanyahu vil fortsette krigen i Gaza for å knuse Hamas og ønsker ikke en opprettelse av en palestinsk stat nå. Til høyre for Netanyahu står den russiske immigranten Avigdor Lieberman som vil at alle palestinere med israelsk statsborgerskap skal avlegge en lojalitetsed til den jødiske staten – eller miste sine statsborgerlige rettigheter.
TIL «VENSTRE» for Netanyahu befinner regjeringspartiet Kadima seg, ledet av utenriksminister og statsministerkandidat Tzipi Livni. I en rekke norske og utenlandske medier blir Kadima omtalt som et sentrumsparti. Etter hvilken akse måler man da? Livni går inn for fortsatte forhandlinger med den palestinske selvstyremyndigheten under ledelse av president Mahmoud Abbas, men hun var også en sterk pådriver under Gaza-krigen. Man må heller ikke glemme at Kadima ble etablert av en av Israels mest kjente hauker og nasjonalistiske høyrepolitikere, Ariel Sharon. Sharon er vel ikke akkurat prototypen på en sentrumspolitiker.
Tidligere befant det israelske arbeiderpartiet seg på venstresida som et sosialistisk/sosialdemokratisk parti. I økonomisk politikk og i synet på fagforeninger har partiet på mange måter beholdt sin sjel, men i spørsmål om fredsforhandlinger og kompromisser har partiet beveget seg mer mot sentrum/høyre. Det så man sist under Israels 22 dager lange krig i Gaza, ikke minst gjennom retorikken til forsvarsminister Ehud Barak.
DET VENSTRESOSIALISTISKE Meretz-partiet var tidligere det store fredspartiet i Israel og kunne på noen områder sammenliknes med vårt eget SV. Men også Meretz har trukket mot høyre. Som en av partilederne sa forleden: Hvis partiet i det hele tatt skal få noen stemmer ved valget, er det nødt til å støtte krigen i Gaza.
Og slik er det. Mer enn 90 prosent av israelerne mener at Gaza-krigen var helt på sin plass, til tross for de store palestinske lidelsene. Mange kritiserer også regjeringen for å ha stanset krigen for tidlig. Ifølge en nylig offentliggjort meningsmåling i avisa Ma’riv støttet 69 prosent av de spurte Avigdor Liebermans forslag om en tvungen lojalitetsed for israelske palestinere.
Israelernes vei mot høyre startet på midten av 1990-tallet da fredsprosessen med palestinerne begynte å få sine første kraftige tilbakeslag. Med en ny palestinsk intifada i år 2000 og med Hamas som palestinske valgvinnere i 2006, mistet stadig flere israelere troen på fred. Det slo ut til fordel for partier på høyresida. En israelsk fredsbevegelse som i sine storhetsdager kunne mobilisere 250000 mennesker, er i dag nesten utradert. Nå samler en fredsdemonstrasjon noen hundre deltakere.
SIKKERHET ET BLITT et stadig viktigere stikkord i israelsk dagligliv og politikk. Palestinske terroraksjoner og krig mot den libanesiske islamistgruppa Hizbollah har gjort sitt, men det har også israelske politikere og deler av media, som har hamret inn budskapet om at Israel står overfor fiender som stadig blir farligere. Det er ikke bare Hamas og Hizbollah det dreier seg om, men også de to islamistgruppenes støttespiller Iran. Iranerne er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Disse skal brukes mot Israel. Derfor vil israelerne snart befinne seg i den største fare, lyder budskapet.
Retorikken har hatt sin virkning, det ser man på meningsmålingene. Men israelske velgere går ikke bare til høyre, de trer også stadig mer inn i offerrollen. I en undersøkelse offentliggjort denne uka mener to jødiske forskere å kunne påvise at israelernes holdninger til Midtøsten-konflikten preges av følelsen av å være offer, av blind patriotisme og av stridbarhet. Dette er resultatet når man føler at man er under konstant beleiring.
DEN INTERNASJONALE kritikken mot Israel har ikke gjort dette forholdet noe lettere. Både på offisielt hold og blant israelere flest preller slikt av. Kritikken er bare er et tegn på økende antisemittisme i verden, får vi vite.
I en verden med finanskrise har økonomiske spørsmål vært lite synlige i den israelske valgkampen. Det meste dreier seg om sikkerhet. Meningsmålingene gir Netanyahu et lite forsprang, men det er helt umulig å spå utfallet av tirsdagens valg. Og selv etter valget kan det ta lang tid før en koalisjonsregjering blir klar. Bare ett er sikkert: Den blir høyredominert.
Slik er det ikke lenger. Israel har beveget seg kraftig mot høyre, noe som også vil vise seg under valget til nasjonalforsamlingen Knesset om to dager.
Hvilke alternativer har så israelske velgere? På den nasjonalistiske høyresida befinner Benjamin Netanyahu og hans Likud-parti seg. Netanyahu vil fortsette krigen i Gaza for å knuse Hamas og ønsker ikke en opprettelse av en palestinsk stat nå. Til høyre for Netanyahu står den russiske immigranten Avigdor Lieberman som vil at alle palestinere med israelsk statsborgerskap skal avlegge en lojalitetsed til den jødiske staten – eller miste sine statsborgerlige rettigheter.
TIL «VENSTRE» for Netanyahu befinner regjeringspartiet Kadima seg, ledet av utenriksminister og statsministerkandidat Tzipi Livni. I en rekke norske og utenlandske medier blir Kadima omtalt som et sentrumsparti. Etter hvilken akse måler man da? Livni går inn for fortsatte forhandlinger med den palestinske selvstyremyndigheten under ledelse av president Mahmoud Abbas, men hun var også en sterk pådriver under Gaza-krigen. Man må heller ikke glemme at Kadima ble etablert av en av Israels mest kjente hauker og nasjonalistiske høyrepolitikere, Ariel Sharon. Sharon er vel ikke akkurat prototypen på en sentrumspolitiker.
Tidligere befant det israelske arbeiderpartiet seg på venstresida som et sosialistisk/sosialdemokratisk parti. I økonomisk politikk og i synet på fagforeninger har partiet på mange måter beholdt sin sjel, men i spørsmål om fredsforhandlinger og kompromisser har partiet beveget seg mer mot sentrum/høyre. Det så man sist under Israels 22 dager lange krig i Gaza, ikke minst gjennom retorikken til forsvarsminister Ehud Barak.
DET VENSTRESOSIALISTISKE Meretz-partiet var tidligere det store fredspartiet i Israel og kunne på noen områder sammenliknes med vårt eget SV. Men også Meretz har trukket mot høyre. Som en av partilederne sa forleden: Hvis partiet i det hele tatt skal få noen stemmer ved valget, er det nødt til å støtte krigen i Gaza.
Og slik er det. Mer enn 90 prosent av israelerne mener at Gaza-krigen var helt på sin plass, til tross for de store palestinske lidelsene. Mange kritiserer også regjeringen for å ha stanset krigen for tidlig. Ifølge en nylig offentliggjort meningsmåling i avisa Ma’riv støttet 69 prosent av de spurte Avigdor Liebermans forslag om en tvungen lojalitetsed for israelske palestinere.
Israelernes vei mot høyre startet på midten av 1990-tallet da fredsprosessen med palestinerne begynte å få sine første kraftige tilbakeslag. Med en ny palestinsk intifada i år 2000 og med Hamas som palestinske valgvinnere i 2006, mistet stadig flere israelere troen på fred. Det slo ut til fordel for partier på høyresida. En israelsk fredsbevegelse som i sine storhetsdager kunne mobilisere 250000 mennesker, er i dag nesten utradert. Nå samler en fredsdemonstrasjon noen hundre deltakere.
SIKKERHET ET BLITT et stadig viktigere stikkord i israelsk dagligliv og politikk. Palestinske terroraksjoner og krig mot den libanesiske islamistgruppa Hizbollah har gjort sitt, men det har også israelske politikere og deler av media, som har hamret inn budskapet om at Israel står overfor fiender som stadig blir farligere. Det er ikke bare Hamas og Hizbollah det dreier seg om, men også de to islamistgruppenes støttespiller Iran. Iranerne er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Disse skal brukes mot Israel. Derfor vil israelerne snart befinne seg i den største fare, lyder budskapet.
Retorikken har hatt sin virkning, det ser man på meningsmålingene. Men israelske velgere går ikke bare til høyre, de trer også stadig mer inn i offerrollen. I en undersøkelse offentliggjort denne uka mener to jødiske forskere å kunne påvise at israelernes holdninger til Midtøsten-konflikten preges av følelsen av å være offer, av blind patriotisme og av stridbarhet. Dette er resultatet når man føler at man er under konstant beleiring.
DEN INTERNASJONALE kritikken mot Israel har ikke gjort dette forholdet noe lettere. Både på offisielt hold og blant israelere flest preller slikt av. Kritikken er bare er et tegn på økende antisemittisme i verden, får vi vite.
I en verden med finanskrise har økonomiske spørsmål vært lite synlige i den israelske valgkampen. Det meste dreier seg om sikkerhet. Meningsmålingene gir Netanyahu et lite forsprang, men det er helt umulig å spå utfallet av tirsdagens valg. Og selv etter valget kan det ta lang tid før en koalisjonsregjering blir klar. Bare ett er sikkert: Den blir høyredominert.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen