Det er dypt forstemmende og trist, men Siv Jensen følger opp en av Carl I. Hagen og Fremskrittspartiets mest kyniske tradisjoner: Innvandrerutspillet et halvt år foran hvert valg. Det er kynisk fordi det spiller på fremmedfrykt og retter seg mot en gruppe mennesker som ikke har noe annet felles enn at de bekjenner seg til islam. Det er kynisk fordi det er utspill som prinsipielt er stikk i strid med Fremskrittspartiets egen grunnleggende bekjennelse om at ethvert menneske er et selvstendig individ med individuelle rettigheter som har krav på beskyttelse mot overgrep fra fellesskapet og samfunnet.

Det er denne kynismen og prinsippløsheten der målet (å sikre en viktig velgergruppe for partiet) helliger middelet (skape frykt og hat rettet mot andre mennesker) som minner Per-Kristian Foss om nazistenes jødehets i mellomkrigstida.

Siv Jensen sier at hun er lei seg fordi Foss «nesten sammenlikner meg med Hitler», og det har hun selvsagt grunn til. Men det hadde vært bedre for den politiske debatten og samfunnsutviklingen i Norge om hun i stedet hadde skammet seg over å bli fersket i å ta bruk et av politikkens skitneste knep som historien så ettertrykkelig har vist er farlig, og som kan føre til de grusomste overgrep.

Dette betyr ikke at Siv Jensen er nazist eller at partiet hun leder er fascistisk, bare at hun skamløst benytter seg av de samme teknikker for propaganda og manipulasjon som nazistene brukte mot jøder i mellomkrigstida. Og som Røde Khmer brukte mot akademikere i Kambodsja, og hutuene i Rwanda brukte mot tutsiene i et folkemord som ligger nær oss i tid.

Siv Jensen forsøker å ro seg inn på tørrere land ved å hevde at hun ikke vil forfølge muslimer «samlet sett», bare de radikale ekstremistene. Men eksemplene hun bruker i talen til landsstyret styrer ikke tanken spesielt i retning av radikale ekstremister. Hun får applaus fra salen når hun harselerer over at fengselet i Skien lager halalmåltider til muslimske fanger og lover at om Fremskrittspartiet får reformere Norge, skal ingen grupper kunne kreve spesialbehandling fra det offentlige Norge. I NRKs «Politisk kvarter» i går ville hun ikke svare på spørsmål om dette også gjelder jøder som ikke vil spise gris.

Jensens kamprop foran valget er at med Frp blir «det norske lover, norske regler og norsk styresett» som skal gjelde for alle.

Manipulasjonen, eller svindelen om du vil, ligger i at dette er en selvfølgelighet og en beskrivelse av tilstanden i dag. Det er ingen grupper, verken muslimer, fundamentalistiske kristne, gammelkommunister, voodootilhengere, kenneleiere eller rånere som står over norsk lov eller utenfor norsk styresett. Og det er ingen andre partier som går inn for å plassere noen av dem der heller.

Siv Jensen vet godt hva hun gjør, hun har vist at hun er en smart og debattsterk politiker som både kan argumentere for seg og legge stemmen flere oktaver ned når det røyner på i en debatt. Det triste er at hun ikke frigjør seg fra det elementet i partiets politikk og historie som mer enn noe annet gir det røde, halvspiste eplet som er partiets symbol, brune flekker.

Carl I. Hagen fikk nesten panikk da Dagbladet like før lokalvalget i 1995 avslørte at Øystein Hedstrøm leflet med både gamle og nye nazister på Den norske forenings møte i Godlia kino, der temaet var den truende, og nært forestående, innvandrerinvasjonen under tittelen «Gresshoppenes år».

De rasistiske over- og undertonene var klare, det handlet om frykt for raseblanding og utvanning av «det norske».

Men med usvikelig sans for strømningene i en viktig del av partiets velgergrunnfjell, fornemmet Hagen at virkningen av avsløringen ikke trengte å bli en katastrofe, men tvert imot kunne føre til økt tilstrømning ved valgurnene. Og slik gikk det. Det bekreftet noe Hagen hadde visst en stund, at fremmedfrykt er viktig for Frp.

Siden den gang har det planlagte innvandrerutspillet et halvt år foran et valg erstattet utfallene mot alle andre mer eller mindre klart definerte grupper som late finnmarkinger, trygdesnyltere og enslige mødre. Fremmedfrykt mobiliserer tvert imot i dag mange velgere fra disse gruppene som Hagen tidligere i løpet stemplet i et forsøk på å mobilisere andre sinte og misfornøyde som trengte noen å skylde på.

Dessverre er det bare når du ser at muslimer ikke er en gruppe truende fremmede, men naboer, arbeidskamerater, landsmenn og landskvinner, ja folk, at du ser hvor brutalt utspillet fra Siv Jensen er. I likhet med tidligere utspill fra forgjenger Carl I. Hagen, er det en form for systematisk overgrep mot medmennesker.