Ei stor gruppe kurdiske flyktninger kom fra

Nord-Irak til Norge i 99-2000. De kalles MUF’ere etter forkortelsen for flyktningstatusen de ble gitt: Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenfor-

ening. I ti år har disse menneskene vært kasteballer

i systemet. De er blitt satt på vent og fått arbeidstillatelse. De har mottatt skiftende og motstridende signaler. Hardkjøret har tydeligvis ingen ende:

130 MUF’ere har fått endelig avslag på opphold.

Tidligere UDI-sjef Trygve Nordby sier det mange mener: Det er en skam at kurderne kastes ut av

landet etter ti år. Behandlingen av MUF’erne avviker fra vanlig juss og normal praksis. Andre flyktninger

i tilsvarende situasjon med lang botid, får lov til å bli på humanitært grunnlag. De fleste MUF’ere har også jobb og er godt integrert i norske bygder og byer.

Under Irak-krigen ble alle MUF-sakene stilt i bero. Men i 2005 innførte daværende kommunalminister Erna Solberg en spesiell forskrift til Utlendingsloven. Med den fikk bare søkere som hadde vært sammenhengende i jobb det siste året opphold. Forskriften satt selve loven til side, og plutselig var ikke gruppas lange botid i Norge viktig. MUF’erne ble deretter en politisk meget heit potet da det viste seg at

Utlendingsdirektoratet (UDI) likevel hadde gitt rundt 200 kurdere opphold ut ifra sterke menneskelige hensyn. Den såkalte UDI-skandalen kostet

tre ledere jobben. Den kostet også kurderne

en menneskelig behandling.

Politisk prestisje gjør at kurderne fortsatt må leve

i uvisshet i Norge. Når kommunal- og integreringsminister Dag Terje Andersen svarer i NRKs Politisk kvarter at han bare vil at alle skal få en rettferdig

behandling, lyder det som en hån. Behandlingen av kurderne er urimelig og umenneskelig. Regjeringen må stoppe den uverdige føljetongen – selv om det går mot stortingsvalg.