Boikott: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tar i en artikkel 27.03.09 til orde for at boikott av Burma gjør vondt verre og at man må snakke med sine fiender. Solheim slår opp åpne dører. Hvem har sagt at Solheim skal holde seg unna Burma? Problemet er at landets militærjunta ikke ønsker endring. Solheims vertskap fra besøket tidligere i år, viseutenriksminister U Kyan Thu, som Solheim hadde tiltro til, ble få dager etter besøket fjernet fra sin stilling.

Solheim framstiller dialog som en særegen norsk løsning. Dialog er hovedkravet fra den burmesiske opposisjonen som vil snakke med sine fiender og ser soldatene som et offer som dem selv. De er villige til å delta i samlingsregjering med juntaen. Utfordringen er hvordan man kan få det til. Solheim har stor tro på å bygge opp en sterk middelklasse. Det er allerede en middelklasse i Burma og den er gjennomkorrupt.

Om de er demokratiets fortropp, hvorfor har vi ikke hørt fra dem tidligere? Man må altså treffe juntaen og dens støttespillere der det svir mest, i lommeboka. Hensikten med sanksjoner er å presse regimet til forhandlingsbordet og få til en politisk byttehandel mot opphevelse av sanksjonene. Ja eller nei til sanksjoner hører til gårsdagens diskusjon.

Burma er ikke så politisk isolert som man gjerne skal ha det til. Det er mange diplomatiske og handelspolitiske delegasjonsutveklinger i regionen. Den norske ambassaden i Bangkok har, som mange andre land, regelmessig kontakt med regimet.

Burma er heller ikke så økonomisk isolert som det hevdes. Handelspartnerne er mange på grunn av omfattende eksport av olje, gass, edelsteiner og teak. Kina og India har store økonomiske interesser i landet og forsyner juntaen med militært utstyr. Det norske pensjonsfondet har profittert på militær handel med Burma og har fortsatt eierinteresser i det franske oljeselskapet Total som opererer i landet.

Burmas eksportinntekter går hovedsakelig til militær opprustning og resten går rett i generalenes lommer og til den omtalte middelklassen som plasserer sine formuer i utlandet. Ingenting går til å bedre levekårene for burmesere flest.

Solheim nevner at man har lyktes med nødhjelpsarbeidet i det syklonrammede området. Det er riktig at internasjonal hjelp etter hvert fikk tilgang. Men han ignorerer brudd på menneskerettigheter i kjølvannet av syklonen, som slavearbeid, tvangsrekruttering av barnesoldater og at burmesere som ville hjelpe syklonofre har fått livstidsdommer.

Det kan virke som om situasjonen i Burma er fastlåst. Alle vet at det forestående valget i 2010 bare er et spill hvor generalene skal skifte kapper og titler. Løsningen er og må være dialog – mellom juntaen, demokratibevegelsen og de etniske lederne. Det er overraskende at Solheim ikke nevner demokratibevegelsen med ett eneste ord. Han lot også være å snakke med demokratibevegelsen før han dro til Burma, slik hans danske kollega Ulla Tørnæs gjorde.

Solheim må gjøre alt han kan, men det er arrogant å overse demokratibevegelsen og Aung San Suu Kyi. Han bør vise respekt for burmesere som risikerer livstid for å dele ut nødhjelp og løpesedler om demokrati. De gjør det fordi de så intenst ønsker endring og tror at det nytter.