Hvis du vil ha bråk som spaltist, er det bare å skrive om innvandring eller likestilling. Uansett hva jeg måtte mene, hagler det med utropstegn og store bokstaver i innboksen neste dag. Ordene renner over og meninger kolliderer. Som en mann skrev om kvinner som slår i Mira Craig-debatten sist uke; han mente det var forkastelig å bruke vold enten man er kvinne eller mann: Hadde hun prøvd seg på meg, skulle jeg slått henne flat.

Men det må sies igjen og igjen. Si kontantstøtten. Første gang jeg skrev om den for over ti år siden ble jeg møtt av en mannlig kollega som frådende skulle ha seg frabedt at jeg blandet meg borti hvordan han og kona innordnet seg. Han sto fem centimeter fra ansiktet mitt og beskyldte meg for å invadere hans intimsfære.

Kontantstøtten var en politisk genistrek, skjønte jeg raskt. For ikke å si et lite mirakel; den skapte begeistring for Krf. Alle kritikernes innvendinger ble senere bekreftet i flere evalueringer; den ble i hovedsak tatt ut av kvinner, men sørget i liten grad for at foreldre brukte mer tid på barna, og den var ødeleggende for minoriteters integrering. Selve ideen bak kontantstøtten var dessuten håpløs, at folk skulle få kompensert for velferdstilbud de ikke benyttet. Det er som om bilister skal få betalt for ikke å reise kollektivt.

Arbeiderpartiets motstand mot kontantstøtten ble likevel etterhvert begravet i bytte mot makt. Istedet vedtok de rødgrønne at støtten skulle fases ut og fjernes helt med full barnehagedekning. Men kontantstøtten var ikke død, den rører på seg igjen. Likestillingsminister Anniken Huitfeldt åpner for Senterpartiets forslag om kontantstøtte til og med to år, mot i dag tre. Sp mener dessuten at utbetalingen skal knyttes til at en av foreldrene er hjemme. Du får ingen premie for å gjette hvem det blir. Men Huitfeldt synes forslaget nettopp er interessant, fordi det gir kvinner anledning til en mykere overgang til arbeidslivet.

I praksis er forslaget mer skadelig for kjønnslikestilling enn dagens ordning. Likelønnskommisjonen, ledet av tidligere Sp-leder Anne Enger, ville ha bort hele kontantstøtten. Hun innrømmer i boken om likelønn, «Den lille forskjellen», at kontantstøtten er en av flere faktorer som bidrar til at kvinner straffes i yrkeslivet. Barnefødsler og lange permisjoner gir kvinner handikap.

Men kommisjonens rapport ble nærmest kastet i bøtta på direkten av statsminister Jens Stoltenberg. Han avviste tredeling av fødselspermisjonen og var skeptisk til en likelønnspott. Det siste blir det ikke noe av, fordi Ap ikke tør å utfordre LO, hvor blant annet Fagforbundets leder Jan Davidsen har satt foten ned. Det beste blir det godes fiende. Kvinner må betale, fordi noen kvinner har det verre.

Som så mange likestillingssaker, er kontantstøtten blitt et forhandlingskort. Da foreslår jeg at kontantstøtten gis til far. Det blir vel bråk som vanlig.