ASYLPOLITIKK: For mange som bor tusenvis av kilometer unna, virker Norge som himmel på jord. Dessverre har dette landet blitt grusomhetens land for oss - de ureturnerbare asylsøkerne som er offer for diktatoriske regimer, og som har blitt tvunget til å forlate våre elskede hjemland for å redde livet.
Både ureturnerbare asylsøkere, som ikke trenger å gjemme seg siden de ikke kan sendes ut, og avslåtte asylsøkere som bor i skjul, har allerede opplevd lidelsene i våre respektive hjemland, om de så er ødelagt av diktatur eller revet i stykker av langvarige borgerkriger og blodige etniske konflikter. Blant disse landene finner vi blant annet Etiopia, Eritrea, Somalia, Iran og Irak. Disse asylsøkerne har gjort sitt beste for å få sine asylsøknader forstått av norske myndigheter. Men på grunn av forhåndsdømming, manglende informasjon og gale antagelser vedrørende effekten av asylinnstramminger, har utlendingsmyndighetene fortsatt å avslå søknader fra disse asylsøkerne. Som et resultat har ureturnerbare ingen andre valg enn å følge en overlevelsesstrategi som man kan kategorisere som en form for moderne slaveri – i hjertet av verdens rikeste og formodentlig mest humanitære nasjon.
Etiopierne utgjør antageligvis den største gruppen blant de ureturnerbare asylsøkerne. Dette er en direkte konsekvens av utlendingsmyndighetenes vilkårlige avslag på asylsøknader gjennom flere år. De fleste har bodd i Norge mellom åtte og ti år. Noen har bodd her i 13 til 15 år. Selv om de fleste har bodd i asylmottak i noen år, med tilgang til mat og husly, ble de senere tvunget ut og frarøvet grunnleggende nødvendigheter. Det finnes ingen mulighet til å jobbe ettersom myndighetene ikke utsteder arbeidstillatelser, slik de gjorde før den forrige regjeringen strammet inn. Mange sulter på Oslos gater og har ingen steder å sove. Disse hjelpeløse menneskene har blitt fysisk svake og sosialt redusert. Deres helsetilstand er ofte meget dårlig, de er psykologisk skjøre, ustabile og redde, som et resultat av norske myndigheters trusler om å returnere dem til truslene fra hjemlandets myndigheter.
Mange har flyttet til Oslo, med håp om at overlevelse ville være mulig der. Stadig flere desperate mennesker jakter etter noen - enkeltpersoner, små og store private firmaer - som gi dem arbeid for en minimal lønn som kan dekke mat. Disse papirløse individene må akseptere alle former for arbeidsforhold, en liten lønn som er langt under minstelønn og lange, slitsomme dager med jobb. Noen av dem må alltid oppholde seg bak lukkede dører, for å unngå mulige kontroller fra myndighetene.
En asylsøker jeg kjenner jobber for et privat renholdsselskap. Eieren av selskapet vet at han ikke har arbeidstillatelse. Asylsøkeren jobber hver dag. Men dessverre har han de siste fire månedene bare mottatt en begrenset sum for å dekke husleie og litt mat. Han ba om resten av pengene, men eieren ba ham å holde hodet kaldt, og han ble fortalt at å beholde jobben måtte være viktigere enn pengene han ba om.
En god del asylsøkere med avslag blir tvunget til å jobbe fulltid med halv lønn. Det fungerer slik: En person som har lovlig opphold i Norge skaffer seg en arbeidskontrakt fra et firma, som oftest innen fysisk krevende yrker, eller han tar en underkontrakt. Deretter engasjerer han en arbeider uten arbeidstillatelse, som ikke har noen juridiske rettigheter eller andre muligheter for å overleve. Leverandøren betaler bare halvparten av det han får betalt for oppdraget til den som faktisk gjør jobben.
Noen få asylsøkere har kommet under kirkens og humanitære gruppers nåde, og får støtte til grunnleggende behov. Andre faller under myndighetenes «langsom død»-strategi. Dette gjelder blant annet dem som bor på Lier ventemottak, i en situasjon av ekstrem isolasjon og passivitet.
Man burde spørre seg hvorfor så mange mennesker i Norge lar seg ydmyke og bli gjort til slaver. Dette livet er ikke noe de ønsker. Når de flyktet fra sitt land, var deres hovedformål å sikre sitt liv i en nasjon som respekterer humanitet. Men deres håp blir daglig knust.
Både ureturnerbare asylsøkere, som ikke trenger å gjemme seg siden de ikke kan sendes ut, og avslåtte asylsøkere som bor i skjul, har allerede opplevd lidelsene i våre respektive hjemland, om de så er ødelagt av diktatur eller revet i stykker av langvarige borgerkriger og blodige etniske konflikter. Blant disse landene finner vi blant annet Etiopia, Eritrea, Somalia, Iran og Irak. Disse asylsøkerne har gjort sitt beste for å få sine asylsøknader forstått av norske myndigheter. Men på grunn av forhåndsdømming, manglende informasjon og gale antagelser vedrørende effekten av asylinnstramminger, har utlendingsmyndighetene fortsatt å avslå søknader fra disse asylsøkerne. Som et resultat har ureturnerbare ingen andre valg enn å følge en overlevelsesstrategi som man kan kategorisere som en form for moderne slaveri – i hjertet av verdens rikeste og formodentlig mest humanitære nasjon.
Etiopierne utgjør antageligvis den største gruppen blant de ureturnerbare asylsøkerne. Dette er en direkte konsekvens av utlendingsmyndighetenes vilkårlige avslag på asylsøknader gjennom flere år. De fleste har bodd i Norge mellom åtte og ti år. Noen har bodd her i 13 til 15 år. Selv om de fleste har bodd i asylmottak i noen år, med tilgang til mat og husly, ble de senere tvunget ut og frarøvet grunnleggende nødvendigheter. Det finnes ingen mulighet til å jobbe ettersom myndighetene ikke utsteder arbeidstillatelser, slik de gjorde før den forrige regjeringen strammet inn. Mange sulter på Oslos gater og har ingen steder å sove. Disse hjelpeløse menneskene har blitt fysisk svake og sosialt redusert. Deres helsetilstand er ofte meget dårlig, de er psykologisk skjøre, ustabile og redde, som et resultat av norske myndigheters trusler om å returnere dem til truslene fra hjemlandets myndigheter.
Mange har flyttet til Oslo, med håp om at overlevelse ville være mulig der. Stadig flere desperate mennesker jakter etter noen - enkeltpersoner, små og store private firmaer - som gi dem arbeid for en minimal lønn som kan dekke mat. Disse papirløse individene må akseptere alle former for arbeidsforhold, en liten lønn som er langt under minstelønn og lange, slitsomme dager med jobb. Noen av dem må alltid oppholde seg bak lukkede dører, for å unngå mulige kontroller fra myndighetene.
En asylsøker jeg kjenner jobber for et privat renholdsselskap. Eieren av selskapet vet at han ikke har arbeidstillatelse. Asylsøkeren jobber hver dag. Men dessverre har han de siste fire månedene bare mottatt en begrenset sum for å dekke husleie og litt mat. Han ba om resten av pengene, men eieren ba ham å holde hodet kaldt, og han ble fortalt at å beholde jobben måtte være viktigere enn pengene han ba om.
En god del asylsøkere med avslag blir tvunget til å jobbe fulltid med halv lønn. Det fungerer slik: En person som har lovlig opphold i Norge skaffer seg en arbeidskontrakt fra et firma, som oftest innen fysisk krevende yrker, eller han tar en underkontrakt. Deretter engasjerer han en arbeider uten arbeidstillatelse, som ikke har noen juridiske rettigheter eller andre muligheter for å overleve. Leverandøren betaler bare halvparten av det han får betalt for oppdraget til den som faktisk gjør jobben.
Noen få asylsøkere har kommet under kirkens og humanitære gruppers nåde, og får støtte til grunnleggende behov. Andre faller under myndighetenes «langsom død»-strategi. Dette gjelder blant annet dem som bor på Lier ventemottak, i en situasjon av ekstrem isolasjon og passivitet.
Man burde spørre seg hvorfor så mange mennesker i Norge lar seg ydmyke og bli gjort til slaver. Dette livet er ikke noe de ønsker. Når de flyktet fra sitt land, var deres hovedformål å sikre sitt liv i en nasjon som respekterer humanitet. Men deres håp blir daglig knust.




Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen