Fritt Ords Francis Sejersted påstår at «homoaktivistene» ser «sin interesse i å begrense» ytringsfriheten. Dette er en svært alvorlig beskyldning. Men ingen av de mange fremtredende debattantene som har vært på banen, verken homofile eller heterofile, har ønsket å begrense Nina Karin Monsens ytringsfrihet.

Debatten har derimot handlet om to ting. (1) Saklig tilbakevising av Monsens argumenter. (2) Kritikk av Fritt Ord for å hedre en debattant som systematisk angriper en fortsatt diskriminert minoritet. Man skulle tro at Fritt Ord var litt mer etterrettelig når de anklager noen for å være «meningspoliti» eller mot ytringsfrihet. Er dette styrelederen verdig?

Sejersted gjentar stadig at Fritt Ord ikke tar stilling til Monsens meninger. Kritikere av henne eller av prisutdelingen er likevel «lite tolerante», mens hun «reiser viktige etiske problemstillinger». Han opererer med «vi» og «de»: «Vi» som er villige til å betale «en pris» for ytringsfriheten; «de» som «ikke skjønner». Alle kritikerne reduseres til «homoaktivister», uansett legning eller samfunnsposisjon. Er dette en nøytral holdning?

Monsens såkalte forsvar for barn, er kun et syltynt slør over hennes generelle motstand og det Sejersted selv kaller «overtramp» mot en «emansipasjonsbevegelse» – en frigjørings- og menneskerettighetsbevegelse. Fritt Ord står selvfølgelig fritt til å ære slikt. Men besynderlig er det, når de samtidig påstår at de ikke vil hedre homofobi eller rasisme.