DET NAKNE «ja» eller «nei» fra en jury av lekfolk i straffesaker er blitt et stort problem for politikere og jurister. Det er for snaut, det trengs begrunnelse når juryen avsier sin kjennelse om skyld, heter det.
Men kravet om begrunnelse er blitt selve mantraet i det massive angrepet på juryen som er blitt kjørt fram i vinter. Både jurister og politikere hevder at det er et problem. «Den største svakheten med dagens juryordning ligger i mangelen på begrunnelse», skrev for eksempel lederen i Stortingets justiskomité, Anne Marit Bjørnflaten i Dagbladet for noen uker siden.
Men når oppdaget motstanderne av jury at dette var den store anstøtssteinen mot juryen?
SAMTIDIG HOLDT HAN fast på juryordningen. John Lyng var jo selv dommer i det sivile liv, og juryen så han som et vern mot makt og maktmisbruk fra etablissementets side. Profesjonelle jurister ble lett et slags byråkrater, mente han. Deres evne til å se med friske øyne på bevisene ble svekket gjennom et overmål av erfaring innenfor det juridiske apparat. Derfor var det en viktig rettssikkerhetsgaranti at skyldspørsmålet ble avgjort av uhildede lekfolk. Han førte også statistikk over lagrettens og sitt eget syn, og kom til at det ytterst sjelden var avvik.
ÅPENHET I FORVALTNINGEN kan selvsagt kombineres med en ubegrunnet jurykjennelse. Dessuten er det jo ikke riktig at det ikke foreligger begrunnelse for skyldkjennelsen i norsk rett: Alt som foregår i rettssalen dreier seg jo om tiltaltes skyld eller uskyld. Men det er riktig at det ikke er lett i ettertid å vite hva som egentlig ble sagt i retten. Det er det imidlertid enkelt å gjøre noe med. Hadde det i rettssalen for eksempel vært gjort like nitide nedtegnelser av hva som blir sagt som i Stortinget og andre institusjoner der ordet er av avgjørende betydning, ville argumentet om mangel på begrunnelse falt bort. Da hadde den jo stått der, svart på hvitt, både aktorens, forsvarerens og rettsformannens argumentasjon. Motivet for juryens «ja» eller «nei» kunne søkes der.
Men stenografiske referat eller lyd- og bildeopptak fra rettssalen er en form for åpenhet som toneangivende jurister vegrer seg mot. Men heller ikke de politikere som nå er så bekymret for mangelen på begrunnelse, har gjort noe alvorlig forsøk på å kjempe igjennom en slik ordning i rettsprosessen.
JURYSYSTEMET VAR i sin tid en del av den folkelige mobilisering mot juristveldet i det norske system. Nå sees det ikke slik lenger av enkelte politikere. Kan det henge sammen med at de folkevalgte er blitt så profesjonsblinde selv, at de ikke ser verdien i et lekmannssyn? Det juridiske etablissementet har aldri manglet argumenter mot juryen. Nå hevder riksadvokaten for eksempel at folk flest er blitt så jevnbyrdige utdanningsmessig med juristene at de heller kan sitte i en meddomsrett som likemenn med fagdommerne i stedet for avsondret fra retten i en juryboks. Juryen passet bedre da avstanden mellom samfunnsklassene var stor, mener Tor Aksel Bush..
Nå vurderer Høyesterett om det er en menneskerett å få begrunnelse. Den europeiske domstolen
i Strasbourg (EMD) har framholdt det i en konkret sak. Nå har en norsk borger påberopt seg denne dommen i sin kamp mot en
skyldig-kjennelse i norsk rett.Men kravet om begrunnelse er blitt selve mantraet i det massive angrepet på juryen som er blitt kjørt fram i vinter. Både jurister og politikere hevder at det er et problem. «Den største svakheten med dagens juryordning ligger i mangelen på begrunnelse», skrev for eksempel lederen i Stortingets justiskomité, Anne Marit Bjørnflaten i Dagbladet for noen uker siden.
Men når oppdaget motstanderne av jury at dette var den store anstøtssteinen mot juryen?
KRAVET OM BEGRUNNELSE
er egentlig et nytt argument i en hundreårig kamp mot juryen. Antakelig er den en følge av det generelle åpenhetskrav som forvaltningen ble møtt med etter annen verdenskrig og som mange av oss stadig kjemper for. Åpenhet ble det nye slagordet, og både forvaltningsloven og ombudsmannsordningen ble en del av den åpenhetskulturen som skulle sikre innsyn i beslutninger byråkratiet fatter om oss som borgere.Den som i Stortinget med størst kraft kjempet mot de lukkede beslutningsarenaene som fullmaktslovgivningen åpnet for, var Høyres John Lyng. Han så denne lovgivningen som et demokratisk problem, og kjempet spesielt for
å begrense denne politiske praksisen, men generelt for å gjennomføre større åpenhet for å styrke folkestyret.SAMTIDIG HOLDT HAN fast på juryordningen. John Lyng var jo selv dommer i det sivile liv, og juryen så han som et vern mot makt og maktmisbruk fra etablissementets side. Profesjonelle jurister ble lett et slags byråkrater, mente han. Deres evne til å se med friske øyne på bevisene ble svekket gjennom et overmål av erfaring innenfor det juridiske apparat. Derfor var det en viktig rettssikkerhetsgaranti at skyldspørsmålet ble avgjort av uhildede lekfolk. Han førte også statistikk over lagrettens og sitt eget syn, og kom til at det ytterst sjelden var avvik.
ÅPENHET I FORVALTNINGEN kan selvsagt kombineres med en ubegrunnet jurykjennelse. Dessuten er det jo ikke riktig at det ikke foreligger begrunnelse for skyldkjennelsen i norsk rett: Alt som foregår i rettssalen dreier seg jo om tiltaltes skyld eller uskyld. Men det er riktig at det ikke er lett i ettertid å vite hva som egentlig ble sagt i retten. Det er det imidlertid enkelt å gjøre noe med. Hadde det i rettssalen for eksempel vært gjort like nitide nedtegnelser av hva som blir sagt som i Stortinget og andre institusjoner der ordet er av avgjørende betydning, ville argumentet om mangel på begrunnelse falt bort. Da hadde den jo stått der, svart på hvitt, både aktorens, forsvarerens og rettsformannens argumentasjon. Motivet for juryens «ja» eller «nei» kunne søkes der.
Men stenografiske referat eller lyd- og bildeopptak fra rettssalen er en form for åpenhet som toneangivende jurister vegrer seg mot. Men heller ikke de politikere som nå er så bekymret for mangelen på begrunnelse, har gjort noe alvorlig forsøk på å kjempe igjennom en slik ordning i rettsprosessen.
JURYSYSTEMET VAR i sin tid en del av den folkelige mobilisering mot juristveldet i det norske system. Nå sees det ikke slik lenger av enkelte politikere. Kan det henge sammen med at de folkevalgte er blitt så profesjonsblinde selv, at de ikke ser verdien i et lekmannssyn? Det juridiske etablissementet har aldri manglet argumenter mot juryen. Nå hevder riksadvokaten for eksempel at folk flest er blitt så jevnbyrdige utdanningsmessig med juristene at de heller kan sitte i en meddomsrett som likemenn med fagdommerne i stedet for avsondret fra retten i en juryboks. Juryen passet bedre da avstanden mellom samfunnsklassene var stor, mener Tor Aksel Bush..
Det tror jeg ingen ting på. Det er ingen grunn til å tro at behovet for et alternativt syn på bevisvurderingen er mindre nå enn før.
De profesjonelle dommerne er nok dessverre fortsatt utsatt for det ensidige syn på samfunnet som følger med en livslang tilværelse på samfunnets solside.
Og deres svarte kappe utstråler tung autoritet fortsatt. En jury av ti kvinner og menn med en helt annen livserfaring til å avgjøre skyldspørsmålet, representerer fortsatt en nødvendig balanse.
Halvor Elvik
Marte Michelet
Esten O. Sæther
Jan Omdahl
Trude Ringheim
Stein Aabø
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen