I Kunnskapsdepartementets nye rammeplanen for barnehagen heter det: «Barn bør få oppleve at digitale verktøy kan være en kilde til lek, kommunikasjon og innhenting av kunnskap.»

Hvorfor det? Finnes det en vektig utviklingspsykologisk forskning som tilsier en slik konklusjon? Eller handler det om politiske og næringslivsmessige interesser? De fleste vil være enige i at kompetanse og kreativ omgang med computerteknologi er vesentlig. Men fremmes dette ved å innføre databruk i barnehagen? Er mer skjermtid det barn i vår tid trenger?

Fra USA, som jo er et av foregangslandene for teknifisering av barndommen, kan vi høre at leken i løpet av de 10-15 siste åra nesten har forsvunnet fra barnehagene og i hjemmene. Vi leser om at evnen til indre kreativ bildedannelse avtar hos skolebarn, og evnen til vurdering og kritisk dømmekraft er i ferd med å forsvinne hos ungdommer.

Utviklingspsykolog Jane M. Haley er en av mange som konkluderer med at ungdom har større vanskeligheter enn tidligere med å forholde seg til verbal undervisning, både muntlig og skriftlig. Videre sliter de med, eller unngår helt, skriftlige oppgaver. De glemmer fort beskjeder og strever med konsentrasjon.

Da hun intervjuet ulike lærere ved videre utdanning, fikk hun følgende svar: «Studentene distraheres svært lett. For ti år siden fikk studentene åpne spørsmål som krevde vurderingsevne, og de var fullt kapable til å resonnere seg gjennom det. Nå må stoffet gjennomgås steg for steg. På grunn av elevenes lave frustrasjonsterskel kan det ikke gis ’forskningsoppgaver’, men helst bare ja og nei – spørsmål.»

Etter å ha intervjuet tre hundre lærere fant Haley følgende fellestrekk:«Uansett hvor ’gløgg’ den enkelte student måtte være, er det gjennomgående at de er mindre kapabel til å sysselsette tankene sine med mer krevende spørsmål.» Haleys konklusjon: «Tidlig intellektuell læring og tidlig bruk av computere er to vesentlige faktorer som bidrar til svekkelsen av den selvstendige tenkningen hos amerikanske studenter.»

I USA har man begynt å innse at man ved å digitalisere barndom og pedagogikk, har tenkt ensidig og utilstrekkelig. Da det tyske tidsskriftet «Der Spiegel» forleden besøkte en skole i New York som var selve flaggskipet for bruk av computerbasert undervisning, fikk de høre: «For syv år siden innførte vi som den første skolen i USA ordningen med bærbare datamaskiner til alle elevene, en bestemmelse skolens ledelse i dag angrer på. Nå har vi begynt å låse datamaskinene inn i skap, og ingen elev får låne nøkkelen. Vi har bestemt at teknikken skal rette seg etter undervisningen – ikke at undervisningen skal rette seg etter teknikken.»

Det å skape god og bærekraftig pedagogikk handler om å bevege seg mellom det som er barnets behov og alderstypiske trekk på den ene siden, og å spørre hvordan de på sikt – som voksne – kan være skapende i utviklingen av samfunnet. Det krever en fri innsikt i barnenaturen, og ikke trendy og stadig skiftende tilpasning til næringslivets behov og skiftende politikeres kjepphester. Dersom den ekte leken hemmes i tidlig barndom, vil virkningen på sikt bli en mangel på fleksibel og kreativ tenkning, samt empati og handlekraft hos dem som skal skape nye samfunnsverdier.

Professor Rune Slagstads svar, for over et år siden, på hva som skulle til for å skape en bedre skole, er fremdeles det beste og mest treffende: «Hiv ut PC-ene av grunnskolen, samt de PC-ene SVs ’fornyingsminister’ i koalisjon med IT-bransjen vil pådytte landets vergeløse førskolebarn.»