De norske radikalerne har hatt to vidunderlige liv. I sitt første liv gjorde de alle feilene, i det andre profitterte de på dem. I dag er de gode kapitalister, redaktører, partiledere og akademikere overbevist om at deres ungdom handlet om Det Store Eventyret, og ikke Den Store Løgnen. Den mest dogmatiske kjernetroppen – «Führerne» – beundret alle moderne tyranner fra Stalin til Kim Il Sung, muligens med unntak av Hitler. Disse har gått i borgerlig dekning. De enøyde kyklopene som fremdeles er aktive i dag kan deles i fem kategorier:
Barneromper er snille sjeler som gløder av idealisme. De har vanskelig for å forstå hvorfor resten av menneskeheten ikke tenker som dem og hvorfor folk ikke ønsker å være lykkelige som dem. Lenin kalte dem «nyttige idioter». Deres infantilisme består av å alltid ønske seg pene, «progressive» ting, men ikke deres konsekvenser: perfekt likhet, men ingen GULag-er. Frihet, men ingen forbrytelser. Kvinnelige prester, men ingen religion. Ytringsfrihet, men ingen provokasjon rettet mot imamene. Og selv om Barneromper er kritiske til markedets tyranni, har de en hemmelig svakhet for machorevolusjonære despoter: Mao, Castro, Chavez, islamske fundamentalister. I dag er mange Barneromper apostler for Det norske godhetsregimet. De tror på multikulturalisme og arbeider for en verden hvor ulven vil hvile hos lammene. Deres sjanger er pseudologi og intellektuell populisme: jf. professor Johan Galtungs «transcendensmetode», som forteller oss hvordan vi skal løse verdens konflikter ved å transcendere skillelinjene skapt av våre religiøse og ideologiske fordommer.
Tvisyn har en lang tradisjon blant intellektuelle: man har ikke vært sikker verken på seg selv, på friheten, meningen med livet, eller på ekteskap. Tvisynte Venstre dreier seg om det spørrende menneske. Derfor har Tvisynere vært mestre i å organisere skyldfølelse. I den kommunistiske organisasjonen Mot Dags programartikkel fra 1922 (usignert, skrevet av det kollektive selv) heter det: «Vi rødmer over å ha levd høit på andres ulykke.» Tvisynte Venstre har aldri sluttet å tvile – eller å rødme. De elsker og hater en verden full av pianoer, gardiner og malerier. Deres stil er en preken à la Hamlet; for eksempel Jostein Gaarders bibelske utrop mot Israel i kronikken «Guds utvalgte folk» (Aftenposten 6.8. 2006). De liker å kalle seg «dissidenter», selv om det er en vesentlig forskjell mellom den norske dissidenten Jon Michelet – en «folkekjær og salgbar krimforfatter og programleder i TV», som fikk 80.000 kroner i erstatning fordi han ble overvåket – og eksempelvis den kubanske dissidenten Martha Beatriz Roque, som har råtnet i 24 år i Castros fengsler, og som ikke kommer til å motta et øre. Forskjellen mellom dem er omtrent som forskjellen mellom en vanlig stol og en elektrisk stol.
Horevenstre er del av et ideologisk marked i rask utvikling. De er mot fattigdom, for Palestina, for de svake og for islam – ikke fordi det er rett, men fordi det lønner seg. De følger gode rottespykologiske instinkter – korteste veien til markedet. De snakker om likhet og rettferdighet, men det som driver dem er profitt og opportunisme. De betrakter seg selv og sine produkter som varer for salg. Og det som selges er å si at hvis noen muslimer brenner norske flagg, så er det USAs skyld. Å ha en dialog med fundamentalistiske muslimer faller sammen med hva som lønner seg. Horevenstre bærer logoer som skjuler intensjoner og forfører massene; de forklarer porno som et resultat av et vanskelig barndom eller et opprør mot superborgerlige foreldre. Eller knull for regnskogen som en måte å redde planeten på. Eller de preker feminisme Über Alles som den eneste måten å innføre likhet mellom kjønnene på på universitetene. De fleste apostler av Horevenstre er praktiske tilhengere av Carl Schmitt; det som er livsviktig er å finne – og knuse – en fiende (helst USA eller Israel), det er slik de definerer seg. I motsetning til Tvisynte Venstre er Horevenstre spesialister på skandaler og sensasjon. Møkk er gull for horevenstre. Eller omvendt – Horevenstre er gull for Dagbladet.
Det moderne teledemokrati driver ikke lenger med opplysning og utdannelse. Det driver med oppløsning og ut-dannelse. De store oppløsere er en religiøs frigjøringsarmé av verdensfrelsere som brøler ut sine obligatoriske mantraer om fred, dialog og multikulturalisme, og får dermed de stakkars Dag Solstad-ene av denne verden til å «føle seg åndelig kneblet». Verdensfrelsere snakker om Ytringsfrihet, Rasisme og Solidaritet, og de er så kloke at de må være dumme.
Bare sammenlign Solstad og Hamsun: Den samme svakheten for autoritære ledere. Den samme arrogansen. Den samme sublime egoismen! Hamsun elsket å provosere. Han spesialiserte seg i ondsinnede angrep på nasjonalhelgener som Fridtjof Nansen, som Hamsun misunte og hatet som den moralske «høvding». Solstad, på sin side, har utført attentat mot det humanistiske hoffet representert ved Per Edgar Kokkvold, Lars Gule og Shabana Rehman.
Solstads prosjekt er å leke – lykkelig eller ulykkelig – med ideer og bøker i sitt bibliotek. Med høyt tak over hodet, mind you. Det er dette Solstads tekster om ytringsfrihet i hovedsak dreier seg om. Dette er den geniale ideologiske autistens idéverden, og Solstad er således og uten tvil Hamsuns sanne elev – i Verdens beste land.
Er det nødvendig å kaste vekk tiden på et oppkok av 68-ernes gloriøse og skremmende fortid? Som antydet er de nå respektable medlemmer av etablissementet og har vokst seg gamle og vise. Det er allikevel to grunner til hvorfor det er verdt å studere deres revolusjonære fortid og deres dekadente nåtid.
Fordi deres drøm som en gang var en geysir av idealisme, kreativitet, begeistring – og dumhet – ikke har generert en klokere, fornyet venstreside som verden og Norge trenger i dag.
Deres farlige ætlinger tilhører en ny formasjon som kan kalles Pampersgenerasjonen. De er barna til Barnerompene. De er det nye, virtuelle popvenstre, som driver med underholdende parasittisme. Berøvet for fantasi eller egne visjoner, er Pampersgenerasjonen fascinert av søppel, avføring og billige effekter. De adopterer slagord fra forlatte utopier, blander Hitler, Mao og Derrida og bidrar til vårt århundres generelle hukommelsestap.
Pampersgenerasjonen har klart å skape kaos, ikke ved å brenne bibliotekene, men ved tvert imot å produsere stadig flere tekster som forteller like mye om den virkelige verden som Snorre forteller om kokosnøtter. Ved å kapre edle begreper og saker som de ikke trenger å dø eller lide for (for ikke å si å forstå), fornærmer og banaliserer Pampersgenerasjonen minnet om de som har virkelig dødd eller fremdeles lider for en mer human verden. Urbanisten Erling Fossens latterliggjøring av den norske motstandsbevegelsen under krigen er en klassisk illustrasjon av Pampersgenerasjonens kultiverte amnesi og obskurantisme.
For å oppsummere: Den ene fraksjonen av dagens venstreside er estetisk, ironisk og impotent. Den andre fortsetter det gamle antiamerikanske korstoget, og forsøker å berge sosialismen fra marxismens svakheter, berge marxismen fra kommunismens feiltrinn og berge kommunismen fra dens egne forbrytelser.
Utdragene er hentet fra kapittelet «Lik i paradiset – eller arven etter 68-erne» i Nina Witoszeks nye bok «Verdens beste land», gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Aschehoug.
Barneromper er snille sjeler som gløder av idealisme. De har vanskelig for å forstå hvorfor resten av menneskeheten ikke tenker som dem og hvorfor folk ikke ønsker å være lykkelige som dem. Lenin kalte dem «nyttige idioter». Deres infantilisme består av å alltid ønske seg pene, «progressive» ting, men ikke deres konsekvenser: perfekt likhet, men ingen GULag-er. Frihet, men ingen forbrytelser. Kvinnelige prester, men ingen religion. Ytringsfrihet, men ingen provokasjon rettet mot imamene. Og selv om Barneromper er kritiske til markedets tyranni, har de en hemmelig svakhet for machorevolusjonære despoter: Mao, Castro, Chavez, islamske fundamentalister. I dag er mange Barneromper apostler for Det norske godhetsregimet. De tror på multikulturalisme og arbeider for en verden hvor ulven vil hvile hos lammene. Deres sjanger er pseudologi og intellektuell populisme: jf. professor Johan Galtungs «transcendensmetode», som forteller oss hvordan vi skal løse verdens konflikter ved å transcendere skillelinjene skapt av våre religiøse og ideologiske fordommer.
Tvisyn har en lang tradisjon blant intellektuelle: man har ikke vært sikker verken på seg selv, på friheten, meningen med livet, eller på ekteskap. Tvisynte Venstre dreier seg om det spørrende menneske. Derfor har Tvisynere vært mestre i å organisere skyldfølelse. I den kommunistiske organisasjonen Mot Dags programartikkel fra 1922 (usignert, skrevet av det kollektive selv) heter det: «Vi rødmer over å ha levd høit på andres ulykke.» Tvisynte Venstre har aldri sluttet å tvile – eller å rødme. De elsker og hater en verden full av pianoer, gardiner og malerier. Deres stil er en preken à la Hamlet; for eksempel Jostein Gaarders bibelske utrop mot Israel i kronikken «Guds utvalgte folk» (Aftenposten 6.8. 2006). De liker å kalle seg «dissidenter», selv om det er en vesentlig forskjell mellom den norske dissidenten Jon Michelet – en «folkekjær og salgbar krimforfatter og programleder i TV», som fikk 80.000 kroner i erstatning fordi han ble overvåket – og eksempelvis den kubanske dissidenten Martha Beatriz Roque, som har råtnet i 24 år i Castros fengsler, og som ikke kommer til å motta et øre. Forskjellen mellom dem er omtrent som forskjellen mellom en vanlig stol og en elektrisk stol.
Horevenstre er del av et ideologisk marked i rask utvikling. De er mot fattigdom, for Palestina, for de svake og for islam – ikke fordi det er rett, men fordi det lønner seg. De følger gode rottespykologiske instinkter – korteste veien til markedet. De snakker om likhet og rettferdighet, men det som driver dem er profitt og opportunisme. De betrakter seg selv og sine produkter som varer for salg. Og det som selges er å si at hvis noen muslimer brenner norske flagg, så er det USAs skyld. Å ha en dialog med fundamentalistiske muslimer faller sammen med hva som lønner seg. Horevenstre bærer logoer som skjuler intensjoner og forfører massene; de forklarer porno som et resultat av et vanskelig barndom eller et opprør mot superborgerlige foreldre. Eller knull for regnskogen som en måte å redde planeten på. Eller de preker feminisme Über Alles som den eneste måten å innføre likhet mellom kjønnene på på universitetene. De fleste apostler av Horevenstre er praktiske tilhengere av Carl Schmitt; det som er livsviktig er å finne – og knuse – en fiende (helst USA eller Israel), det er slik de definerer seg. I motsetning til Tvisynte Venstre er Horevenstre spesialister på skandaler og sensasjon. Møkk er gull for horevenstre. Eller omvendt – Horevenstre er gull for Dagbladet.
Det moderne teledemokrati driver ikke lenger med opplysning og utdannelse. Det driver med oppløsning og ut-dannelse. De store oppløsere er en religiøs frigjøringsarmé av verdensfrelsere som brøler ut sine obligatoriske mantraer om fred, dialog og multikulturalisme, og får dermed de stakkars Dag Solstad-ene av denne verden til å «føle seg åndelig kneblet». Verdensfrelsere snakker om Ytringsfrihet, Rasisme og Solidaritet, og de er så kloke at de må være dumme.
Bare sammenlign Solstad og Hamsun: Den samme svakheten for autoritære ledere. Den samme arrogansen. Den samme sublime egoismen! Hamsun elsket å provosere. Han spesialiserte seg i ondsinnede angrep på nasjonalhelgener som Fridtjof Nansen, som Hamsun misunte og hatet som den moralske «høvding». Solstad, på sin side, har utført attentat mot det humanistiske hoffet representert ved Per Edgar Kokkvold, Lars Gule og Shabana Rehman.
Solstads prosjekt er å leke – lykkelig eller ulykkelig – med ideer og bøker i sitt bibliotek. Med høyt tak over hodet, mind you. Det er dette Solstads tekster om ytringsfrihet i hovedsak dreier seg om. Dette er den geniale ideologiske autistens idéverden, og Solstad er således og uten tvil Hamsuns sanne elev – i Verdens beste land.
Er det nødvendig å kaste vekk tiden på et oppkok av 68-ernes gloriøse og skremmende fortid? Som antydet er de nå respektable medlemmer av etablissementet og har vokst seg gamle og vise. Det er allikevel to grunner til hvorfor det er verdt å studere deres revolusjonære fortid og deres dekadente nåtid.
Fordi deres drøm som en gang var en geysir av idealisme, kreativitet, begeistring – og dumhet – ikke har generert en klokere, fornyet venstreside som verden og Norge trenger i dag.
Deres farlige ætlinger tilhører en ny formasjon som kan kalles Pampersgenerasjonen. De er barna til Barnerompene. De er det nye, virtuelle popvenstre, som driver med underholdende parasittisme. Berøvet for fantasi eller egne visjoner, er Pampersgenerasjonen fascinert av søppel, avføring og billige effekter. De adopterer slagord fra forlatte utopier, blander Hitler, Mao og Derrida og bidrar til vårt århundres generelle hukommelsestap.
Pampersgenerasjonen har klart å skape kaos, ikke ved å brenne bibliotekene, men ved tvert imot å produsere stadig flere tekster som forteller like mye om den virkelige verden som Snorre forteller om kokosnøtter. Ved å kapre edle begreper og saker som de ikke trenger å dø eller lide for (for ikke å si å forstå), fornærmer og banaliserer Pampersgenerasjonen minnet om de som har virkelig dødd eller fremdeles lider for en mer human verden. Urbanisten Erling Fossens latterliggjøring av den norske motstandsbevegelsen under krigen er en klassisk illustrasjon av Pampersgenerasjonens kultiverte amnesi og obskurantisme.
For å oppsummere: Den ene fraksjonen av dagens venstreside er estetisk, ironisk og impotent. Den andre fortsetter det gamle antiamerikanske korstoget, og forsøker å berge sosialismen fra marxismens svakheter, berge marxismen fra kommunismens feiltrinn og berge kommunismen fra dens egne forbrytelser.
Utdragene er hentet fra kapittelet «Lik i paradiset – eller arven etter 68-erne» i Nina Witoszeks nye bok «Verdens beste land», gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Aschehoug.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen