Regjeringen vil betale minst mulig. De ansatte vil ha mest mulig. Ingen har gode kort på hånda. Så enkel og så vanskelig er rammen rundt innspurten i meklingen mellom partene i offentlig sektor.

Temaet er pensjon. Hvordan tilpasse stats- og kommuneansattes gode tjenestepensjon til

den nye folketrygden. Den siste

er utformet slik at den inneholder pisk og gulrot for å få folk til å jobbe lengre og pensjonere seg seinere enn de ellers ville gjort. Tjenestepensjonene i stat og kommune er ikke forenlige med dette og må forandres. Dagens ordning gir ikke tilstrekkelige incitamenter til å jobbe lenger

enn til 65 år. Også AFP-ordningen for denne gruppen ansatte er «for god». Regjeringen vil gi mer i pensjon til dem som vil jobbe lengst mulig og mindre til dem som vil slutte tidligst mulig.

De ansatte vil ha mest mulig i pensjon og en like god og trygg ordning som nå.

På mange måter er dette en reprise av det store pensjonsoppgjøret i privat sektor i fjor, mellom LO og NHO. Å bevare dagens ordning ser nesten umulig ut, men å forandre den uten de ansattes medvirkning og godkjennelse er nærmest politisk harakiri. Forhandlingene dreier seg derfor mest om hvor mye staten skal betale for å få de ansatte til å gå med på en ny ordning. Regjeringen vil ha en såkalt påslagsmodell, altså folketrygd i bunnen, og så påslag på toppen i tråd med hvor mye hver enkelt har klart å tjene opp gjennom årene. Det innebærer sannsynligvis at folk som har tjent opp tjenestepensjon i minst 30 år vil få 66 prosent av sluttlønn ved fylte 65 år. På den måten kan både fagforeningstoppene og politikerne si at man har holdt sine løfter og opptrådt

i tråd med Stortingets pensjonsforlik. Det betyr i så fall at de som står lengre i stillingen vil få mer enn 66 prosent av sluttlønn. Dette er noe jeg tror, ikke noe jeg vet.

Førtidspensjonen kan bli verre å få til. I dag kan ansatte som ønsker det, ta AFP fra fylte 62 år, men få opptjent pensjon fram til full pensjon oppnås ved fylte 65 år. Slik blir neppe morgendagens løsning. Det er her pisken kommer inn i bildet. Og den vil særlig ramme folk som ikke orker å jobbe lenger enn til 62 år. Det er ikke bare industriarbeidere som fortjener betegnelsen «slitere». Både pleiere og lærere kan ha behov

for å trappe ned etter 30 år med pasienter og elever.

Hovedtyngden av de ansatte i kommunene er dessuten kvinner. Mange av dem har deltidsstillinger. Deres plass i det nye pensjonssystemet er ytterligere en nøtt som må knekkes. Ellers vil det rettes kraftige og berettigede anklager om at arbeidsgiversiden (regjeringen) ser bort fra viktige likestillingshensyn.

Uansett: I løpet av dagen må Jens Stoltenberg legge et columbi egg som løser den uløselige likningen. Løsningen kan ikke bli så dyr at hele vitsen med pensjonsreformen blir borte. Samtidig må den være så god at den skaper glede blant 750 000 potensielle velgere. Ryker partene i tottene på hverandre på riksmeklingsmannens kontor, er helvete løs.

De ansattes organisasjoner har så langt stått samlet bak kravene. Det er unikt, og det gir arbeidstakerne styrke. Uansett hva arbeidsgiversiden prøver seg på, møter den en mur av arbeidslivets mest erfarne, lure, standhaftige, mediebevisste fagforeningspolitikere. De fire store hovedsammenslutningene LO, Unio, YS og Akademikerne kan samlet gjøre livet ulevelig for en hvilken som helst regjering. Anders Folkestad i Unio har vært med i flere streiker, seinest i fjor, og har klippekort i diverse medier. Jan Davidsen tok det daværende Kommuneforbundet (nå Fagforbundet) ut i en langvarig streik i 1992, alt mens han var fungerende leder under avdøde Liv Nilssons sykefravær. Regjeringssjefen den gang het

Gro Harlem Brundtland.

Motparten var KS, som nå. Knut Aarbakke, leder i Akademikerne, var streikeleder i Akademikernes hittil eneste streik i 2006.

De tør og de kan. Dette vet Jens Stoltenberg. Han vet også at et forsøk på å splitte organisasjonene gir ris til egen bak. Alle de store gruppene av ansatte i offentlig sektor er viktige velgergrupper for regjeringspartiene. Å ekskludere en av organisasjonene fra en optimal løsning er det samme som å skape et nytt opposisjonsparti. Dem har han nok av fra før.

Derfor jobbes det nå under høytrykk for å finslipe et forslag til løsning som både ivaretar pensjonsreformens hovedpoeng og som samtidig gir gode utsikter for medlemmene av Statens pensjonskasse og KLP. Sannsynligvis vil resultatet av dette oppgjøret også påvirke tjenestepensjonsordningene i private bedrifter og selskaper.

Men problemene er formidable, milliardbeløpene svimlende og de politiske konsekvensene dramatiske.

I morgen vet vi mer.