I Norge har vi knapt hørt om ham, men i USA er han stor. Den amerikanske journalisten Bruce Bawer er bosatt i Oslo, og er stjerne i en særegen litterær sjanger som har tatt helt av etter 11. september: Eurabia-litteraturen. Bøkene i denne sjangeren har titler som «Europas sakte selvmord», «Gravskrift for et døende kontinent», og «Amerika alene», og dyrker ideen om at muslimene har en hemmelig plan om å erobre Europa og legge kontinentet inn under den arabiske verden. Denne planen hjelpes fram av svik og forræderi blant europeiske politikere og intellektuelle, som har solgt sin egen befolkning til islamistene.

Emneord



Bøkene er sterkt inspirert av konspirasjonsteoriene til amatørhistorikeren Bat Ye’Or. Så også Bawers bestselger fra 2006, «While Europe Slept. How Radical Islam is Destroying the West from Within». Boka er ikke oversatt til norsk, og er lite omtalt her i landet. Men Bawer har én trofast norsk leser, og det er ingen hvem som helst.

Kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, brukte en helside på «While Europe Slept» da den kom ut, og i går løftet Åmås nok en gang Bawer opp i lyset. I en stor kommentar om ytringsfrihet, presenterer Åmås Bawer som en «kunnskapsrik forfatter», og hans nye bok, «Surrender: Appeasing Islam, Sacrificing Freedom», omtales som en «engasjerende politisk debattbok». Bawers bok presenteres sammen med en ny forskerantologi utgitt av Fritt Ord, dermed skaper Åmås inntrykk av at Bawer er en anerkjent og balansert akademiker i menneskerettighetenes tjeneste.

I virkeligheten kan Bawers skriverier best beskrives som frådende rasistiske fantasier. Målet til muslimene i Europa er, ifølge Bawer, «å grabbe til seg så mye som mulig», noe de er ekstremt flinke til, fordi de har «en bakgrunn som avler kynisme, løgnaktighet og en eksepsjonell evne til å manipulere systemet.» Bawer fører ingen bevis for sine rablende påstander om snikislamisering, han gidder faktisk ikke å komme med en eneste kildehenvisning. Derfor kan han glatt lire av seg de mest lattervekkende løgner, som for eksempel at et resultat av den muslimske innvandringen er at mordfrekvensen nå er dobbelt så høy i Sverige som i USA. Muslimene i Norge, skriver Bawer og skjærer alle over samme kam, ser på lovene som en vits. «De ser de vestlige samfunnene som fienden, europeiske menn som fjoller, europeiske kvinner som horer.»

Og de er her for å ta over. I kjent stil beskriver Bawer hvordan muslimene har etablert strategiske kolonier rundt de største europeiske byene og suger statskassene tørre for penger. Snart er de i flertall. Om femti år er Europa en saga blott.

At amerikanske lesere uten kjennskap til vår del av verden kjøper Bawers framstilling, er kanskje ikke så rart. Heller ikke at Europas ledende islamofob, Geert Wilders, er ivrig fan. Men at kultur- og debattredaktøren i Aftenposten synes Bawers beskrivelser er verdt å ta på alvor, er illevarslende. Når Åmås nå enda en gang anbefaler Bawer, og hevder han «eksponerer de krefter som er en trussel mot ytringsfriheten og andre liberale verdier», er det derfor nødvendig å spørre: Deler han Bawers forestilling om en utstrakt og sammenfiltret Eurabia-konspirasjon? Hvis ikke, hvorfor føler han ikke noe behov for å ta avstand fra denne ideen?