Innvandring: I Dagbladet 28. mai sto det en reflektert artikkel, «En voksende uro», hvor Aslak Nore argumenterte for at de negative sidene av innvandring må erkjennes og tas fatt i – et synspunkt som jeg også uttrykker i min nye bok, «Surrender». Innlegget var oppriktig og ansvarlig.

Emneord



Men når man bladde fire sider videre, møtet man noe helt annet. Under overskriften «Åmås anbefaler» skjelte Marte Michelet ut Knut Olav Åmås for å ha gjort noe hun betraktet som fullstendig uansvarlig. Han hadde altså skrevet om den ovennevnte boka mi (Aftenposten, 27.5).

«I Norge har vi knapt hørt om ham, men i USA er han stor,» skrev hun. Jo, jeg har skrevet i en lang rekke amerikanske tidsskrifter. Jeg var fast spaltist i USAs største homoblad. Og jeg har anmeldt flere titalls bøker i New York Times, Washington Post og Wall Street Journal.

Så til mine bøker. Mange hundre homofile har fortalt meg at «A Place at the Table» endret deres liv og hjalp dem til å komme ut av skapet. Og talløse lesere som vokste opp i fundamentalistiske miljøer, har sagt at «Stealing Jesus», hvor jeg kritiserte den konservative protestantismen, var et avgjørende hjelpemiddel i deres søken etter en tro basert på kjærlighet. Begge bøker fikk ros fra venstresidens kritikere.

Men ifølge Michelet er det en skandale at Åmås våget å antyde at jeg muligens er verdt å lese. Årsaken er mine to siste bøker, «While Europe Slept» og «Surrender», som hun betegner som «frådende rasistiske fantasier». Bøkene har samme utgangspunkt som deres forgjengere – dvs., en dyp bekymring for individets frihet og verdighet. De skisserer de måtene islamske ledere og andre prøver å begrense friheter på – og med det mener jeg både vantroendes friheter og muslimenes òg.

Grunnen til at Michelet avskyr disse to bøkene, er klart. I dem har jeg ikke kritisert homofobi eller kristen fundamentalisme, som er politisk korrekte skyteskiver, men har satt i fokus en trussel mot frihet som i Michelets verden ikke skal kritiseres. Man skal heller se bort fra den systematiske undertrykkelsen av kvinner som er nedsatt i Koranen og utbredt i muslimske miljøer.

Man skal prøve å ikke la seg provosere av at ledende norske muslimer nekter å ta avstand fra at homofile skal henrettes. Nei, hvis man er for opptatt med disse tingene er man simpelthen rasist – fordi når det angår «dem» skal man ikke tenker på individet, men på gruppen.

Da er jeg en rasist. Ja, en «rasist» som stemte på Obama. Og en «rasist» som synes at dagens største frihetshelt er en kvinne av somalisk opprinnelse. Ayaan Hirsi Ali tør å se sannheten og ta ansvar.

Michelet velger å snu seg bort fra den ubehagelige virkeligheten. Hennes artikkel er et perfekt eksempel på et sinn som er så fengslet av en ideologi at det ikke kan forholde seg til en virkelighet som viser at den ideologien er fullstendig feilslått.

Selvsagt er hun ikke alene. I den norske eliten er ens meninger om disse sakene altfor ofte ikke et spørsmål om sannhet og ansvar, men om selvbilde og ideologisk tilhørighet. Dermed er mange innflytelsesrike folk ikke i stand til å hjelpe de kvinner, homofile, fritenkere og andre i muslimske miljøer som er de første, og største, ofre av de miljøenes patriarkalske autokrater. Og når noen tar opp disse spørsmålene på en ansvarlig måte, stemples vedkommende som rasist.

Det er denne praksisen – denne selvsensurering, denne vane av å overse problemer som bare blir større, og å prøve å ekskludere oss som tror at frihetens eneste håp er å snakke fritt om dem – det er nøyaktig dette som mine to siste bøker handler om. Og av denne grunnen fortjener jeg ikke, ifølge Michelet, å være noe annet enn en ikke-person i landet jeg bor i.I Nores artikkel merker han at i visse kretser anses det som «rasistisk, populistisk og gammeldags» å kritisere urovekkende utviklinger i innvandrermiljøet. Man må takke Dagbladet for å ha gitt oss i samme avis en karikatur av nettopp den tendensen Nore beskriver.