Igjen kommer bekymringsmeldinger om økende antall uføretrygdede personer, som nå ifølge fersk statistikk nærmer seg 340000. Det er selvsagt all grunn til å bekymre seg over at en så stor del av den yrkesaktive befolkningen er varig utenfor arbeidslivet. Det er når antallet koples til de ytelser de uføre får fra samfunnet, nyhetsinnslagene og debattene blir hjerteløse og mistenkeliggjørende.

Ingen ønsker å være arbeidsufør. De som mottar uføretrygd er grundig vurdert og har gått gjennom en lang prosess før de mottar sin stønad. Den er betydelig lavere enn den inntekt de ville hatt i arbeid. Kort sagt er deres situasjon ikke misunnelsesverdig. I et land med høy produktivitet og sysselsettingsgrad vil det nødvendigvis være mange som ikke mestrer arbeidslivets krav. Heller enn å vurdere hvor høyt eller lavt trygden bør settes for å stimulere uføre tilbake til arbeid, bør innsatsen rettes mot å legge forholdene til rette for at uføres arbeidsevne kan utnyttes uten at dette går ut over deres økonomiske trygghet.