Så var ikke den norske skolen bare trist likevel. Ingen liker seg bedre på skolen enn norske lærere, eller har et bedre forhold til elevene. Ikke er det mye bråk i klasserommene heller sammenlignet med andre land, ifølge en ny OECD-rapport.

Etter all elendighetsbeskrivelsen de senere åra, skulle man tro den norske skolen var en ulykke for både lærere og elever, for ikke å snakke om nasjonen. Men noe er vi likevel verdensmestere i. Det er trivsel. Norge er faktisk i særklasse i den internasjonale undersøkelsen, Talis, blant lærere og skoleledere i 23 land om læring og undervisning.

Det er kanskje ikke rart i et land hvor det å ha det «koselig» er meningen med livet. Den dårlige nyheten er at det kan

bli for koselig. Skolelederne mener undervisningen på ungdomstrinnet hemmes

av for mange ukvalifiserte lærere, og et flertall av lærerne innrømmer selv

at svake lærere slipper for lett unna.

Utdanningsdirektoratet, som presenterte rapporten i går, konkluderte at «en evalueringskultur med formål å forbedre resultatet, er svakere utviklet i Norge enn i andre land».

Det bekreftes for så vidt av at norske lærere ikke forventer noen belønning for å forbedre undervisningen. Det betyr ikke at de ikke ønsker det. Lærerne klager nettopp over at skolelederne gir for lite tilbakemeldinger, og at det er få muligheter til etter- og videreutdanning.

Det er et paradoks at skolevesenet som lever av å evaluere andre ikke har et tilstrekkelig system for egen evaluering. Det handler ikke bare om å sile kandidatene før de når kateteret. Når de først har sluppet inn i klasserommet kommer den virkelige testen. For mange lærere har ingenting der å gjøre. Det vet vi ikke bare av anekdotiske bevis. Det synes også på resultatene.

Svarene i undersøkelsen tyder på at lærerne er smertelig klar over det selv og ønsker en endring.

Det er selvfølgelig flere forklaringer på at lærere kommer til kort. En av dem er et voksende og rigid byråkrati. Norge kan skryte av å være i toppen når det gjelder skoleadministrasjon, men rapporten mener det er et gjennomgående problem at skolemyndighetene fokuserer for mye på budsjetter og læreplaner fremfor hva man får ut av undervisningen.

Blir det skapelige mennesker av dette? Lærer barna det de trenger? Det ville ikke vært OECD, hvis rapporten ikke konkluderte at belønning er nøkkelen til suksess. Men det ønsker ikke norske lærere. Mindre byråkrati er derimot et gode som gir mer tid til elevene.

Det er i hvert fall en besnærende tanke at ved å gi lærerne større individuell frihet, vil det gi rom for større mangfold i undervisningen. Det forutsetter at lærerne er i stand til å benytte seg av den.

Utgangspunktet er det beste. Noen fnyser av den norske koseskolen og mener der ligger hunden begravd. Men hvis lærerne trives i jobben og med elevene, er halve jobben gjort. De må bare få sjansen til å gjøre mer av den.