I LØPET AV FEM ÅR er professor Erik S. Reinert blitt en av venstresidas absolutte favorittøkonomer. Ikke verst av en St. Gallen-student som ble kapitalist god som noen. Han er fortsatt ikke så venstrevridd som mange tror, eller håper er kanskje et riktigere ord. Tidligere Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen trakk fram Reinert som eksempel på alt som er galt med sammensetningen av det nye finanskriseutvalget, for et slikt utvalg «burde vel også ha noen med erfaring fra næringslivet?». Jeg vet ikke om dét kvalifiserer som et godt spørsmål, men undres om ikke Reinert har lenger fartstid fra næringslivet enn Høyres arbeidsutvalg har til sammen, i den grad det er målestokk for noe som helst.

I 2004 UTGA REINERT boka «Global økonomi», ei bok som tre år seinere kom i en utvidet, engelsk utgave. I den teksten søker han å forklare hva som skjer når vestlige økonomer gir andre råd til egne barn enn de gir til afrikanske barn; kort sagt hvilke mekanismer som gjør gapet mellom fattig og rik større for hver dag. Det var en analyse som fikk publikum ned i spagat. For noen var han en moderne Keynes. Andre slaktet ham etter alle anmelderkunstens regler: «De delene av boka som er relevante (er) ikke originale, mens de delene som er originale ikke er relevante», skrev Kalle Moene, finanspressens intellektuelle pater familias, i Dagens Næringsliv, mens Oxford-professoren Paul Collier kalte ham en kvakksalver.

REINERTS NYE BOK, «Spontant kaos», er mer av det samme. Moene har foreløpig ikke hatt tid til å slakte den, men Reinert er ufortrøden i sin profesjonskritikk. Han er tettere på norsk politikk enn sist. Og med sitt utgangspunkt i at vi har en dysfunksjonell høyre-venstre-akse, er han fascinerende skeptisk til norsk næringspolitikk – all den tid han er en rødgrønn yndling.

I REINERTS VERDEN er det en effekt av vellykket kapitalisme at noen veldig få blir veldig rike, men i Norge ser vi ikke godt nok at det er mulig å spesialisere seg på å være fattig. Hvor er den næringspolitikken som stimulerer bedrifter til innovasjon i trange tider? Hvor er fabrikken som produserer parafinlamper ved krisens begynnelse, men lager lyspærer når den kommer ut – og slik underbygger at det er i krisetid de store teknologiske skiftene skjer? Og blir den enda vanskeligere å få øye på når den viktigste utviklingen skal skje i en industri hvor det går opp mot 15 år fra du sår til du høster? Der IT-industrien hadde en produktsyklus på ned mot et år eller to, kommer nå en bioteknologi hvor syklusen er ti ganger så lang fra start til mål. Hvor finnes investorkapital som er tålmodig nok til å bære en så dramatisk mye lenger prosess? Reinert henviser til Birkeland og Eyde som et godt eksempel. Men Norsk Hydros historie er ikke bare god. Den er også gammel.

REINERT ER BEGEISTRET for det som ikke er enkelt. Et av hans store idoler har du neppe verken sett eller hørt om. Jakob Burckhardt var kulturhistoriker, han har vært død i over 100 år, og er avbildet på den sveitsiske 1000-franc-seddelen. Hans begrep «de forferdelige forenklerne» gjør Reinert varm om hjertet. Populistene er ikke hans kopp med te. Så to og en halv måned før valget, når FrP trekker fullt hus på ideologisk bootcamp, gjett hvem Reinert tror blir valgets vinner: «De partiene som er mest villig til å forklare store sammenhenger». Tilgi dem som mistenker ham for å uttrykke et fromt håp heller enn et hett stalltips.