Tiggingen, som vi daglig blir konfrontert med på gater, torg og i det offentlige rom, må forbys. Dette skaper forringelse av livskvaliteten både for de som tigger og for de som møter tiggerne. Det er derfor feil, som Ada Engebrigtsen og Lars Gjerde skrev i Dagbladet i går, at dette er noe vi bør godta. I Norge må vi fokusere på to innsatsområder samtidig: Vi må gjøre noe med tiggingens årsaker, og vi må gjøre noe med tiggingens symptomer. Innsatsen mot årsaken må være økt og intensivert behandling innenfor psykiatri og rus, med vekt på botrening. Samtidig må vi gjøre noe med symptomene. Mange av oss stiller oss det moralske spørsmålet: «Er vi dårligere borgere, fordi vi ikke gir til denne tiggeren?» Tiggingen skaper segregering og avstand. Når jeg spaserer fra Grønlands torg til Nasjonalteateret i Oslo, og møter 26 tiggere, noen mer aggressive enn andre, ser jeg symptomene. Da Norge kriminaliserte prostitusjon, var det fordi man både fokuserte på årsak og symptom – det bør man også gjøre når det gjelder tigging. Hva er forskjellen på en kvinne fra Romania som prostituerer seg i Oslo, Bergen eller Tromsøs gater, og en kvinne fra Romania som sitter og tigger i de samme byene, hvis de begge er underlagt organiserte regimer? Organiserte bander står bak tiggerorganiseringen i de store byene, ifølge politiet. Tiggingen skaper også avstand mellom mennesker. Når man bor i, eller kommer reisende til Oslo, Bergen, Tromsø eller Hamar, skal man slippe å oppleve hendelser som skaper ytterligere avstand. Tigging er menneskehandel på linje med prostitusjon. I Norge har man kriminalisert prostitusjon, det bør man også gjøre med tigging.