Krisepsykolog Atle Dyregrov advarer i gårsdagens Aftenposten om at nordmenn har for store forventninger til krisehjelp. Han mener alt fokuset på kriseteamene under tsunamien ga folk overdrevne forestillinger, både om hva et kriseteam kan oppnå og om hvor mye hjelp kriserammede kan forlange av det offentlige. Dyregrov har forsket på hvordan de som ble rammet av jordskredet i Bergen i 2005 opplevde hjelpen de fikk, og sier at til tross for at kommunen mobiliserte et omfattende kriseapparat var mange misfornøyde. Han påpeker at vi aldri kan ha et system som er i hundre prosent beredskap, og legger til at det er kontakt med nærmiljø, venner og familie som faktisk er til størst hjelp for kriserammede.

Dette er viktige innspill, som griper inn i en større debatt. Vi er bekymret over en samfunnsutvikling der befolkningen får et mer og mer passivt, klientaktig og forlangende forhold til en stat de tror kan løse alle deres problemer. Staten kan gi hjelp til selvhjelp, men den kan aldri ta vekk all sorg og alle traumer.