Det var trangt i Saras telt på tirsdag, der de rødgrønne partilederne inviterte til valgkampens innledende pressekonferanse. På bordene lå store bunker med stortingsmeldingene de har laget de siste fire åra, og en ganske tynn pressemelding med de sju viktigste områdene de er enige om å satse på hvis de får velgernes tillit i fire nye år. Liv Signe Navarsete, Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg ville vise at de står samlet, er fornøyde med det de har fått til og at de har vilje til å få til enda mer. Rett skal være rett; de har fått til mye, og om ikke annet viste timingen at de ikke vil gi fra seg ledelsen.

Jeg lot likevel tankene vandre til Erna Solberg. Hun måtte avlyse sin planlagte pressekonferanse om partiets skattepolitikk, da regjeringen kvelden i forveien innkalte til Saras telt på samme tid som Høyre-lederen hadde invitert hovedstadens politiske journalister til Høyres Hus. I stedet ba hun oss komme etterpå, med en raus tidsangivelse avhengig av når de rødgrønne var ferdige. Hun kunne furtet. Det gjorde hun ikke.

Erna Solberg er Norges minst populære partileder, hvis man skal dømme etter kritiske utspill og antall lanserte alternativer. Tillitsvalgte høyt oppe i partiledelsen vil ikke stille seg bak henne hvis andre statsministerkandidater seiler opp, og flere av dem er villige til å overta ansvaret. I Dagens Næringslivs Høyre-debatt gjennom sommeren har det kommet fram en lang rekke grunner til at potensielle Høyre-velgere kan gjøre andre valg den 14. september. Skepsisen til Erna Solberg har vært uttrykt lenge, argumentene har variert fra utydelighet til liten entusiasme og toppet seg med ufine antydninger om kontroll over egen kropp. Kritikere har ikke bare antydet, men hamret inn, at de ikke tror at Høyre vil klare seg godt igjen før lederen er byttet ut.

Det er ikke i medgang man ser lederpotensialet i mennesker, det er i motgang. Erna Solberg er ikke bare den norske partilederen som må tåle mest juling i offentligheten, hun er også den som tåler det best. Forrige gang hun viste det, var med sin tale til Høyres årsmøte. Hun måtte levere. Hun gjorde det.

Da pressen omsider kom fram til Erna og Høyres Hus på tirsdag, møtte vi ingen antydning til furting om hvordan de rødgrønne ødela hennes planer om å sette dagsorden. Hun fleipet om hvordan det innkalte rådgiverkorpset hadde slappet av istedenfor å jobbe, innkalt som de var for å dekonstruere regjeringens nye løfter. Skatteutspillet, dagens gulrot, sparte hun til en annen gang når vi i pressen var mer klar for det. Erna ironiserte over regjeringens innsats, hun smilte, hun så godt ut og hun gikk lenger enn noen annen partileder har gjort så langt i valgkampen, i forhold til å svare på hva slags politikk Høyre vil føre i regjering, uavhengig av samarbeidspartnere.

Når verden går imot henne og hennes nærmeste er verst, legger ikke Erna Solberg seg ned og gråter. Hun livner til og kjemper som få andre. Høyre-lederen er en av de beste lederne et parti i motgang kan ha. Ved forrige valg, kommunevalget i 2007, satt hun like utsatt til som nå. Valgnatta feiret hun likevel som en vinner, med et valgresultat som viste framgang for partiet. Den opplagte, solbrune, tydelige og morsomme Høyre-lederen som startet valgkampen denne uka, er en partileder å regne med. Det vet de rødgrønne. Derfor lot de henne ikke åpne ballet.