Det skjer mye tenkning over caffe latte-koppene i hovedstaden. Anne Viken har vært på kafé med sine «venstremoderate venner», og de har visst funnet ut at feminister er blitt vedheng og ikke pådrivere i den offentlige debatt. Etter noen ukers primalskrik i ulike nettsamfunn, resulterte praten i et debattinnlegg i gårsdagens Aftenposten. Viken høvler ned «feminismen», fordi den har lav takhøyde, forsinker utviklingen, er paranoid og skyggeredd. Problemet er bare at Anne Viken skyggebokser mot en innbilt motstander, og slik selv blir garantisten for at feminister som meg må gjenta gamle argumenter til det kjedsommelige.

Hun er en sint, ung kvinne. Anne Vikens forrige 15 minutter handlet om hjemfylket Sogn og Fjordane, hvis markedsføring hun har slaktet flere ganger. Selv synes jeg Moods of Norway er ypperlige representanter av arten sogning, men det kan sikkert være irriterende å bli identifisert med traktor og sau når man heller vil være innovativ, kul og moderne. Denne gangen er det altså feminister som får merke Vikens pisk. Den utvalgte representanten for arten er Anne Bitsch, som i en kronikk i Aftenposten kritiserer en artikkel i samme avis. I den snakket professor Arne Sunde om kvinners plikt til å føde barn: «Naturen har lagt det opp slik for at du skal rekke å bli bestemor og hjelpe til med din datters barn. Det kan du ikke rømme fra». Det finnes flere barnløse menn enn kvinner, men de har visst ikke noe ansvar. Slikt tull må selvsagt motsies, selv om argumentene har vært oppe før.

Det synes ikke Anne Viken. Hun roper i cyberspace: «Er det mulig å være offensiv, nytenkende, debattskapende?» Også denne følelsen er gjenkjennelig for mange av oss som kaller oss feminister. Det er lett å bli lei, av å snakke og skrive om de samme spørsmålene år ut og år inn. Jeg blir trist av å lese Simone de Beauvoir, men ikke fordi hennes beskrivelser av kvinners situasjon er kjedelig. Jeg blir trist fordi så mange av problemene hun beskrev for 50 år siden i så stor grad er gyldige i dag. Jeg blir også lei av å skrive om likelønn, fordi lønnsforskjellene mellom norske kvinner og norske menn er like store som de var da Gro Harlem Brundtland ble statsminister. Jeg blir lei av snakke om jente- og gutteleker og at småjenter oppmuntres til å være søte, rydde og hekle. Jeg gjør det likevel. Ingen løser nemlig problemer som ikke påpekes.

Til å være skrevet av en som etterlyser konstruktiv nytenkning, er Anne Vikens innlegg oppsiktsvekkende fritt for nettopp det. Den samme kritikken har blitt reist mot «feminismen» mange ganger. At feminisme er kjedelig, og at feminister er enige, er bare sant når du forholder deg til ideen om at feminister er utrolig samstemte om et felles program. I virkeligheten finnes det mange feminismer og mange typer feminister. Viken hevder Preben Møller er en ukorrekt nytenker som høvles ned av feminismen, men også Møller kaller seg faktisk feminist.

Likestillingspolitisk nytenkning er ikke å sørge for nye metadebatter om feminisme, eller starte de gamle debattene på nytt. Det er å ta steget videre, og diskutere hvordan vi skal løse problemene med barnepass, lønnsforskjeller og seksuell trakassering. Først når vi kommer dit, kan de gamle argumentene fare. Jeg håper Anne Viken har mer å bidra med.