Barns personvern

BARN: Synes du det er rimelig å få vite hvilken kontroll, forskning og rapportering som skjer i forhold til barna dine? Synes du det er helt greit at barnet ditt skal gjennom en screening, i barnehage eller skole, uten at du er informert om det? Synes du det er helt greit at læreren kartlegger ditt barns psykiske helse, uten at du er gjort kjent med at det skjer? Har barn rett til personvern?

Sist høst fikk vi vite at alle førsteklassinger i Hamar-skolene skal få kartlagt sin sosiale kompetanse gjennom det første skoleåret, for å avdekke avvik med behov for tiltak. Det er mulig å reservere seg fra deltakelse i et slikt program. Men hvilket grunnlag har vi som foreldre til å vurdere om dette er et godt eller dårlig tilbud? Og hvor mange vil tørre å skille seg ut ved å takke nei til et slikt tilbud? Når vi i ettertid får høre fra en av våre fremste barnepsykologer, Magne Raundalen, at han ikke kan se hvordan dette gavner de barna som virkelig trenger det, virker kartleggingen meget betenkelig.

På flere skoler er det satt i gang en rekke programmer for å imøtekomme stadig større utfordringer knyttet til atferdsproblemer som ødelegger for skolens undervisning. Mest kjent er kanskje programmet PALS. Hvis et flertall av foreldre og lærere ved en skole godtar at denne form for program blir implementert, forplikter det alle til å delta. De som da mener at denne oppdragelsesteorien ikke er egnet for oppdragelse av eget barn, har ikke rett til å reservere seg. Programmet skal gjennomføres over en periode på 5 år, og legger igjen masse informasjon om det enkelte barns oppførsel og atferd.

Det er svært viktig å legge til rette for mer og bedre helseforskning, men vi kan aldri ofre hensynet til enkeltmenneskers personvern og selvråderett for å oppnå dette målet. Helseopplysninger er så sensitiv og privat informasjon at hensynet til personvernet er spesielt viktig i denne sammenheng. Det er det enkelte menneske, ikke staten, som skal råde over private helseopplysninger. I forbindelse med ny helseforskningslov fremmet Regjeringen et forslag om at det skal være tillatt å forske på barn og unge i alderen 12-18 år uten foreldrenes samtykke. For meg fremstod det som helt uakseptabelt at foreldre skulle fratas retten, og plikten, til å vurdere om det er til barnets beste å delta i helseforskning eller ikke. Jeg er derfor glad for at regjeringspartiene i Stortinget kom opposisjonen i møte ved å foreslå en hovedregel om at det skal innhentes samtykke fra foreldre som en forutsetning for deltakelse i slik forskning. Barnets rett til konfidensialitet om private opplysninger gjelder selvsagt uavhengig av dette.

Jeg er kritisk til den utvikling vi har i samfunnet når det gjelder barn og unges oppvekstvilkår og deres personvern. Barns personlige forhold er en privatsak, også når man er en del av fellesskapet i barnehage og skole. I dag ser vi at det innhentes en uoversiktlig og uoverskuelig mengde med personsensitive data, og det er stor bekymring knyttet til innhenting, forvaltning og lagring av den informasjon som finnes.

For meg er det viktig å kjempe for at alle barn får en så god og trygg oppvekst som mulig. Like viktig er det å kjempe for at barn og foreldre fortsatt skal ha tillit til barnehagen, skolen, helsestasjonen og barnevernet, og sørge for at personvernet alltid blir ivaretatt på en ordentlig måte i våre største samfunnsinstitusjoner. God helse er mange ganger et samarbeidsprosjekt mellom den enkelte av oss og det samfunnet vi til daglig er en del av. Forutsetningen for et slikt samarbeid er tillit, åpenhet og personvern.