Brun feminisme

100 år etter den første kvinnedagen har feminismen havnet i svært dårlig selskap, skriver Marte Michelet.

I dag er det hundre år siden det som skulle bli til en internasjonal kvinnedag ble markert for aller første gang, på et massemøte for kvinnelig stemmerett i New York. Enorme framskritt er oppnådd siden den gang. Kvinnebevegelsen, i all sin mangfoldighet, er utvilsomt en av historiens mest vellykkede politiske bevegelser.

Men i vår tid er denne bevegelsen inne i svært lumskt farvann. I nesten alle vestlige land er kvinner og menn i dag formelt og juridisk likestilt, og dette faktum fører til to alvorlige feilslutninger. Den første er at likestillingen er fullendt, at vi er i mål. Den andre er at likestilling dermed er en vestlig verdi. Disse to forestillingene har smeltet sammen og blitt til en bred elv av farlig og forførerisk retorikk - rettet mot muslimer. Hadde newyorkerne som demonstrerte i 1908 vært her i dag, ville de gnidd seg i øynene og lurt på hvordan i all verden kampen for likestilling ble kuppet og redusert til en kamp mot islam.

To ferske eksempler: I England sprer det rasistiske British National Party løpesedler der et bilde fra 50-tallet av smilende hvite damer på hagefest settes opp mot en gjeng burkakledde kvinner. Er det et sånn du vil ha det, spør BNP og lover å forsvare «britisk likestilling». Partiets tilhengere har flere ganger banket opp tilfeldig forbipasserende muslimske jenter.

I Sveits har to kvinner nylig blitt nektet statsborgerskap fordi de går med hijab. Hodetørklet er et tegn på underordning av kvinner og er derfor i strid med grunnloven, er begrunnelsen. Sveitsisk høyesterett overprøvde beslutningen denne uka, men det rasistiske Sveitsiske Folkepartiet som nylig gjorde brakvalg, lover å kjempe for å endre loven og forsvare «sveitsisk likestilling».

Det vi ser er at den generelle hetsen mot muslimer, basert på ideen om at de truer «vår» likestilling, nå fører til stadig flere direkte angrep på europeiske innvandrerkvinner, både fysisk og juridisk. Det måtte bli sånn. Det er dette som er den tragiske konsekvensen av den nye islamofobe feminismen, som prekes av alt fra nynazistiske grupper til tilsynelatende velmenende organisasjoner som Human Rights Service.

Over hele den vestlige verden har Hege Storhaug-aktige aktører dukket opp og gjort felles sak med krigshissere, høyrepopulister og kristenfundamentalister. Gjennom å skyve omskårne, tvangsgiftete og voldsutsatte minoritetskvinner foran seg har disse Storhaugene gitt legitimitet til en antimuslimsk høyrebølge som sveiper over Europa og USA med skremmende styrke.

Så kan man innvende at en naiv kosepolitikk, spesielt fra kulturrelativistiske feminister, har spilt ballen rett i hendene på den rasistiske høyresiden, og at slike som Storhaug er de eneste som er «politisk ukorrekte» nok til å angripe de grufulle overgrepene mange muslimske kvinner utsettes for. Men det voldsomme søkelyset på islam som fiende styrker ikke muslimske kvinners frihet og likestilling - tvert imot utgjør det et direkte hinder for å føre en offensiv og vellykket feministisk integreringspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i vesten. Vi høster som vi sår.

Når man samtidig sementerer likestilling som en statisk vestlig «verdi» hindrer man også den nødvendige diskusjonen om kvinneundertrykkingen som fortsatt preger det hvite majoritetssamfunnet. 8. mars i fjor var et paradeeksempel - refrenget fra sentrale politikere og kommentatorer var at norske «luksusfeminister» bare sutrer over småting og heller burde konsentrere seg om å frigjøre sine undertrykte muslimske søstre.

LIKE ILLE UTEN TALIBAN: Det voldsomme søkelyset på islam som fiende styrker ikke muslimske kvinners frihet og likestilling, skriver Dagbladets Marte Michelet. Foto: Musadeq Sadeq/AP/Scanpix Vis mer

På en dag som denne er det viktig å minne om hvordan det har gått med de kvinnene som skulle frigjøres med vestlige våpen i hånd, kvinnene i Afghanistan og Irak. «På grunn av vår militære suksess er ikke kvinner lenger fanger i sine egne hjem», konstaterte George Bush i 2001. Men den nedslående realiteten i Afghanistan sju år etter står å lese i to nye rapporter: Undertrykkingen av afghanske kvinner er like ille som før invasjonen, om ikke verre. I tillegg lever de med krigen. I Irak har invasjonen og den sekteriske volden ført til en vanvittig eskalering av overgrep og seksuell vold mot kvinner. Amnestys dokumenter er tragisk lesning.

Den mest kritiske utfordringen for dagens feminister bør være åpenbar: Vi må vriste likestillingsretorikken ut av hendene på de destruktive kreftene som misbruker den.