VIL HA NY LOV: Som en del av pakken med innstramninger i asylpolitikken, vil regjeringa ha en ny lov for enslige mindreårige asylsøkere. Listhaug har fått kritikk for hvordan det argumenteres for forslaget i både høringsutkastet og i en NRK-kronikk. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
VIL HA NY LOV: Som en del av pakken med innstramninger i asylpolitikken, vil regjeringa ha en ny lov for enslige mindreårige asylsøkere. Listhaug har fått kritikk for hvordan det argumenteres for forslaget i både høringsutkastet og i en NRK-kronikk. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Får forskningsslakt igjen: Se bakgrunnen og vurder selv

Dette er påstandene som har skapt rabalder.

(Dagbladet): For andre gang har innvandringsminister Sylvi Listhaug fått slakt av forskere for hvordan hun begrunner regjeringens omstridte barneforslag.

1. Da Listhaug sendte barneforslaget ut på høring, brukte regjeringa ankerbarn som argument. En Unicef-rapport ble brukt som begrunnelse, og UNICEF reagerte. UDI og SSB presiserte tall.

2. Nå som forslagene er lansert på nytt, skrev Listhaug til NRK ytring og argumenterte for at «barn i stor grad tvinges på flukt». Hun viste til forskning fra UiO, en Fafo-rapport og FNs høykommissær fra flyktninger (UNHCR). Det har blitt møtt med slakt fra forskerne.  

I faktaboksen kan du lese hva regjeringens barneforslag faktisk er. Her kan du lese om de to argumentene - og kritikken de har møtt.

Det er linket til alle rapporter, så du selv kan gå inn og se på bakgrunnen for påstandene.

1. Argumentet om ankerbarn • Unicef-rapporten:
I forslaget som regjeringen sendte ut på høring på nyåret, brukte de begrepet ankerbarn for hvorfor de nye barnereglene burde innføres. At foreldre vil bruke barna som anker for å få familien til Norge, begrunnet justisdepartementet i en UNICEF-rapport.

UNICEF sendte imidlertid et klagebrev for måten rapporten deres ble brukt på. «Når det gjelder påstanden om at barn sendes ut som ankerbarn, er dette en konklusjon som vi har vanskelig for å finne støtte for i rapporten», skrev UNICEF, ifølge Aftenposten.

Slik argumenterte justisdepartementet:
«Det vises til rapporten Children of the Move (K. Boland, 2010, utgitt av UNICEF), som undersøker hvorfor barn reiser fra Afghanistan og søker asyl i vesten. Basert på intervjuer med enslige mindreårige asylsøkere i Storbritannia og Norge framholdes bl.a. at ønske om økt velstand til familien og om å bruke barnet som såkalt ankerbarn kan være blant motivene.»

Ordet anker blir brukt ett sted i rapporten:
Unicef-rapporten (side 54) lister opp ti grunner ti at barn ønsker å reise fra Afghanistan. Så lister den opp fem grunner til at foreldrene ønsker at barnet skal reise:

(1) Beskyttelse og sikkerhet for barnet, (2) prospektet for at barnet vil generere inntekt for familien, (3) prospekt for god utdanning og godt arbeid, (4) å være et anker for andre familiemedlemmer og (5) ingen prospekter for barnet i nabolandene.

«Men vi mener ikke det er grunnlag for å trekke konklusjonen om at de sendes som såkalte ankerbarn som et hovedbudskap i rapporten», var Unicefs innvending.

• Dette vet vi om barn og familiegjenforening
Vi kan se litt nærmere på om barn har blitt brukt som anker for å få familien sin til Norge.

UDI påpekte i høringssvaret at ankerbarnproblematikken ikke er stor i Norge og at det ikke «har framstått som hovedmotivet for å sende mindreårige alene». Bare 5,6 prosent (rundt 1 av 18 barn) av de enslige mindreårige som fikk opphold i 2013, fikk familien sin til Norge. Kun 28 av 499 barn fikk altså familiegjenforening.

Også Statistisk sentralbyrå påpekte at få enslige mindreårige har fått familiegjenforening, ifølge en av deres rapporter fra 2007.

- Studien viste at svært få enslige mindreårige i løpet av perioden 1996 til 2005 hadde fått sine foreldre til Norge, i snitt fire prosent av de enslige mindreårige asylsøkerne som ankom i perioden, skriver Statistisk sentralbyrå i sitt høringssvar.

• Presiserer i det nye forslaget:
I lovproposisjonen som ble lagt fram denne uka, er argumentasjonen endret:

«Departe­mentet erkjenner at høringsnotatet noe upresist kan gi inntrykk av at en hovedårsak til at barn sendes alene som asylsøkere, er at familien har et håp om å komme etter på familiegjenforening».

«Departementet mener likevel at dette kan være én årsak til at barn sendes alene på flukt, og viser til at en del familiemedlemmer har kommet til Norge på dette grunnlaget», skriver departementet.

2. Argumentet om at barn tvinges på flukt Så til argumentasjonen i det nye forslaget. Vi kan begynne med forskningen, så til Listhaugs erfaringer.

• Forskningen
Til NRK Ytring skrev Listhaug denne uka at «barn tvinges i stor grad på flukt». I innlegget blir påstanden knyttet til dokumentasjon fra UNHCR, en FAFO-rapport fra og et intervju med en forsker fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo:

«Dokumentasjonen ... avdekker at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene. Barn tvinges altså i stor grad på flukt og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien», skrev Listhaug. 

1. Fafo-Studien:
I Fafo-studien hadde ett barn av 30 mindreårige reist mot egen sin vilje. Konklusjonen med at barn «i stor grad tvinges på flukt» mener Fafo blir helt feil.

- De fleste leser ikke forskningsrapporter, og det er ikke hvem som helst som skriver dette. Vi må kunne forvente at norges integreringsminister siterer forskning riktig i en kronikk, sier Anne Britt Djuve, forskningssjef i Fafo, til Dagbladet.

Da Listhaug ble konfrontert med dette i politisk kvarter i dag, tok hun ikke selvkritikk. Hun holder fast på at flere barn sendes til Norge mot sin vilje.    

2. Uio-undersøkelsen
Undersøkelsen Listhaug viser til i kronikken, er dette intervjuet med en forsker publisert i Apollon i april i fjor. Intervjuet handler om hvordan asylbarn i Norge vil hjelpe familien i hjemlandet, ikke om barn sendes med tvang eller ikke.

Overfor Aftenposten påpeker Listhaug at lovproposisjonen (se side 66) tydelig påpeker hvilken forskning som skal underbygge hvilken påstand. Der står det at denne undersøkelsen viser at «barna står i et krysspress mellom norske forvent­ninger til selvutvikling og krav fra familien i hjem­ landet om å sende penger».

Dette skillet framgår ikke i Listhaugs egen kronikk. Forskerne skriver i Aftenposten at det ikke er grunnlag for å si at «barna stilles de under press om å sende penger tilbake til familien», ut fra deres forskning.

- Det finnes ingen rapport, den er ikke skrevet. Her er det tatt en linje fra et intervju med en stipendiat, som har blitt gjort til et hovedfunn, når undersøkelsen ikke engang er publisert. Dette er ikke en publikasjon, det er et intervju. Dette er pågående analysearbeid, sier psykologiprofessor Tine K. Jensen til Dagbladet.

- De har tatt én setning helt ut av kontekst. Jeg har et veldig godt forhold til folk i departementet og synes de har vært veldig opptatt av å bruke og å forstå vår forskning. Det er ikke med lett hjerte jeg går ut og kritiserer en minister, men jeg følte det var vårt ansvar, sier Jensen.

3. FNs rapport
UNHCR-rapporten handler om hvorfor barn reiser på flukt og hvem som tar avgjørelsen. Til NRK skriver Listhaug at «det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene».

I lovproposisjonen skriver departementet at forskningen viser at «beslutningen ofte ble tatt i fellesskap av familien og barnet, og at utgiftene til reisen ble dekket gjennom oppsparte midler, lån eller liknende. Dette gjaldt i de områder i Afghanistan hvor flest barn blir sendt fra («high sending areas»). I andre områder («low sending areas») er det vanligvis barnet selv som tar initiativet, med støtte fra familien til reisen».

• Har hatt samtaler på mottak
Det var forskningen, men Listhaug har også vist til sine egne erfaringer. Til NRK Ytring skrev Listhaug: «Jeg har selv i samtale med ansatte på institusjoner for enslige mindreårige fått bekreftet at det er mange eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv».

Dagbladet spurte i dag Listhaug om hvor mange ansatte Listhaug har snakket med, på hvilke mottak, og hvor mange barn de ansatte mente dette gjaldt? Hun svarte på e-post:

- Jeg har tatt opp dette ved mottak for enslige mindreårige både i Ålesund og i Stjørdal. Jeg fikk bekreftet at det forekommer, men selvsagt ikke et antall. Det spurte jeg for så vidt heller ikke om, skriver Listhaug.

- Jeg har heller ikke lagt avgjørende vekt på FAFOs vurderinger, som intervjuet bare 30 barn og unge, men nevner deres forskning i artikkelen. Flertallet av barna oppgir at det ikke var deres beslutning å reise, og som oftest var det familien som bestemte dette. Da må man spørre seg hvilken valgfrihet disse barna egentlig har?, skriver Listhaug. 

- Jeg mener det er naivt å tro at medbestemmelse i en del av disse kulturene kan sammenliknes med det vi legger i begrepet i Norge. Det avgjørende for at vi fremmer dette forslaget er at vi vil motvirke at barna blir sendt på denne farefulle ferden i hendene på menneskesmuglere der de kan oppleve både vold, overgrep og i verste fall å bli drept, skriver Listhaug til Dagbladet.