Fra krise til suksess

Høy rente og høy kronekurs gjør at hjørnesteinsbedrifter vakler. I 1988 mistet Mo i Rana jernverket med 2500 arbeidsplasser. Nå er Inddustrikrisen sundd til suksess.

MO I RANA (Dagbladet): - Rana sto stille i ett døgn. Så tok det helt av. Vi brukte ikke ett eneste sekund på å prøve å gjøre om et stortingsvedtak, forteller ordfører Svein Bogen (Ap).

9. juni 1988 fikk han som fersk ordfører kastet norgeshistoriens største industrislakt i fanget. Stortinget la ned Norsk Jernverk og det tilstøtende koksverket. Nærmere 2500 arbeidsplasser sto på spill.

For kommunen med om lag 25000 innbyggere var det et slag i ansiktet. Men hjelpen sto klar utenfor fabrikkporten.

Staten bidro de neste åra med en omstillingspakke med en reell verdi på rundt to milliarder kroner.

Omstillingen i Rana

9. juni 1988 bestemte Stortinget at jernverksindustrien i Mo i Rana skulle gjennomgå omfattende endringer og nedleggelser. 2500 arbeidsplasser sto på spill. Etter nedleggelsen begynte omstillingsprosessen:

  • Industriarbeiderne ble tilbudt gratis omskolering.
  • Arbeidsmarkedsetaten opprettet en egen omstillingsenhet, AO-Rana, for å fange opp alle som ble arbeidsledige.
  • Flere statlige virksomheter ble lagt til Rana kommune.
  • «Ranapakken» - i første omgang på 500 millioner - skulle sikre nyetableringer i kjølvannet av industrislakten.
  • Kommunen gjorde om næringsetaten til et frittstående aksjeselskap, Rana Utviklingsselskap, som fikk ansvaret for å skape nye arbeidsplasser.
  • Det statlige selskapet Norsk Jern Holding AS ble opprettet for å styre omstillingen på jernverkstomta som i dag heter Mo industripark.

    Kilder: Rana Blad og Rana kommune

Store arbeidsplasser som Statens innkrevingssentral og Nasjonalbiblioteket ble lagt til Rana kommune. Nye virksomheter - med utgangspunkt i kunnskapen fra jernverket - ble raskt etablert. Industriarbeiderne ble påspandert gratis utdannelse.

I dag arbeider i underkant av 2200 personer i de over 100 virksomhetene som har tilhold på det tidligere jernverksområdet.

Det eneste som er igjen av Norsk Jernverk i Mo i Rana, er et lite utested med det samme navnet.

og jeg unner ingen å gå igjennom det samme, sier Tore Guttormsen.

Som 32-åring fikk han sparken etter 13 år som industriarbeider. Guttormsen hadde nettopp bygd hus og stiftet familie.

Ranværingen beit tenna sammen og fullførte treårig IT-utdannelse. Nå jobber han som systemkonsulent for datafirmaet Ergo Integration.

- Jeg ville blitt på koksverket hele livet hvis ikke nedleggelsen hadde kommet. For meg personlig var det gunstig at nedleggelsene kom, sier Guttormsen.

Lokalsamfunnet som helhet kan mest av alt glede seg over at forurensningen er så godt som borte. Gassen og den røde røyken fra jernverket er erstattet med rein luft. Det eneste som er igjen av arsenikk og blåsyre fra koksverket, befinner seg i bakken.

Nå dør ikke lenger fisken i fjorden utenfor Mo, og tangen og taren er tilbake.

- Vi er blitt mye mer likt et vanlig norsk lokalsamfunn. Vi var jo så til de grader avhengig av jernverket, sier ordfører Bogen.

SELV OM LOKALSAMFUNNET er tilført en del offentlige arbeidsplasser, blant andre NRKs lisenskontor, er det fortsatt prosessindustrien som er bærebjelken, med Fundia Armeringsstål, Norges største gjenvinningsbedrift, som den største. Den har 380 ansatte. Nest størst er Rautaruuki Profiler med 360 ansatte. Elkem Rana, som produserte ferrokrom, er stanset, men håper å komme i gang igjen med produksjon av ferromangan. Fesil Rana, som lager ferrosilisium og har 100 ansatte, er også en kjent bedrift.

ETTER OVER 14 ÅR som ordfører er Bogen tydelig stolt av å ha ledet omstillingsprosessen. Men også Bogen vedgår at det finnes mørke sider. Eller rettere sagt mørke skjebner.

De ufaglærte industriarbeiderne på nærmere 50 år var sjanseløse da jernverket ble nedlagt. Nå er mange av dem avhengige av sosialkontoret - eller døde.

Men det vil ordfører Bogen helst ikke dvele ved. Han vil se framover.

- Det er ett slag vi ikke har råd til å tape, og det er slaget om ungdommen. Vi må forstå at internettgenerasjonen ikke er like opptatt av å gå på ski i marka. De vil ha McDonalds og Hennes&Mauritz.

Bogen gliser. Snart blir det burgere og billige moteklær også i Mo i Rana.

Ungdommen sjøl er mest opptatt av å få seg jobb. Og bedriftene i Mo industripark lokker elever til yrkesfaglig utdanning ved å garantere lærlingkontrakt til dem som fullfører de to første åra på videregående.

- Jeg tror ikke det blir vanskelig å få seg jobb. Det frykter jeg faktisk ikke i det hele tatt, sier Lise Henriette Karlsen (22).

Hun utdanner seg til prosessoperatør, og drømmer om jobb på plattform. Men hvis oljeindustrien ikke har plass til henne, føler hun seg trygg på at hun kan komme tilbake til Rana for å jobbe.

Den samme vurderingen gjør Janne Bjørnvik (17) og Renate Larsen (16), som går grunnkurset i kjemi- og prosessfag. De har nettopp flyttet på hybel i Mo.

- Jeg har veldig godt inntrykk av stedet. Det virker som om folk trives her, sier Renate.

For 14 år siden trodde svært få at neste generasjon ville være like optimistiske på vegne av lokalsamfunnet i Nordland.

Artikkelforfatteren er tilknyttet Dagbladets Trondheim-kontor