Hva er galt med Bridget Jones?

Hvis filmen «One Night at McCool's» handler om menns syn på kvinner, er «Bridget Jones' dagbok» kvinners syn på kvinner.

OVERBEVIST OM at singellivet er oppskrytt, har vi denne uka reist i flokk får å se klossmajoren Bridget Jones. Andre har presset kjæresten til å heller se på Bridget enn Lara Croft og andre kung fu-sparkende skjønnheter. De kritiske av oss har ristet på hodet og blitt kvalme av nok en film som viser yppige, dumdristige blondiner som vinner drømmeprinsen til slutt. Den ufrie peppermøen som får et fullverdig liv fordi hun blir reddet av en mann, liksom. Høh. Men Bridget har innvirkning på oss. Det er ikke vold, ikke porno, det er heller ikke noe særlig kontroversielt med filmen. Det er noe verre: Våre dagbøker. Derfor sitter vi og kjenner igjen en sødme så sår, en stikkende G-streng så vond, en hvit løgn så flau, en for lengst fordøyd ostekake så feit, når vi ser Bridget leve sitt langt fra perfekte hverdagsliv. Hun er så nær oss, der hun lever i en kultur der den biologiske klokka er hennes verste fiende og hun veksler mellom å være hysterisk nervøs, alvorlig ydmyket og overlegen superkvinne, mens hun spaserer til sin middelklassejobb. Samfunnet og de årlige nyttårsforsettene minner henne stadig vekk på at hennes fullkommenhet og lykke er totalt avhengig av å bli Ms. Perfect og kapre Mr. Right før det er for seint.

DEN AVSLØRENDE selvironien får oss til å innse at uansett hvor flinke, gode og dobbeltarbeidende vi er, der vi spaserer rundt som karrierekvinner som helst skal se ut som filmstjerner til enhver tid, så er vi fortsatt ufrie så lenge vår seksualitet er til de grader styrt av forhistoriske biologiske og sosiale normer. Derfor mister vi besinnelsen etter å ha fått Bridget Jones' dagbok. Vi driter i hold-ins og push-ups, går ut og spiser en treretters middag med ekstra ostetallerken og iskrem, drikker bøtter med vin, og forteller menn at vi har lyst på dem uten å drømme om brudekjoler og kirkeklokker, der vi sitter og gliser med rødvinstenner og puppene utenfor kjolen i en tre nummer for liten designerkjolekopi fra H&M. Alt dette mens vi hele tida frykter å bli for gamle, for stygge og for ensomme. Bridget avslører oss der vi fiffer oss opp som proffe dragartister før vi går på mannejakt.

OG DERFOR ELSKER vi henne. Vi er slitne nå. Men Bridget Jones er noe mer enn nevrotisk. Jeg blir sint når anmeldere skriver at det er en jentefilm om jenter som gjør jenteting. Det hadde tatt seg ut hvis vi skrev det om en hvilken som helst annen populærfilm, f.eks. «Jurassic Park»: «Dette er en guttefilm om gutter som gjør gutteting.» Blæh. I så fall ville nitti prosent av kinofilmene falle inn under den kategorien. Presset er jo der, det er en grunn til at silikon, fettsuging, ansiktsløftning og kosmetikkindustrien er big business. Enten presset er i vårt eget hode eller fra samfunnet. Med antiheltinnen Bridget som en fyldig motvekt til de andre beinrangelskjønnhetene i filmindustrien, puster vi lettere ut, selv om Bridget gjør oss oppmerksom på et samfunn hvor kvinnen fortsatt er vurdert interessant etter hennes utseende og mannen etter hans status. Og ekteskapet må, med god gammeldags amerikansk dobbeltmoralisme, ende med at mannen faller for deg, for den du er og ikke det vesenet du er forventet redusert til å være.

HER I NORGE sitter vi og blir lurt av ukepressen idet forbrukerkontrollen over kvinner blir kamuflert som vår forbrukermakt. Gang på gang blir vi forført av behovet for sminke, parfyme, klær og løfter om menn som skal forgude oss fordi vi ser bra ut og kan alt om den nyeste leppestiften fra Dior. Vi skal liksom se ut som noen åpenbaringer enten vi skal på et cocktailparty eller sitte i kassa på Rimi. Noe som får meg til å tenke på at hovedårsaken til at menn og kvinner ikke er likestilte i dag, er at mesteparten av energien til begge kjønn blir brukt opp for å hige etter og kverulere om likestilling istedenfor å praktisere den. Og siden Norge er kjent som et land hvor kvinner er superkvinner som takler glatt å være karrierekvinner og husmødre, så er vel den halvt norske skuespillerinnen Renée Zellweger som spiller Bridget Jones mer interessant for oss enn søte Bridget.

RENÉE ZELLWEGER måtte bli en slik superkvinne som gikk opp femten kilo, byttet aksent, gjorde grundig research i et forlag, og etter innspillingen råslanket bort kiloene for igjen å kunne glitre som et beinrangel i glamourkjoler, og smiler triumferende til oss der hun ikke bare tok rotta på casting-kritiske briter, men også livet av virkelighetens Bridget Jones.