Møte med fyrsten

Richard Perle snakker med lav, behagelig stemme. Men det han sier, er egnet til å skremme.

Jeg har møtt

ham før, så vidt. En gang i Pentagon, den åttekantede maktkolossen rett utenfor den amerikanske hovedstaden Washington D.C. Pentagon ble også angrepet av terrorister 11. september 2001 samtidig med World Trade Center.

Vi ble ledsaget inn til Perle i et digert kontor, i 1986, tror jeg. Han var viseforsvarsminister og nummer tre under forsvarsminister Caspar Weinberger. Bokhylla bak ham var full av litteratur om Sovjet, raketter og atomvåpen. Han husker ikke meg, og det er høyst rimelig. Det var bare en kort bakgrunnssamtale i ei gruppe, sånn som jeg erindrer det i dag. Vårt møte forleden fant sted i et nøkternt møterom i underetasjen på Sanderstølen høyfjellshotell på Golsfjellet mellom Valdres og Hallingdal.

Richard Perle

er intenst overbevist om riktigheten i sine synspunkter, nå som da. Den gangen handlet det om stjernekrig, atomvåpen, utplassering av mellomdistanseatomraketter i Europa og den såkalte 0-opsjonen som vi var mange som mente bare var et forhandlingstriks. Nå handler det om forkjøpsangrep og krigen mot terror som han mener ikke kan utkjempes av bløthjertede diplomater og andre pingler, men bare av besluttsomme politiske realister. Som ham selv.

Han er 62 år, og utenfor Bush-regjeringen, som han sier han kunne vært en del av hvis han ville. Men han øver stadig stor innflytelse på USAs politikk. Noen sier mer enn noen gang.

Richard Perle var et sikkerhetspolitisk kraftsentrum i regjeringen til president Ronald Reagan den gangen på åttitallet. Enten var de mest vidtgående ideene hans egne, eller så støttet han dem.

Han har vært en «hardliner» siden han begynte i staben hos den konservative demokratiske senatoren Henry «Scoop» Jackson i 1969. Der var han i elleve år. Da Reagan vant valget mot Jimmy Carter i 1980, flyttet han inn i Pentagon og ble der til Caspar Weinberger måtte gå av i november 1987. I tre tiår har han stått for den harde linjen i Vietnam, i Midtøsten og mot Sovjet. Han snakker nedsettende om våpenkontroll i nesten alle former, og optimistisk om å bruke USAs militære styrke mot det onde i det godes tjeneste.

Vår samtale

over te, Farris og rekesmørbrød varer i nesten to timer og slingrer innom mye kald krig, toppmøter og hans personlige forhold til president Ronald Reagan. Perle sier at han til slutt ble overbevist om at Reagan faktisk mente det var realistisk å bli kvitt alle atomvåpnene i verden. Men Perle mener presidenten, som han beundrer, tok feil, og at total atomnedrustning ville vært farlig. Motstanderen ville fått et truende overtak dersom han klarte å gjemme unna noen bomber.

Denne mistenksomheten, eller realismen som Perle kaller det, gjorde at oppnavnet Mørkets fyrste er blitt hengende ved ham i over førti år. Oppnavnet er en omskriving av Den onde selv.

Mot slutten

av samtalen spør jeg om han har et hobbesiansk syn på livet og tilværelsen, altså at verden er en alles kamp mot alle der den sterkeste vinner. «Hvis du med det mener å spørre om jeg mener det er en tøff verden der ute, så mener jeg det,» svarer han og viser til at «der» befinner det seg mange ti tusener mennesker som vil drepe amerikanere og innlemme alle i sitt univers. «Og jeg vil ikke leve i et islamsk univers. Jeg vil ikke være en del av deres univers», sier han med styrke.

Richard Perle snakker med lav, behagelig stemme. Men det han sier er egnet til å skremme mange. Den gamle trusselen fra Sovjet var i hans øyne overhengende og umiddelbar og bare mulig å nedkjempe med fasthet og militær styrke. Han sier at under den kalde krigen sto alt på spill, det var en dragkamp bokstavelig talt på liv og død. I dag er trusselen en annen, men den er også eksistensiell. Og nå som den gangen, frykter Perle at alle vi liberalere ikke har den mentale styrke som skal til for å utkjempe de slag som han mener er nødvendige. Mot Nord-Korea, mot Syria, mot Saudi-Arabia. Og det haster.

Den nye

doktrinen om å gå til angrep først mot en mulig, framtidig fiende, beskriver han som «sunn fornuft», nærmest selvsagt, og noe enhver amerikansk regjering kommer til å gjøre.

Det er ikke blitt helt mørkt da vi skilles i høyfjellet, men det er like før.