Olje? Absolutt ikke!

LONDON (Dagbladet): Både statsminister Tony Blair og president George W. Bush avviser heftig enhver antydning om at Iraks olje betyr noe som helst i krigsforberedelsene. Men likevel har det svarte gullet festet grepet som den kommende krigens skjulte motiv: Kontroll over Iraks enorme oljeressurser vil gi USA og Storbritannia den store gevinsten, etter at alt prat om frigjøring, masseødeleggelsesvåpen, terroristforbindelser og demokratisering har stilnet.

Men er oljen det langsiktige målet?

SADDAM HEVDER det. Og truer med å sette fyr på oljefeltene: I så fall en krigsforbrytelse av ufattelige dimensjoner. Men man trenger ikke å være profesjonell konspirasjonsteoretiker for å tro på oljens innflytelse på amerikansk strategi: Både Bush, visepresident Dick Cheney og sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice har en fortid innsauset i olje. Den amerikanske oljeindustrien er hovedleverandør av penger til republikanernes valgkamper. USA har selv bare 2 prosent av verdens oljereserver, men forbruker 26 prosent av produksjonen. Og den amerikanske velger er også bilist, og står i dag for to tredeler av oljeforbruket og betaler tre kroner for en liter bensin: Olje har spilt en fundamental rolle i amerikansk utenrikspolitikk de siste 50- 60 åra.

På denne bakgrunnen frister naturligvis verdens nest største oljereserver, etter Saudi-Arabia.

- IRAKS OLJE vil bli tatt i forvaring for det irakiske folket, til fordel for det irakiske folket, sier utenriksminister Colin Powell. «FN skal kontrollere Iraks olje,» sier både Bush og Blair.

Det lyder jo bra. Men det irakiske folket har hørt det før: Både da britene «frigjorde» Irak under første verdenskrig, og da de gjorde det under andre verdenskrig. Begge gangene fyrte de internasjonale oljeselskapenes utnytting av Iraks olje opp under hypernasjonalistiske strømninger - som i sin tur muliggjorde Saddams maktovertakelse.

UNDER SADDAM har oljeselskapene lenge siklet etter Iraks olje. Russiske Lukoil og Slavneft har forhandlet seg fram til lukrative avtaler om produksjon når embargoen oppheves. Det samme har franske TotalFinaElf. Det er avtaler som setter Frankrikes og Russlands krigsmotstand i perspektiv: For den irakiske opposisjonen har kategorisk fastslått at alle avtaler inngått med Saddam vil bli annullert. Og Irak som storprodusent med fallende oljepriser vil også undergrave russisk økonomi og true den kostbare produksjonen i Sibirs oljefelt.

I dag produserer Irak vel 2,5 millioner fat olje pr. dag. Men oljefeltene er nedslitt, utstyret foreldet og enorme nye felt ligger brakk. Irak kan produsere mellom seks og åtte millioner fat pr. dag og bli verdens nest største eksportør, men det vil kreve investeringer på titalls milliarder kroner årlig i 10- 12 år: Og hvem kan sprøyte inn slik kapital?

Oljeselskapene naturligvis. Og de fleste er amerikanske eller amerikanskdominerte...

SÅ, HVEM KAN SI at «olje har absolutt ingenting med krigen å gjøre»? Trolig Tony Blair, hans moralske imperativ overfor Saddams diktatur og «det lidende irakiske folk» er udiskutabelt. Men Bush? Han må riktignok ta mer hensyn til velgerne enn til oljeindustrien, det er valg neste år: Billig olje til et stadig økende forbruk er en grunnleggende forutsetning for USAs økonomi. Og et Irak som kan underminere Opecs monopol og være et alternativ til Saudi-Arabias vaklende diktatur, er gode nyheter for Bush.

Toppsjefen i Den internasjonale oljeindustriens forskningsstiftelse, Larry Goldstein, sier det krystallklart:

- Hvis vi går til krig, er det ikke på grunn av oljen. Men den dagen krigen er slutt, dreier alt seg om oljen...

DET UNDERSTREKER at spillet om Irak etter Saddam er minst like avgjørende for verdens framtid som krigens utfall. Men planene for Iraks framtid er dessverre like uforpliktende og løse som andre høystemte erklæringer vi kjenner fra historien. Eller, for å sitere generalløytnant Stanley Maudes budskap til det irakiske folket etter «frigjøringen» i 1917: «I 26 generasjoner har dere lidd under fremmede diktatorer... som har satt arabere opp mot hverandre for å profittere på uenigheten. Denne politikken er avskyelig for Storbritannia og våre allierte, for det blir verken fred eller velstand når det er uvennskap og dårlig styre.»