Velgerne tar makten

Velgerne skal få mer å si mens partiene får mindre makt.

I ÅR VIL JEG

ikke bøye meg for partienes nominasjoner. Det er blitt så mye enklere å være selvstendig enn før: Det er bare å krysse av, og vips, så har du gitt en kandidat en ekstra tyngde ved valgoppgjøret. Tidligere torde jeg ikke gjøre noe som helst av frykt for å få valglista forkastet. Tanken på det kunne gi meg søvnløshet, veloppdragen demokrat som jeg har vært hele mitt liv. Men i år vil jeg legge vekt på enkeltsaker, kjønn, alder og etnisitet. Ved dette valget vil jeg være i samsvar med tidsånden: Individualist og egoist, en bevisst velger som bruker hodet.

DET ER UMIDDELBART

noe sympatisk ved denne valgordningsreformen. Den øker den enkeltes påvirkningskraft ved valget og reduserer partienes. Dette må da være demokratisk? Men demokrati er ikke matematikk, og det er ingen tvil om at større velgermakt også kan ha sider som ikke er så ettertraktet. De gamle atenere, som har lært oss så mye om demokratiet, hadde ordninger som skulle sikre både stabilitet og muligheten til å kvitte seg med udugelige politikere. De eksaminerte kandidatene på forhånd for å finne ut om de imøtekom kvalifikasjonskravene. Det er partienes oppgave i dag, og hvis de som står på partilistene har vært engasjert i politiske diskusjoner innad i partiene før de ble nominert, må vi regne med at de er dugelige og kan få vår stemme også ved neste valg.

MEN ATENERNE HADDE OGSÅ

måter å vurdere politikerne underveis. Ved slutten av valgperioden skulle alle legge fram sitt regnskap. Men under valgperioden hadde velgerne et årlig valgstevne der de spurte: Er det noen av våre valgte representanter som prøver å innføre tyranniet? Er det noen som er blitt en trussel mot demokratiet? Hvis et flertall svarte ja, gikk de fra hverandre for å møtes to måneder seinere. Da hadde de med et potteskår hver, en ostrakon, der navnet på den udugelige representanten var skrevet. Den som fikk flest stemmer, tapte og ble utvist, ostrakisert. Slik holdt de gamle atenere sine valgte representanter til ansvar. Enkelte stater i USA, f.eks. California har dette systemet, som de kaller recall - tilbakekalling. Det er i ferd med å åpne guvernørstillingen for Arnold Schwarzenegger.

DE SEINERE ÅRA

er partiene hos oss akkurat som i USA blitt stadig mer svekket som utøvere av denne viktige formidlerfunksjonen i systemet mellom folk og stat. De kontrollerer ikke kandidatene like godt lenger. Det gjør oss mistenksomme. I en av de siste bøkene fra maktutredningen påviser dr.polit. Kristin Strømsnes ved Universitetet i Bergen hvordan tilliten til både partiene og de politikerne de peker ut er blitt svekket. Folk engasjerer seg rett og slett ikke i partipolitikk, men hengir seg til det Strømsnes kaller «hverdagsmakeri»: individualistisk orienterte former - som aksjonsdeltakelse, underskrifter, demonstrasjoner og direkte kontakt til myndighetene. Valgdeltakelsen er blitt mindre fra valg til valg.

DET ER DETTE SOM

ligger bak reformene i valgloven. Den er laget for om mulig å øke valgdeltakelsen igjen fordi mange ser på den svekkede deltakelsen som en utfordring til demokratiet. Jeg tror ikke det virker sånn. Det er konflikt og spenning som skaper velgeroppslutning. Derimot kan det bli fritt fram for kjendiser og for organiserte aksjoner: kvinneaksjoner, mannsaksjoner, innvandreraksjoner, grendeaksjoner. Dette vil ytterligere svekke partiene. Det kan være farlig å gi seg velgerne i vold. I Finland førte denne privatiseringen av valgprosessen til at en landskjent bokser kom inn i Riksdagen med den nest høyeste oppslutningen. Han ble seinere dømt for vold mot sin kone. Miss Finland fikk også mange stemmer. Folkets røst kan føre mye med seg.

PÅ DEN ANNEN SIDE

er det jo solid erfaring for at heller ikke de grundige diskusjoner mellom bygdas eller nasjonens fremste menn og kvinner fører til den gode politikk. Dessuten må politikken i et demokrati forankres i et flertall for å bli legitim. Derfor trenger systemet fra tid til annen korrigeringer, slik som vi fikk f.eks. med kvinnekuppet i 1971 eller under innvandrervalget forrige kommunevalg. Folk strøk og kumulerte. For selv om partiene anstrenger seg for å skape helhetlige alternativer, risikerer man at sterke velgerstrømninger ikke fanges opp ved nominasjonene. Når partisystemet går trøtt, oppstår slike situasjoner. Og siden vi ikke - som de gamle atenerne - har mulighet til å sende ubrukbare representanter til Jan Mayen for en tiårsperiode, er det selvsagt bra om vi har ordninger som gjør at folk kan ta demokratiet i egne hender og krysse inn noen de har stor tiltro til.