Premier League-bloggen

Foto: Scanpix/AFP

Vi har en forståelig tendens til å fokusere mest på drakampen om Premier League-tittelen. Eventuelt kampen om å unngå nedrykk eller kanskje det å skaffe seg en plass i neste sesongs Champions League – eller Europa-liga. Men selv må jeg innrømme at Portsmouths skjebne denne sesongen har stukket av gårde med mange av mine følelser i år.

Portsmouth ble brutalt innhentet av de økonomiske realitetene innen internasjonal fotball etter årevis med en nesten intravenøst usunn økonomisk fantasiverden. Den internasjonale finanskrisen måtte få konsekvenser for flere klubber. For Portsmouth ble den ekstrem. Hva som har skjedd innad i klubben er en ting. Grunnen til mitt engasjement i Portsmouths problemer er krystallklart en helt annen: Som tilhenger av Leeds og Lyn har jeg selv fått merke hvor vondt dette er. Konkurstrusselen gjør fysisk vondt for en supporter. Mye verre enn noe nedrykk.

Portsmouths situasjon skulle være velkjent nok for de fleste. Den er satt under administrasjon og mister dermed automatisk 9 poeng. Hvilket fjerner den siste rest av tvil om nedrykket. Klubbens fremtid er uviss. Derfor har jeg lyst til å hylle klubbens tilhengere på denne måten.

For til tross for klubbens kritiske økonomiske og sportslige situasjon fortsetter Portsmouth-fansen å stille opp for klubben sin. Ja, de ikke bare stiller opp. De stiller mannsterkt og SVÆRT hørbare. Selv de lengste borteturene stiller de opp på. Og synger til halsen blør for klubben sin – hele tiden! Mens motstanderfansen erter dem om alle problemene Portsmouth sliter med. Hvilket de tilsynelatende gir blaffen i – uansett hvor vondt det måtte gjøre.

Nettopp derfor må jeg si at jeg syntes det var usedvanlig moro at Portsmouth kom seg til semifinalen i FA-cupen. Seieren over Birmingham (forøvrig deres andre strake etter at administrasjonen var et offisielt faktum) betyr at Pompey-fansen kan se fram til en semifinale mot vinneren av omkampen mellom Tottenham og Fulham. SOM de fortjener det…

Tilhengerne av de to sistnevnte får ha meg unnskyldt, men i den kampen ligger hjertet mitt hos laget fra Fratton Park. En FA-cupfinale ville i seg selv ha vært en hyllest til det jeg anser som de mest lojale tilhengerne av dem alle denne sesongen. Bare tenk hvor følelsesladet en slik begivenhet ville vært.  Det er selvsagt i ekstrem motgang du virkelig merker hvor lojale tilhengerne er.

Selvsagt er det moro med supporterne til mer navngjetne klubber – flotte fans som stiller opp uke etter uke for å hjelpe fram laget sitt. Men mange av dem har aldri opplevd virkelig motgang. De tror at motgang er å tape en fotballkamp i ny og ne. Men prøv konkurstrussel og et nedrykk eller to, dere. Fram til en slik lojalitetstest er gjennomført, konstaterer jeg at morsmelka drypper fra kinnene deres. 

Denne sesongen har Portsmouth-fansen stilt dem alle i skyggen, for min del. Og dermed sjarmert meg i senk, samtidig som det er et bilde på fotball-supporteres evigvarende lojalitet mot sin klubb. Uten den dør fotballen. En klisjé, ja visst! Men det blir ikke noe mindre sant for det.

Tweet This Post

Foto: Scanpix/AFP

Aston Villa tapte som kjent finalen i Carling Cup for en drøy uke siden. Kunne det ha endt annerledes om Mr Martin O’Neill hadde disponert sine tropper på en annen måte? Jeg tror faktisk det.

De som er vant til å høre meg kommentere fotballkamper vet at jeg ikke har for vane å fortelle managere og trenere hva de bør gjøre. De vet alle sammen utmerket godt hva de gjør, og de har både en tanke og en mening bak sine valg og handlinger.

I løpet av de siste ti dagene har jeg imidlertid sett ting som gjør at jeg velger å gjøre et unntak. Om jeg hadde hatt Martin O’Neill foran meg akkurat nå, så ville jeg rett og slett spurt ham:

- Burde du ikke ha startet med John Carew på Wembley, eller i det minste sendt ham på banen senest etter en time?

Hvorfor spørsmålet må stilles? Det er relativt åpenbart ut fra følgende fire punkter:

1. Onsdag 24. februar spilte John Carew sin beste kamp for sesongen. Han scoret to mål, riktignok på straffe, men han skaffet begge straffene selv ved sin imponerende tilstedeværelse. I tillegg så han råsterk ut gjennom hele kampen, han var ofte på rett plass innenfor sekstenmeteren, og han så ut som han bare gjør i sine aller beste stunder.
2. Dagen derpå traff jeg John på Aston Villas treningsfelt, og han bekreftet at han følte seg helt tipp-topp også dagen etter kampen, og at han var i bedre fysisk form enn på veldig lenge. Det er mulig John ble skadet på bussturen ned til London, eller at det skjedde noe annet på trening fredag eller lørdag, men det var vel ikke derfor han fikk slippe å reise til Zilina i forrige uke? Og han var jo frisk nok til å sitte på benken på Wembley.
3. Konkurrent Emile Heskey er kanskje like sterk, men han har teknikk som en brannhydrant, og er omtrent like målfarlig som en slik fast installasjon også. Han har vært på banen i like mange kamper som Carew denne sesongen, men har startet tre fler. Han har scoret ett ligamål mindre enn nordmannen, dvs tre på 21 kamper, og to i hjemlige cuper.
4. Carew er beviselig i form, og scoret tre mål i FA-cupen søndag. Totalt har John nå scoret elleve mål denne sesongen, mens Heskey har fem.

 Så hvorfor starte med Heskey framfor John? Carew er, etter min mening, en langt farligere spiss enn Heskey, og viste i de ti minuttene på Wembley også at han kunne ha bidratt med noe Villa bare manglet i større og større grad, nemlig truende nærvær i straffefeltet. Et nærvær Manchester United måtte ha tatt hensyn til. For meg er dette valget omtrent som om Norge hadde sendt ut et lag i damestafett uten Marit Bjørgen.

Det er stort for en klubb å ha spilt en finale på Wembley. Det blir fort litt mer bittert enn stort når en tidlig ledelse ikke blir forvaltet skikkelig.

Litt verre blir det igjen når man lurer på hvorfor manageren ikke sendte et så potent våpen som John Carew inn på banen før det var ti minutter igjen av kampen.

Fordi manageren bruker en spiller han trente til sitt gjennombrudd som tenåring i forrige århundre. Og som av Birmingham-fansen fikk følgende attest sist de rykket ned fra Premier League:

”Heskey må ta sin fullt fortjente del av æren for nedrykket med sin imponerende evne til ikke å score mål, ikke engang på de mest himmelropende store sjansene.”

Martin O’Neill er en fantastisk god manager, men å velge Heskey framfor en Carew i form er verken lurt eller modig. Det ble bare dyrt – det valget kan ha vært den lille, store forskjellen som sørget for at Manchester United kunne ta med seg pokalen hjem igjen.

Tweet This Post

FOTO: SCANPIX/REUTERS

Roman Pavlyuchenkos karriere i Tottenham har vært en liten gåte. Etter å ha vært Russlands beste spiller i EM 2008 hadde han mange muligheter, og endte opp hos Tottenham Hotspur og manager Juande Ramos.  Som vi vet fikk Ramos sparken, og etter at Harry Redknapp hadde vært manager i Tottenham noen timer, scoret Pavlyuchenko sitt første Premier League-mål og hjalp laget til sesongens første trepoenger. Han fulgte opp med ytterligere fire ligamål den sesongen, men mål i cupene gjorde at han endte på totalt 14 mål for Tottenham forrige sesong, absolutt anstendig for en nykommer i den heseblesende Premier League. Han spilte totalt 28 ligakamper, hvorav 19 fra start. Strengt tatt ingenting å klage på når vi vet hvor vanskelig det har vært for mange spillere fra den andre siden av det gamle jernteppet. Overgangen fra Øst-Europa til den engelske fotballen og den britiske kulturen har skapt trøbbel for mange gode fotballspillere.

Til tross for en betinget suksess begynte spekulasjonene allerede i april i fjor: Pavlyuchenko mistrivdes i London, og mistrivdes under Harry Redknapps ledelse. Godt hjulpet av agenten Oleg Artemov ble det stadig mer snakk om andre klubber for den russiske spissen, og det ble naturligvis ikke annerledes utover høsten 09. Da han kom inn for Robbie Keane på stillingen 0-3 mot Arsenal på Emirates den 31.oktober, skulle det bli hans siste ligaopptreden i 2009. Og agentene hans, Artemov nå supplert av en Dr. Oliver Wendt, radet opp den ene mulige overgangen etter den andre.  Allerede tidlig i oktober var det snakk om Zenit St. Petersburg, AC Milan og Fulham. I begynnelsen av desember het de interesserte klubbene Arsenal, Roma og Spartak Moskva.  I kjent agentstil ble det konstatert at det ikke manglet på tilbud, det var egentlig bare et spørsmål om å velge å vrake.  Pavlyuchenko skulle bort fra Tottenham så snart januar var et faktum.

Noen få timer før overgangsvinduet stengte hadde russeren fortsatt ikke kommet seg vekk fra Nord-London, og det eneste vi hørte om var en mulig siste liten-overgang til Birmingham. Som heller ikke ble noe av, selvfølgelig. Og fortsatt var 25 taperminutter mot Arsenal i oktober hans siste i ligasammenheng for Tottenham.

Hva gjorde så Harry Redknapp oppi alt dette? Jo, han gjorde som gode gammeldagse engelske managere gjør i sånne situasjoner. Handler inn. Når en spiller ikke leverer varene, må han finne noe annet, og Redknapps øyne falt på den gamle Chelsea-helten Eidur Gudjohnsen.  Samtidig hadde han tydeligvis ikke anstrengt seg nevneverdig for å bli kvitt Pavlyuchenko. Derimot sendte han Robbie Keane av gårde på lån til Celtic. Et signal til Pavlyuchenko? Allerede sist sommer ble Darren Bent solgt til Sunderland, mens Pavlyuchenko ble beholdt. Det burde kanskje også ha vært et signal til russeren, selv om Peter Crouch ble handlet inn? Etter alt å dømme har Redknapp hele veien både sett og visst om potensialet hans, så hvorfor fikk han ikke slippe til mer enn fire ligakamper som innbytter i høst? Kanskje det mest åpenbare: Han var ikke god nok for laget. Og istedenfor å gjøre alt han kunne på treningsfeltet og for å tilpasse seg, fikk han god hjelp av de pengeglade agentene til å flytte fokus mot grønnere gress et annet sted. Vi har sett det mange ganger før, og kommer til å oppleve det flere ganger igjen. Det er ikke spillerens feil at han ikke kommer på laget, det er manageren som er dum og som ikke skjønner noen ting. Og da rasler agentene med overgangssablene, forteller spilleren at dette er ikke noe blivende sted, og dermed blir kvaliteten enda dårligere.

Det er likevel grunn til å tro at noen (les Redknapp, eller kanskje hans assistent Joe Jordan) greide å prente inn i Pavlyuchenko at han hadde store sjanser til å spille seg tilbake i Tottenhamlaget, men at det kun var opp til ham selv. At hardt arbeid til slutt ville gi resultater. Hans første kamp i England siden nevnte Arsenal-oppgjør kom i FA-cupkampen mot Peterborough 2.januar. Fem minutter etter at Jermaine Defoe hadde scoret 3-0-målet, slapp han innpå da det var igjen et kvarter. Neste gang var det nitten minutter igjen av ordinær tid da han kom inn mot Leeds i 4.runde. Fire minutter etterpå scoret han sitt første mål siden kampen mot Doncaster i ligacupen i slutten av august. Han var bare sekunder unna å bli matchvinner.

Kanskje var dette vendepunktet for ham? I hvert fall starten på det, men selve symbolkampen for Roman Pavlyuchenko kom mot Wigan på bortebane den 21.februar. Eidur Gudjohnsen hadde startet sin første Tottenham-kamp borte mot Wolverhampton, der det ble et overraskende tap. Mot Wigan ledet Tottenham 1-0 etter et Defoe-mål i første omgang. Kampen vippet. Wigan jaktet på utligning, mens Spurs trengte et 2-0-mål for å pakke inn de tre svært viktige poengene. To bytter skulle bli avgjørende. Ikke spesielt overraskende kom Luka Modric inn for landsmannen Kranjcar. To minutter senere skulle toppscorer Defoe av banen. Valget sto mellom nyinnleide Gudjohnsen og spørsmålstegnet Pavlyuchenko. Redknapp gikk for russeren, og elleve minutter seinere scoret han sitt første ligamål for sesongen, godt hjulpet av Luka Modric. Han jublet som om han skulle ha vunnet VM-finalen på egenhånd. I de aller siste sekundene av overtiden la han på til 3-0 fra meget spiss vinkel. Et flott mål. Reaksjonene fra lagkameratene viste hvor viktig disse scoringene var for russeren, og hvor mye de andre gledet seg på hans vegne. Scenene fortalte oss om en spiller som følte en enorm lettelse, og om medspillere som virkelig UNNET ham disse scoringene. Et godt tegn for alle parter, bortsett fra kommende motstandere. Og dermed var proppen løsnet. De to målene mot Wigan ble fulgt opp av to nye i cupseieren over Bolton, og nok et mål i ligaen i hjemmeseieren over Everton.

Roman Pavlyuchenko kan nå vise seg å bli en nøkkelspiller i Tottenhams kamp utover våren for å bli nummer fire på tabellen. Det sier meg to ting: At spilleren selv har skjønt at det er hardt arbeid som gjelder, og at Harry Redknapp er en klok manager. Valget han gjorde i kampen mot Wigan kan, litt voldsomt sagt, vise seg å bli avgjørende både for Tottenham denne sesongen, men også for Roman Pavlyuchenkos videre karriere.

Konkurranse:
Russiske spillere i engelsk fotball har ikke alltid slått til. Dette er muligens et spørsmål med et skjønnsmessig svar, men likevel: Hvem må karakteriseres som den foreløpig beste og mest suksessfulle russiske spiller i Premier League? Han var riktignok født i Ukraina, men ble russisk statsborger etter at Sovjet ble oppløst. Svar sendes til arve.fuglum@canalplus.no, og en av dere får tilsendt et ekslusivt Premier League-krus fra CANAL+

Tweet This Post

I engelsk toppfotball har det bare vært én spiller som offentlig har stått fram som homofil, Justin Fashanu. Foto: Scanpix/AP

Når til og med nestlederen i Kristelig Folkeparti tar til orde for at det skal være rom for homofile partnerskap, skjønner man at ting flytter seg i samfunnet. Hva som skjer i KrF skal ikke jeg bruke mer tid på her, men det spennende er hva som er vanskeligst å bevege: Fotballmiljøet eller Kristelig Folkeparti?

En av de beste og mest respekterte rugbyspillere i verden, Wales’ Gareth Thomas, sto offentlig fram som homofil rett før jul. Det vakte stor oppmerksomhet og beskjedent med negative tilbakemeldinger. I alle medier har han tvert imot blitt omtalt som både modig og banebrytende. Han er den første aktive høyprofilerte rugbyspilleren som offentliggjør sin homofile legning. Enkelte kommentatorer mener likevel at det hadde vært ”modigere” om han hadde gjort det tidligere. Thomas er i avslutningsfasen av en strålende karriere. Han har gitt seg på landslaget, og har tidligere sagt at denne sesongen vil bli hans siste også på klubbnivå. Han både var og er en av de mest respekterte og beundrede rugbyspillerne på øyriket.  Sannsynligvis kommer han til å nyte det siste halvåret på banen som de beste månedene i hele sin karriere. Som en av kommentatorene i The Independent sa det: Han fortjener å holde hodet høyt hevet den tiden han har igjen på banen og si – ”This is who I am.”

Men så mye om rugby. Hva med fotballen? I Norge går det fra tid til annen diskusjoner om homofile i idretten, om homofobien som fortsatt preger   lagspill som fotball spesielt. Det vakte stor oppmerksomhet da håndballspilleren Are Grongstad, som da spilte i Elverum fortalte at han var homse. Ingenting tyder foreløpig på at han har opplevd negative ting som veier tyngre enn alle de positive tilbakemeldingene. I norsk toppfotball er det fortsatt ingen offentlig kjente mannlige homofile spillere. På kvinnesiden er det annerledes både i håndball, fotball og andre idretter. 

Men dette er gammelt nytt. Jeg skal la den hjemlige diskusjonen ligge litt, for også i Premier League og engelsk fotball generelt er dette tema nå og da. En av Storbritannias mest anerkjente PR-rådgivere, Max Clifford, sa til The Independent at han i løpet av de siste fem årene har representert to høyprofilerte Premier League-spillere, begge homofile. Hans profesjonelle råd til dem var å ikke gå ut i offentligheten, fordi  fotball ”remains in the dark ages, steeped in homophobia” – homofobien i fotball er fortsatt så påtrengende at det kan ødelegge både karrierer og liv. Clifford skiller klart mellom sin egen personlige mening, og sitt råd som PR-mann. Han synes det er leit og motstridende å måtte komme med slike råd, men argumenterer med at homofobien innenfor engelsk toppfotball er like sterk nå som for ti år siden, og at belastningen ved å stå fram vil være så stor at det kunne ha ødelagt karrieren.  I de fleste andre deler av samfunnet er oppfatningen av homofile en helt annen. Musikk, film, teater, politikk, næringsliv, TV – ikke noe problem. Ikke i mange andre idretter heller for den del. Det gjelder i Norge som i England. Men på tribunene på fotballbaner brukes fortsatt ”homo” som skjellsord i Norge, og i enda større grad i England.

Det engelske fotballforbundet har en kampanje gående for å snu homofobi-trenden. Det vil si, den er ikke akkurat godt gående, for en planlagt film som skulle sendes på alle Premier League-arenaer er ennå ikke laget. Årsak: Ingen høyprofilerte Premier League-spillere var interessert i å stille opp for å snakke imot homofobien. At det er umulig å få homofile til å stå fram i fotballen er kanskje ikke så vanskelig å forstå, men det er også umulig å få heterofile til å stille opp  for å si at det er mer interessant om du skyter med høyre eller venstre fot enn hva slags seksuell legning du har. DET synes jeg er mer betenkelig. Det synes også Peter Clayton, som er ansvarlig for FAs ”Homophobia in football”. 58 år gamle Clayton er selv homofil, og vet hva som kreves av  mot og  styrke for å kunne stå fram. Han synes det er synd at det er så stor skepsis blant spillere og klubber til å stå opp for homofiles rett  til å kunne være seg selv også i fotballen. ”Det skal en svært modig Premier League-spiller til for å stå fram som homofil fordi fotballfans er så mye mer hatefulle enn i andre idretter”, sier han til The Independent. I tillegg nevner han andre barrierer som er vanskelig å overkomme, først og fremst fordi spillerne også er kommersielt viktige for klubbene. Klubber som nødig vil bli gjenstand for negativ publisitet. Med andre ord mener han at å være homofil oppfattes som negativt blant fotballklubber. I hvert fall er redselen for opinionen større enn ønsket om å gå foran som et godt eksempel og fortelle folk hva man mener om hetsing av en bestemt gruppe mennesker.

I Norge har fotball og antirasistisk arbeid gått hånd i hånd i mange år. Også i England er man opptatt av å slå ned på rasisme innen fotballen. Både her og der har det båret frukter, selv om det fortsatt dukker opp et og annet råttent eple i kurven. Og fortsatt er fotballmiljøet i Norge et sted der ordet ”neger” er flittig brukt, mens det i de fleste andre deler av samfunnet stort sett oppfattes som et ord med rasistiske undertoner. Det kan si noe om hvor vanskelig  det er å forandre holdninger i fotballen, og hvis vi overfører det til spørsmålet om hvorvidt homofile bør stå fram eller ikke,  er det lett å forstå at spillerne vegrer seg.

Peter Clayton sier at det er homofile spillere i Premier League. Noen av dem har stått fram for lagkamerater og klubber, og det er helt uproblematisk. Men Clayton tror vanskeligheten med å få klubber og spillere til å snakke offentlig mot homofobi i fotball, kan være frykt for å bli oppfattet som homofile selv. Om det er riktig, viser det hvor lang veien fortsatt er.  I min verden burde det være like lett å akseptere homofile som å snakke mot undertrykking av kvinner og barn og for menneskers grunnleggende rettigheter.

I engelsk toppfotball har det bare vært én spiller som offentlig har stått fram som homofil, Justin Fashanu, som blant annet spilte for Norwich og Nottingham Forest.  Han ble grovt hetset fra tribunene og fikk svært begrenset, om noe, offentlig støtte. I 1998 tok han sitt eget liv. Den historien gjør det selvsagt vanskelig for andre å stå fram, men verden ellers har beveget seg en del skritt på 10-15 år, så hvorfor skulle ikke fotballen ha gjort det?

Jeg skulle ønske det snart vil være sånn at ingen bryr seg om du  blir glad i gutter eller jenter, men er mer interessert i om du er god til å slå innlegg.

Våre holdninger påvirkes selvfølgelig av miljøet vi til en hver tid befinner oss i. Mannlige fotballspillere på toppnivå har som regel befunnet seg i nettopp fotballmiljøet siden de var små. Ingen forbilder på fotballbanen er homofile, ingen trenere og svært få ledere. På den måten blir det et kunstig miljø som ikke avspeiler resten av samfunnets stigende åpenhet om homofili.

Verken i England , med unntak av Fashanu, eller Norge har vi altså hatt toppspillere som har kommet ut av skapet. De finnes, men ingen kan selvfølgelig tvinge dem. For hvis noen skal bane vei for andre, må han regne med tøffe tak i en idrett som grovt sett dessverre tviholder på antikvariske holdninger til medmennesker. Jeg håper noen snart tør være den første, men det viktigste er at de i fotballmiljøet som ikke er homofile, tilkjennegir for alle at ingen skal behøve å være redde for å stå fram hvis de ønsker det.

Slik at de som vil, kan få være seg selv, uansett.

Tweet This Post

Foto: Scanpix/AFP

Portsmouth slåss for livet, både på og utenfor banen. Kanskje kan de klare å redde seg fra konkurs og krav om oppløsning akkurat nå, men om klubben rykker ned er det overhengende fare for at det er slutt for godt for Pompey.

I en sånn situasjon må alt prøves, og mitt tips til Avram Grant er helt gratis, og er rene kinderegget for en klubb i dyp, dyp krise. Før overgangsvinduet stenger mandag må man sørge for å få solgt Hermann Hreidarsson!

La meg få understreke at jeg ikke har noe personlig imot den islandske venstrebacken. Jeg har fra autoritativt hold, Lars Tjærnås som var Hreidarssons trener i Wimbledon, at Hermann er en meget fin fyr. Problemet er bare at alle de fire (ja da, 4!) klubbene han har spilt for i Premier League har rykket ned. Med ham på laget. Akkurat nå ser det ut til å bli fem.

Hermann Hreidarsson er i ferd med å sette en rekord jeg er redd vil bli stående til evig tid.

Hadde jeg vært Peter Storrie eller Avram Grant hadde jeg hjulpet ham å unngå den rekorden.

Det er lenge siden jeg så Hreidarsson i aksjon for første gang. Så langt tilbake som august 1997, faktisk. Da så jeg ham spille reservelagskamp for Crystal Palace på Plough Lane, Wimbledons gamle hjemmebane. Førsteinntrykket var godt, i det minste før avspark. Mannen hadde en fysisk framtoning som det er lett å la seg imponere av. Han er høyreist, og utstråler autoritet. De av oss som har spilt fotball har alle opplevd å møte slike spillere. Slike som ser ut som en general og tilsynelatende har full kontroll på alt hele tiden.

Hvis hukommelsen ikke lar meg i stikken, mener jeg imidlertid å huske at nettopp denne karismatiske islendingen ikke imponerte nevneverdig den augustkvelden på Plough Lane.

Det påstås noen ganger at statistikk kan karakteriseres som en form for løgn, noe man ikke trenger å bry seg om. Det er selvfølgelig helt feil. Statistikk er en tallmessig fremstilling av noe som har skjedd. Det betyr selvfølgelig ikke at det nødvendigvis vil skje igjen.

Men hvorfor ta sjansen?

Lønnsutgifter sparer man jo i tilfelle også, og det er jo heller ikke helt galt for en klubb som kun unntaksvis har klart å betale ut lønn til sine spillere de siste fire månedene.

Det spiller egentlig ikke noen rolle om de får penger for Herman heller, hvis det å sende ham til en annen klubb kan bidra til at klubben overlever, er det vel verdt sin pris bare å få gitt ham bort?

Tweet This Post

Foto: Scanpix/Reuters

Carlos Tevez ble den store spilleren i den første Ligacup-semifinalen mellom Manchester City og Manchester United. Det er forbløffende hvordan slike oppgjør melom rivaler, om det nå er cup eller liga, alltid byr på dramatikk og kontroversielle situasjoner. Hans to mål betyr at City har et flott utgangspunkt foran kveldens oppgjør, og så smått øyner klubbens første trofe på 34 år i det fjerne. 

Hvis Tevez klarer å prestere på samme nivå i kveld, som han gjorde i den første kampen, så er han lagd av spesielt stoff. Han kan vente seg en øredøvende utskjelling når han entrer arenaen, og hvert eneste spark han tar på ballen kommer til å akkompagneres av like intens buing og piping, på grensen (eller kanskje over?) til hat. Det er en enorm kontrast til populariteten den lille argentineren nøt da han spilte på Old Trafford, i den berømte røde trøya, fra 2007 til i sommer.

Han scoret 19 ligamål på 63 kamper for United. Ingenting veldig sensasjonelt i det, men det var måten han alltid ga 100 prosent på, og spilte med hjertet tilsynelatende utenpå trøya, som gjorde at supporterne elsket ham.

I sommer gikk han til rival City. United hadde, etter eget utsagn, verken råd til å løse han ut eller gi han den lønnen han forlangte. Naivt, på grensen til det dumme (eller kanskje rørende), så ventet Tevez seg tydeligvis en hyggelig velkomst da han var tilbake på Old trafford i høst. Han så nærmest sjokkert ut da hans tidligere fans pep han ut. Likevel spilte han en bra kamp, i et oppgjør som allerede er legendarisk med sitt 4-3 resultat, og seiersmål seks minutter på overtid av Michael Owen. Men nå er det altså returmøtet i semifinalen.

Den avgjørende kampen om retten til å møte Aston Villa på Wembley 28. februar. City snudde det første oppgjøret med Tevez goalgetter-scoring på hodet, og et iskaldt straffespark nummer to, etter en kontroversielt idømt 11-meter. Den beste spilleren i kampen var likevel City-keeper Shay Given, og han behøver nok å være på topp i kveld også, om det skal bli City-finale. Men mannen med fokuset på seg blir utvilsomt Tevez.

Langfingeren han fikk fra Gary Neville (der står utvilsomt heisen fast mellom to etasjer titt og ofte), og den gjensidige utskjellingen etterpå har så absolutt ikke bidratt til å senke temperaturen eller forventningene til kveldens gigantmøte. Noe spesielt eller kontroversielt kommer utvilsomt til å skje, og Tevez trommehinner kommer ihvertfall til å få kjørt seg. Her det det bare å se fram til avspark med skrekkblandet fryd.

Tweet This Post

Foto: Scanpix/AP

Selv de som misliker Liverpool på det aller sterkeste, må innrømme at det er en stor klubb. Med til dels gigantiske spillere opp igjennom historien. For min egen del vokste jeg opp i en periode der det i gutteflokken stort sett var to lag det dreide seg om: Liverpool og Leeds United. En og annen slenger holdt med Wolverhampton, Stoke og Manchester City. Arsenal hadde også  tiltrekningskraft, men ikke i mitt nabolag. I min snevre bekjentskapskrets var det bare foreldre og folk født på 50-tallet som holdt med Manchester United da jeg var 10 år i 1974.

Selv var jeg i den hvite Leeds-leiren, og noen større motstander enn Liverpool fantes ikke. Ingenting var bedre enn at Leeds vant. Det nest beste var tap for Liverpool. Når kombinasjonen av disse tingene slo til, var skoledagen på mandag en sann fornøyelse.

Jeg kan skrive mye og langt om mine favorittspillere fra Leeds i de dager, men det gjør jeg ikke. Til tross for et overraskende nytt ry som ”giant killer” i FA-cupen er Leeds fortsatt et godt stykke unna Premier League. Hvilket selvfølgelig er synd og skam, men lite å gjøre med her jeg sitter. Liverpool har derimot gjort seg fortjent til en smule oppmerksomhet fra denne blogger, selv om resultatene denne sesongen har vært skuffende for alle de jeg kjenner med røde hjerter. Og dem er det mange av. Rivalisering er morsomt, og så lenge det ikke blir voldelig, tåler man å bli skjelt ut fotballmessig. Det er lov å skjelle tilbake også. Men under rivaliseringen pleier det som regel å ligge en såle av respekt, og jeg kan skrike så høyt jeg vil så lenge jeg orker om mitt sterke og gode forhold til Liverpool-tap i barn- og ungdommen. Det er likevel helt umulig å komme vekk fra det faktum at Liverpool-spillere gjennom flere tiår har gjort sterke inntrykk. Derfor en liste her og nå over mine ti favoritter. En høyst subjektiv liste, og i prioritert rekkefølge:

1. Kenny Dalglish født 4.3-51
Kevin Keegan tok med seg permanentkrøllene sine og forsvant til Tyskland, og vi andre kunne puste lettet ut. Som fotballgæærn fjortis (fjortis-uttrykket var riktignok ikke funnet opp i 1977) var det vanskelig nok å få drag på damene. Og bedre ble det ikke av at Kevin Keegan var det eneste som kunne få jentene til å interessere seg. Når en da mislikte Liverpool sier det seg selv at det var en befrielse da Keegan forsvant ut av syne og nesten sinn (Keegan er for øvrig ikke med på lista mi, nettopp av den grunn. Sportslig sett er han i aller høyeste grad kvalifisert!).  Men fotballmessig skulle vi straks få det enda verre, da Kenny Dalglish ankom fra Celtic. Ligamesterskapene og europacuptrimfene haglet inn over Liverpool mens Dalglish var spiss. 1985/86 var han til og med spillende manager, ble matchvinner mot Chelsea på Stamford Bridge og sikret ligatittelen i siste ligarunde. Ytterligere to ligamesterskap fant veien hjem til Anfield under hans ledelse, og hvem vet hva laget hans kunne gjort i Europa hadde det ikke vært for utestengelsen som følge av Heyssel-tragedien. Hans deltakelse i sorgen etter Hillsbrough har også brent seg fast. 

2. Emlyn Hughes født 28.8-47 – død 9.11-04.
Magen min vil ha ham på førsteplass, men hjernen er nødt til å ha Dalglish foran. Spilte i Liverpool fra 1967 til 1979, var også kaptein på det engelske landslaget. Midtstopper som aldri la fingrene eller leggene imellom, men som på en unik måte styrte hele laget fra sin posisjon. Utrolig ekkelt å ha ham som motspiller. Bill Shankly sa allerede den dagen han kjøpte 20 år gamle Hughes fra Blackpool at han kom til å bli den framtidige lagkaptein for England. Og fikk rett. I høst ble han inkludert i det nasjonale fotballmuseets Hall of Fame i London. På tide. Emlyn Hughes døde dessverre altfor tidlig, av hjernesvulst, i 2004.

3. Ian Callaghan født 10.4-42
Spilleren med flest kamper for Liverpool gjennom tidene, som var i A-stallen til klubben
fra 1960 til 1978. Til sammen spilte han over 850 kamper for Liverpool i løpet av disse 18 årene, og han var en av de få som var bærebjelker både i ligagullårene på 60-tallet, og det ”nye” 70-tallslaget som vant i  73, 76 og 77. Selv har jeg ingen erindringer om 60-tallsutgaven av Callaghan, men 70-tallsvarianten husker jeg som en irriterende god midtbanespiller, som var så god at han ikke trengte å ty til ufine midler. Min egen Leeds-helt Billy Bremner samlet en rekke ”bookings” og utvisninger gjennom sine store år, men Callaghan var hans rake motsetning, en ekte gentleman også på banen.  Ian Callaghan spilte ikke mer enn fire landskamper, men en av dem var i VM på hjemmebane i 1966. Nå var reglene slik den gang at det var kun spillerne som var med i finalen som fikk titulere seg verdensmestre. Det ble heldigvis rettet på i fjor, og Callaghan var en av flere som offisielt fikk sin rettmessige verdensmestertittel i juni 2009.   

4. Ray Clemence  født 5.8-48.
I hele min fotballoppvekst, til og med  i min aller hardeste førpubertale fotballperiode, var det én Liverpool-spiller jeg aldri greide å mislike. Ray Clemence. Selve inkarnasjonen av den engelske keeperen. På dårlige Leeds-dager måtte jeg til og med den gangen innrømme at han var bedre enn David Harvey (som riktignok spilte VM i 74 for Skottland mens Clemence og England satt hjemme!). Clemence var en gigant, og hadde Anfield som arbeidsplass fra 1967 til 1981. Etter det jobbet han med like stor innlevelse i målet til Tottenham. Dessverre for Clemence måtte han konkurrere med Peter Shilton om plassen på det engelske landslaget. I perioder sto de to annenhver kamp, fordi det var omtrent umulig å skille dem. Jeg har Liverpool-venner som den dag i dag irriterer seg over at det var Shilton og ikke Clemence som i historisk sammenheng ble stående igjen som den største keeperen. Det kunne like gjerne vært motsatt.

5. John Toshack født 22.3-49
Han var i Liverpool i kun åtte sesonger, kortere enn en del av de andre legendene. Han var heller ikke Liverpool-gutt, oppvokst i Wales og Cardiff som han var. Men for en 70-tallskamerat som meg var han en gigant, som vi andre fryktet hver gang mitt lag måtte spille mot Liverpool. Samarbeidet med Kevin Keegan var helt fantastisk, og selv om han scoret 96 mål selv, huskes han like godt som mannen som var nest sist på en stor prosentdel av de hundre Liverpool-målene Keegan scoret. I løpet av tiden fra 1970 til 78 vant han tre ligamesterskap og én  FA-cuptittel. To ganger UEFA-cupmester . Liverpool vant også serievinnercupen i hans nest siste sesong med klubben, men Toschack var ikke på banen finalen mot Borussia Mönchengladbach.

Han forlot Liverpool til fordel for Swansea før 78/79-sesongen, og førte laget fra fjerde til første divisjon på like mange år. Og i den første kampen i toppdivisjonen sørget Toshack og hans lag for en knusende 5-1-seier. Over Leeds…..

6. Alan Hansen født 13.6-55
Hansen, nå mest kjent for den oppvoksende slekt i England for sin jobb i BBC som fotballekspert, var i Liverpool fra 1977 til 1991. Han vant ALT som kan vinnes for en engelsk klubbspiller: 8 ligamesterskap, 2 FA-cup-, 3 ligacup- og 3 europacuptitler for serievinnere, forløperen til Champions League. Han var med på laget som vant det foreløpig siste ligagullet for Liverpool i 1990. Alan Hansen var en bauta som midtstopper, og tok overtok plassen i midtforsvaret permanent da Emlyn Hughes ble solgt til Wolves i 1979. Da det virkelig begynte å gå nedover med Leeds på 80-tallet og målene rant inn feil vei, kunne vi med hvite hjerter bare drømme om en spiller av Hansens kaliber. Avslutningen av karrieren ble preget av skader, og han la opp i 1991 uten å ha spilt en eneste obligatorisk kamp den siste sesongen. En av kun tre sesonger Liverpool ikke vant noen titler så lenge han var i klubben. En sann Liverpool-legende.

7. Ian Rush født 20.10-1961
I likhet med Toshack er Rush waliser, noe som dessverre har betydd at vi aldri fikk se ham i noe fotballmesterskap. Men maken til spiss er det vanskelig å finne. Han hamret inn mål på det store åttitallslaget til Liverpool før han ble fristet av Juventus. Det ble med én, relativt mislykket for en spiller på hans nivå, sesong  i Italia. Så bar det tilbake til den velkjente røde drakta og han fortsatte der han slapp. Det skal sies at han ikke var noen umiddelbar slager som spiss i Liverpool. Den første tiden slet han både med å score mål og ikke minst finne seg til rette sammen med allerede legendariske Dalglish. Men da han fikk beskjed av Bill Shankly om å være mer egoistisk, løsnet det for Rush. Begrepet ”notorisk målscorer” er en klisjé, men skal det passe på noen, må det være Ian Rush i sine Liverpool-dager. På tampen av karrieren ble han hentet til Leeds av Howard Wilkinson, men det ble bare med én sesong og tre mål i Leeds-drakt. De siste han scoret i engelsk fotball, selv om han hadde kamper både for Newcastle, Sheffield United og Wrexham før han ga seg. Sitt siste mål i karrieren scoret han for øvrig i én av sine to kamper for Sydney Olympic i Australia før han ga seg for godt som 39-åring i 2000.

8. Robbie Fowler født 9.4-75
Nok en Liverpool-legende som forlot Liverpool og gikk til Leeds, med  mer suksess der enn Rush. Hans Leeds-karriere ble likevel plaget av at vanstyret i klubben hadde startet, og Fowler har nærmest blitt symbolet på hvor ille det var. Med en utrolig høy lønn ble han sendt av gårde til Manchester City i 2003, og Leeds betalte store deler av lønna hans i flere sesonger etter han forlot Elland Road. Han ble også rammet av skade i sin andre sesong i klubben, men faktum er at han scoret 15 mål på sine 31 kamper for Leeds. Et meget bra snitt.

Men dette dreier seg altså om  Liverpool, og i Fowlers første periode på Anfield fra 93 til 01 scoret han over 170 mål, et målsnitt på mer enn 0,5 pr kamp. Fowler er en ekte scouser som rett og slett elsker fotball, og ikke minst elsker Liverpool FC. Derfor var det som å treffe julenissen personlig da han endelig fikk komme tilbake til Anfield for sin andre periode som Liverpool-spiller i januar 2006. Ikke rart han ble referert til som GUD av Liverpool-fansen.  

De to siste på lista representerer dagens Liverpool-lag:

9. Steven Gerrard født 30.5-80.
En fantastisk representant for det beste og mest tradisjonsrike engelsk fotball kan produsere av fotballspillere. Så lenge han får spille der han skal, på midten, er det ikke mange i verden som er bedre. Jobber alltid steinhardt, løper sokkene av seg i hver kamp, skyter bra, løper riktig, og vet nøyaktig når han skal sende fra seg ballen. I tillegg har han Liverpool-hjertet så tjukt utenpå drakta at han er blitt tatt av banen under et Merseyside-oppgjør mot Everton! Benitez mente tenningsnivået var for høyt for spilleren som har hatt proffkontrakt siden 1997, og som meldte seg inn i klubben som 7-åring ti år tidligere. Hjertet hans blør når det går dårlig for klubben, og det eneste som mangler for Gerrard er å vinne ligatittelen. Gjør han det rykker  han også oppover denne lista. At det halter litt både for Gerrard og Liverpool denne sesongen, kan jeg ikke ta hensyn til her.

10. Jamie Carragher født 28.1-78
Det kan jeg heller ikke når det gjelder denne mannen. Mye av det  jeg skrev om Steven Gerrard kan jeg også si om Carragher. Jeg lar meg fascinere av typiske klubbspillere. De som jobber seg oppover i gradene i klubbene de elsker, og blir der i hele eller største deler av karrieren. Mange flere kunne nok ha tenkt seg det, men det er også et spørsmål om å være så god at en klubb som Liverpool tillater det. Han har riktignok, i likhet med mange andre av årets utgave av Liverpool, vist svakhetstegn denne sesongen . Men ingen kan ta fra ham viljen og hjertet for klubben i rødt, og Carragher er med sitt oppofrende og kompromissløse spill en forsvarsspiller som vil stå oppreist i Liverpool-historien lenge etter at han legger opp. Han har vært i klubben siden 1994, og hatt proffkontrakt siden 96. Som for Gerrard mangler det et ligagull for å være blant de aller største.

Det var mine ti personlige Liverpool-favoritter. Det er mange som kunne ha kommet inn på en slik liste, men det er tross alt ikke plass til mer enn ti spillere på en ti på topp-liste. Tommy Smith, Steve Heighway, Alan Kennedy, Ray Kennedy, Sammy Lee, John Barnes, Phil Thompson, Phil Neal, Michael Owen. For ikke å glemme Kevin Keegan, som selvfølgelig forsvarer en plass. Men dette er en blogg, hvilket betyr at jeg kan være subjektiv. Og dårlige pubertetsopplevelser glemmer man ikke så lett. Jeg kunne ha nevnt enda flere også, og  lista kunne vært dobbelt så lang, men et valg må man jo ta. Og ta det altså for det det er, mine favoritter.

Selv om jeg ikke er Liverpool-fan, eller kanskje nettopp fordi jeg ikke er det, ligger det mye respekt bak denne lista. Som jeg skriver i starten – det er umulig å ikke anerkjenne Liverpool som et av de aller største i europeisk fotball. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke helt greier å mobilisere den voldsomme empati over en mulig manglende fjerdeplass denne sesongen. Leeds-folket vet nok litt mer om hva det vil si når det virkelig går DÅRLIG.

Jeg avslutter med en konkurranse, og byr nok en gang på min egen bok Magiske Øyeblikk som premie: Newcastle ble feid av banen i FA-cupfinalen med 3-0 i 1974, kampen som ga mange nye Liverpool-fans i Norge. Mange hadde sett fram til spiss-duellen mellom Keegan og en spennende og svært lovende Newcastle-spiller. Keegan var selvfølgelig overlegen, men hva het Newcastle-spilleren?

Send svar til arve.fuglum@canalplus.no

Tweet This Post

Foto: Reuters

Jeg må bare erkjenne det. Etter at fire kommentatorjobber røyk på grunn av det engelske vinterværet i løpet av et par uker, er jeg blitt grundig utålmodig.  Men til helgen MÅ det da være slutt. To kamper står på programmet. Og blir det ingen kamp å kommentere til helgen, flyr jeg på veggene. Nå er det nok!

Det er rart med det: Man sitter og forbereder seg til kamp. Surfer rundt på nettet på leting etter godbiter man kan bruke til kampen. Og i den prosessen girer du deg opp. Lysten på kampen blir bare større og større. Fram til du har funnet alt du trengte. Og satt opp forslag til lagoppstillinger. Du printer ut alt og smiler tilfreds. Du er klar! Så kommer antiklimakset når meldingen griner mot deg: Avlyst! Ingen kamp! All dressed up with no place to go!  Nedtur!  Og det er trolig ingen verdens ting mot hvordan det oppleves for lagenes tilhengere.

Til helgen skal jeg etter planen kommentere Stoke-Liverpool og Bolton-Arsenal. Og jeg sender gamle-Erik himself på døra til den værguden som forårsaker avlysningen av disse. Slutt på lediggangen! Stoke-Liverpool – en kamp med et sus av Tippekamp-nostalgi over seg. Man tenker tilbake til den gang man som 13-åring så Peter Thompsons supermål da lagene møttes på gamle Victoria Ground i den aller første Tippekamp-sesongen. Og Liverpool vant 2-0. Begge klubbene tippekamp-debuterte den dagen.

Det faktum at Bolton-Arsenal er en av ”mine” kamper til helgen er litt hell i uhell. For en av kampene man skulle ha kommentert forrige uke var et møte mellom disse to lagene på Emirates. Og bare halvannen uke senere møtes akkurat de to på Reebok. Så var i det minste ikke alle forberedelsene fra forrige uke bortkastet.

Vi bestemmer oss her og nå: Kampene til helgen SKAL spilles! God fornøyelse!

Tweet This Post

Foto: Scanpix/Reuters

Chelseas ligagull har vært klart en god stund. Ja, ikke helt klart da, men så nær en formalitet som det går an å få det. Jeg har møtt noen dusin skråsikre supportere og eksperter de siste åtte ukene, og jeg beklager folkens; det blir ikke gull på Chelsea denne sesongen heller.

I alle fall ikke ligagull, og hvorfor de blås gulldrømmer går i knas nok en gang skal jeg forsøke å forklare her. Det er nemlig flere grunner til at det ikke holder denne sesongen heller.

Som alle andre har jeg latt meg imponere av Chelsea til tider denne høsten. Veldig imponert har jeg til og med blitt, spesielt i seirene mot de tre andre i det vi kjenner som Big Four. Forrige sesong røk ligagullet nettopp i disse interne oppgjørene, og det er faktisk ikke bare gammel overtro at de ofte, men langtfra alltid, er avgjørende for hvem som får hvilke medaljer. Om vi også tar med de tre nye hovedutfordrerne, og for et øyeblikk snakker om Super Seven, så blir plutselig bildet litt mer nyansert. Chelsea har tapt for både Aston Villa og Manchester City, to klubber de slo både hjemme og borte forrige sesong.

Av interne Super Seven-dueller har Chelsea kun vunnet en borte, riktignok svært overbevisende mot Arsenal. Utover våren skal de blå til Anfield, Old Trafford og White Hart Lane. Tre oppgjør som forrige sesong ga 0 (null) poengs uttelling. Hjemmekampen mot Arsenal endte forøvrig også med tap forrige sesong, om noen skulle ha glemt det. Denne sesongen er det ikke bare tre interne dueller som må vinnes – det er minst seks.

Det venter altså en rekke kamper utover våren som vil kreve et annet Chelseamannskap enn det som har tapt for Wigan, Villa og City, og som den siste uka har spilt uavgjort mot Everton og West Ham.

Om få dager må man også avgi fire spillere til det nært forestående afrikanske mesterskapet for landslag. Didier Drogba har vært sitt lags, og kanskje Premier Leagues beste spiller og hyppigste målcorer i høst. At både han og førstespissreserve Salomon Kalou blir borte i flere uker legger et enormt press på Nicolas Anelka. Han kan selvfølgelig levere både storspill og scoringer, men han har ikke gjort det altfor ofte denne sesongen. Hvis Chelsea heller ikke henter forsterkninger nå tidlig i januar må han få hjelp av Daniel Sturridge eller Fabio Borini – store talenter, bevares, men et stykke fra Drogba per i dag i alle fall. Joe Cole kan forsåvidt fylle en slags spissrolle, men Drogba er man ikke i nærheten av å kunne erstatte med noen som helst, jeg hadde nær sagt verken i eller utenfor klubben.

Enda verre for lagets velferd er det at både Michael Essien og hans ”stand-in” John Obi Mikel også blir borte. Det er de to eneste i Chelseas stall som kan fylle ”Makelele”-rollen, og Essien har jo sammen med Drogba vært høstens store spiller i Premier League. Selv ikke Mikel erstatter ham på en fullverdig måte, og det skal bli spennende å se hvordan Chelsea har tenkt å løse denne hodepinen. Søndagens forsøk med Michael Ballack i denne posisjonen var mildt sagt sjanseløs. Høyrebacken Juliano Belletti kan gjøre en grei jobb der inne, han gjorde det et par ganger forrige sesong, men noen Essien er han ikke.

Etter den vanvittig imponerende seieren over Arsenal på Emirates har ikke Chelsea vært i nærheten av å se ut som seg selv. En seier på de seks siste kampene i liga og cup per i dag er ikke noe å skryte av, selv om vi selvfølgelig kan se helt bort den betydningsløse Champions League-uavgjorten mot APOEL. Mot West Ham sist var det nestjumboen som presset på for seier mot slutten, hvilket er direkte sjokkerende med tanke på hvordan de har sett ut i høst – kombinert med Chelseas veldokumenterte evne til å male motstanderne i senk mot slutten i jevne oppgjør. De tre ulykkelige målene mot Everton får vi neppe noen gang se maken til, verken samlet eller ett og ett, men de er ikke helt tilfeldige heller! Chelsea har slitt på defensive dødballer i høst, og ser ikke spesielt overbevisende ut på de dødballene som ikke ender opp i nota bak Peter Cech heller.

Historisk statistikk gir også en pekepinn på at det ikke blir gull på Chelsea.  Etter 110 år med ligafotball har kun 48 av ligamesterskapene blitt vunnet av det laget som ledet til jul. Det er riktignok ikke rare overvekten, men når vi samtidig vet hvor mange ganger Manchester United har kommet bakfra utover våren og forsynt seg med Premier League-trofeet så gir det svært liten grunn til å ta noe for gitt framover. Bare spør Liverpool, de hadde United mye lenger bak seg for et år siden, men en januar måned uten seire gjorde at Sir Alex og hans rutinerte gjeng smatt forbi. Og ble der til tross for tap 1-4 hjemme mot sin argeste rival.

Nettopp det siste er den siste faktoren som taler imot Chelsea Football Club. Manchester United har hatt en bedre høstsesong enn de vanligvis har hatt, og de siste ukenes problemer har sin åpenbare forklaring i at de har seks til sju forsvarere ute med skade. De kommer trolig tilbake på banen, og at United får i gang seiersmaskinen sin igjen om ikke lenge er ikke noe vi tror, det er nærmest en vitenskapelig sannhet!

For et lag som vil vinne gull er alle kamper viktige, men med de nært forestående utfordringene Chelsea står overfor i form av tøffe kamper på vanskelige arenaer og fravær av nøkkelspillere er årets julekamper svært viktige for Chelsea. Lørdag inntar jeg kommentatorplass på St Andrews for å kommentere Chelsea for tredje helg på rad.

Motstander Birmingham er ubeseiret i sine ni siste ligakamper, og har med sin ujålete stil og høye innsats framstått som en vrien nøtt for alle sine motstandere de to siste månedene. Kanskje også for Chelsea?

Tweet This Post

George Best var en åpenbaring av en fotballspiller. Foto: Scanpix/AP

Jeg har alltid hevdet at hvem som blir dine store helter og forbilder først og fremst er avhengig av når de ”treffer” deg første gang. Det er noen år i oppveksten hvor nettopp dette avgjøres, og det du oppdager nettopp i de årene følger deg resten av livet.

Jeg har fortsatt stor glede av både Slade og Sweet, og selv om verken albumet Wonderworld med Uriah Heep eller Stormbringer med Deep Purple regnes blant disse bandenes beste utgivelser, har de begge en uutslettelig plass i mitt hjerte. Fordi det var de første LP’ene jeg kjøpte med nettopp de to, og det gjorde jeg i akkurat riktig alder.

På samme alder fikk jeg mine største britiske fotballhelter, inspirert av tippekamper i sort og hvitt, samt de ukentlige fotballbladene Shoot (kr 2,40 i Narvesen) og Goal (kr 4,30).

Her er mine ti største tippekamphelter:

10. Johnny Giles (Leeds, West Bromwich)
Jeg må innrømme at jeg først mange år senere oppdaget Giles’ kyniske og smågrisete fremferd på banen, så det er ikke den siden av ham jeg beundret. Jeg falt derimot for hans overlegne blikk kombinert med evnen til å slå lekre og effektive pasninger. Giles var en playmaker som alltid så ut til å ha mer tid enn alle de andre på banen til sammen.

9. Tommy Hutchison (Coventry, Manchester City m fl)
Da jeg så ham første gang var han med på å tape 0-3 for QPR i den første tippekampen jeg huker at jeg så. Han hadde imidlertid et så spesielt løpesett at jeg la merke til ham likevel. Hutchison var en gammeldags ving, som trivdes godt ute ved sidelinja, og som hadde et herlig driv med ballen sammen med høyt utviklede dribleferdigheter. Hutchison hadde en meget laaaaaaang karriere, og skrev seg inn i historiebøkene ved å score både for Manchester City og for Tottenham i FA-cupfinalen 1981. Den som endte 1-1 og resulterte i den omkampen som ble avgjort av tidenes cupfinalemål (Ricardo Villa for Tottenham).

8. Peter Osgood (Chelsea)
Jeg hadde som man forstår sans for individualistene, de som var uortodokse og langt fra A4-malen. Peter Osgood var Chelseas store, store stjerne, og han regjerte også barer og nattklubber på en måte få andre enn George Best var i nærheten av. Min sans for mannen har utelukkende sin forklaring i ferdighetene på banen, ferdigheter jeg husker at jeg var skuffet over at jeg fikk se altfor sjelden på TV.

7. Liam Brady (Arsenal)
Brady var en unik fotballspiller, og fra han spilte sin første kamper for Arsenals a-lag som tenåring fram til han forlot klubben til fordel for Italia, gledet han hele balløya med sitt artisteri – også alle som ikke holdt med Arsenal. Han var en strålende dribler, og venstrefoten hans er blant de beste man noensinne har sett, enten han skjøt eller slo presise pasninger på alt fra to til 82 meters avstand med den. Brady lyktes også i Italia, på den tiden de italienske klubbene igjen fikk begynne å hente utlendinger, innledningsvis begrenset til EN per klubb!

6. Ossie Ardiles (Tottenham)
Midtbanemannen som var Argentinas beste i VM i 1978 sjokkerte en hel verden med sin overgang til ”Tottingham” noen dager etter at VM-gullet var sikret hjemme i Buenos Aires. Vesle Ardiles, han så ut som om han veide runt 30 kilo, flyttet til London sammen med kraftige Ricardo Villa, og alle trodde det var den store som skulle lykkes og den lille som skulle feile. Villa er innskrevet i fotballhistorien gjennom sine to mål i FA-cupfinaleomkampen i 1981, mens Ardiles tok balløya med storm, og spilte nesten ti sesonger for Tottenham. Sesongen 1986/87 opererte han som anker på midtbanen, og svært mange smartere fotballspillere enn Ardiles så vi ikke i England, verken på 70- eller 80-tallet.

5. Stan Bowles (Queens Park Rangers)
En trollmann med ballen som man ble glad av å se spille fotball. Herlig teknisk, og alltid klar for å ta en finte for mye eller to. Bowles gjorde akkurat det han selv følte for, og hadde han ikke gjort det hadde han neppe blitt en så stor helt som han ble.

4. George Best (Manchester United)
Jada, han var bedre på sekstitallet, men Best var en åpenbaring av en fotballspiller også på syttitallet. Innimellom sine ulegitimerte fravær i United dukket han opp og spilte skjorta av alle som var så uheldige å måtte spille mot ham. Spilte etter sigende småbrisen for Fulham sammen med Rodney Marsh, uten at fintene ble noe dårligere av den grunn. Tidenes beste dribler i engelsk fotball, og en mer komplett fotballspiller skal man faktisk lete lenge etter.

3. Frank Worthington (Leicester)
Med bart og med litt mer hår enn menn i slutten av 20-årene normalt har flagrende rundt ørene fikk Worthinghton mange muligheter til å gjøre et godt inntrykk. Som mange vil vite, eller alle kanskje vet, var Leicester ofte å se i aksjon i TV-ruta, og sammen med Keith Weller var Frank Worthington de mest severdige (i tillegg til venstrebacken Dennis Rofes enorme lårmuskler!). Worthington var teknisk fullkommen, og jo eldre han ble jo målfarligere ble han.

2. Charlie George (Arsenal, Derby)
George ble et ikon med sine nedrullede strømper og sitt lange hår. Seiersmålet i FA-cupfinalen i 1971 er legendarisk, og samtidig det første FA-cupmålet jeg husker. Jeg var en stor, stor fan av Charlie George lenge før Tottenham ble mitt lag, og også etter at han flyttet til Derby (og tok permanent!) gledet jeg meg over enhver anledning til å se denne tekniske begavelsen i aksjon.

1. Glenn Hoddle (Tottenham)
Glenn Hoddle debuterte fra start i Tippekamp mot Stoke, og ble matchvinner, 17 år gammel. Det var Kjærlighet ved første blikk, mer enn ett blikk på denne midtbanespilleren som regjerte kampen mot rutinerte pottemakere trengte man ikke for å skjønne at her var noe helt spesielt i emning. Hoddle hadde en stor karriere i Tottenham, og jeg fikk heldigvis sett ham i aksjon en fem-seks ganger, i levende live, og var til stede på White Hart Lane da han scoret sitt siste mål for klubben i påsken 1987. Hoddle fikk kun 50 landskamper for England, som så mange andre av mine favoritter var han ikke helt en sånn type som engelske landslagsmanagere foretrakk. Mer grovarbeid og mindre kunstnersinn har alltid vært den engelske oppskriften.  Det slipper heldigvis jeg å ta hensyn til.

Jeg hører allerede noen etterlyse Kevin Keegan. Han var selvfølgelig også en spiller utenom det vanlige, men jeg ble aldri frelst av det lille jeg så av ham i norske tippekamper. Dette er mine helter, og ikke noe forsøk på å liste opp de ti beste spillerne. Den listen ville nødvendigvis sett noe annerledes ut.

Bortsett fra førsteplassen. Hoddle er øverst for meg. Uansett.

Hvem er din spesielle favoritt fra Tippekampenes første tiår?
Send din helt til konkurranse@canalplus.no og merk e-posten “tippekamphelt”
Tre velbegrunnede innspill belønnes med hvert sitt Premier League-krus!

Vinnerne av forrige konkurranse er: Fredrik Olsen, Stian Holmsve og Alexander Skjørby. Gratulerer! Premier League-krus er på vei i posten!

Tweet This Post