Dagbladet Logo
Dagbladet Logo
Magasinet Logo
Magasinet Logo
Kapitteloversikt

Kapittel 1

Skrikene fra kirkegården

«Jeg står ved døren og banker.

Om noen hører stemmen min og åpner døren,

vil jeg gå inn til ham,

og vi skal spise sammen som venner»

JOHANNES ÅPENBARING, 3, 20.

Det er mens han står ved gravstøtten han hører den underlige lyden. Han tror først den kommer fra fuglene i trærne her inne. Men den minner om små skrik. Eller er det et klynk…?

Tor Schou Nilsen (58) står der og steller svigerforeldrenes grav på Vestre Aker Kirkegård i Oslo. Klokka er snart halv tolv denne formiddagen, tirsdag 8. oktober 1991. Utpå dagen skal det bli mildere, men akkurat nå er det rimfrost på gravlundsgresset.

Schou Nilsen luker bort de visne sommerblomstene på grava, legger på vintergrønt, edelgran og klokkelyng. Og den hardføre røsslyngen som blomstrer langt ut på vinteren, i lilla og rosa, fargene vil holde selv etter at frosten og snøen snart legger seg over Oslo. En yndet plante på kirkegården om høsten, staut og utholdende når andre vekster takker for seg.

Men det er denne lyden som ikke vil forlate Tor Schou Nilsens hode. Han hører den igjen. Den kommer fra et felt bak ham et sted. Han snur seg, det er noe som sier ham at han skal gå etter lyden. Det er da han får øye på en bylt 10-15 meter lenger oppe på kirkegården. Det er en bærepose, den ligger halvt skjult i en peonbusk ved gangstien som går ned mot Blindernveien. Klynkene må komme derifra. Det må være kattunger, noen må ha lagt dem ut for å dø på kirkegården. At noen kan gjøre sånt med dyr, tenker han. Eller er det ei katte som har skadet seg?

Tor Schou Nilsen kommer nærmere. Plastposen er blodstenket. Små flekker av blod. Han bøyer seg ned, tar tak i hanken på posen, og ser at det er en ny pose inni den igjen, knyttet sammen i bærehankene. Mens han jobber med å få opp knuten kommer det halvkvalte skrik fra posen.

Knuten slipper, og plasthankene glir fra hverandre. Idet Tor kikker oppi posen, ser han det.

Det er et menneske.

Et levende, blåfrossent spedbarn.

«Ser jeg syner?» tenker Tor Schou Nilsen.

«Har jeg blitt gal?»

Han ser seg rundt. Kirkegården er tom for mennesker. Helt stille her. Det eneste som skjærer gjennom lufta er disse klynkene. Han tenker: «Jeg klarer ikke å få liv i en nyfødt, døende baby. Jeg greier ikke dette alene».

Vestre Aker Gravlund Vestre Aker Gravlund

11:28

Rådvill blir Tor stående. Han våger ikke ta i babyen. Den kan dø bare av berøringen hans, frykter han.

Er det ikke noen her som kan hjelpe?

Så løper Tor det han makter opp bakken, mot kirka.

Sprakende høstløv dekker gravlunden, bladene som ennå ikke har sluppet taket, klamrer seg til greinene eller blafrer i vinden. Tusenvis av blader, røde, gule, oransje, brune, purpurfarget, over gangveien, over marka rundt kirka. Som om høsten er i ferd med å skjule noe som en gang var.

Det meste av kirkegårdsgresset er forvandlet til et raslende teppe av høstløv under føttene til Tor Schou Nilsen der han springer.

Arne Larsen i West parkettsliperi er i ferd med å slipe et gulv inne i menighetshuset ved kirka. Han har akkurat satt seg ned for en pause idet han ser en mann komme løpende mot seg, veivende med hendene. Plutselig roper mannen ut noe, oppkavet, andpusten:

– Hei der! Jeg trenger hjelp! Det ligger en plastpose nede ved ei gravstøtte. Det høres ut som det er en kattunge oppi. Eller en liten bikkje. Men det er kanskje en…

Larsen ser på ham. Tror mannen er smårar.

– Hva er det du sier!?

– Ja! Det ligger noe og piper oppi posen! Det er en lyd nedi der!

Schou Nilsen trekker, for noen sekunder, synsopplevelsen sin i tvil. Var det virkelig en baby? Han var så uforberedt. Alt var så vanskelig å fatte. Det er derfor han modererer seg litt. Men… det var jo en baby! Herregud, det måtte være et barn.

Han løper noen meter videre, inn dørene på kontoret på baksiden av kirka. Det er folk her! Heldigvis.

– Jeg har funnet en nyfødt baby, i en pose i et buskas nede på kirkegården! Noen må ringe politiet og legevakta! stotrer han.

Det er kirkens klokker, Berit Pihl Johansen, han snakker til. Hun tenker at han er forvirret. Hun syns det høres for sprøtt ut.

– Hør! Vi må løpe ned dit med en gang, roper Schou Nilsen og hiver etter pusten.

11:32

Siden 1855 har sørgende og sortkledte kommet hit til kirkegården, grått over liv som ikke er mer. Det hviler mange tusen døde i jorda her, kjente malere, statsråder, pianister, fotballspillere.

Men flest helt vanlige, tapre folk som døde. En bror, en datter, en far, et spedbarn.
Her og nå står det ikke om de døde, men om en baby som ligger i en pose på gresset, et liv som knapt har begynt.

Pihl Johansen, og parkettsliperen Larsen, løper sammen med Tor ned til kirkegården. Schou Nilsen peker, påviser stedet hvor bylten ligger, i kanten av gangveien. Han er helt ferdig.

De titter nedi plastposen.

Arne Larsen ser blodet først. Så, et nakent, nyfødt spedbarn. Uvaska.

Det skriker ikke. Ingen lyd.

Men der; en liten bevegelse.

– Det er liv i’n! Det lever, sier Berit.

– Åpne opp posen! Gi babyen luft, roper Arne Larsen.

De frykter at spedbarnet ikke skal få puste. At det skal kveles av plasten. De løsner mer opp, vider posen ut ved bærehankene.

Da begynner barnet å skrike.

Arne Larsen kjenner at han er «fly forbanna». Hvordan kan noen finne på å forlate barnet slik?

Det er da han kommer på det:

– Det kan være en fortvila sjel som flyr rundt her inne. Og som har født barnet her. Skal vi prøve å sperre gravlunden?

Men det er ikke tid. Berit løfter barnet forsiktig opp fra bakken, fortsatt i posen. Hun holder det tett inntil kroppen sin.

– Det trenger øyeblikkelig hjelp, det står om livet her! sier hun. Hun tenker på sin faste lege som holder til få minutters kjøring unna, i Ullevål Hageby. Det må være der den nærmeste hjelpen ligger?

Det er ikke langt opp, noen hundre meter. Hun kan løpe hele veien med barnet. Men da er det kanskje for sent.

– Vi må få tak i en bil! Fort, sier hun.

Hun bærer babyen, i posen, inn mot brystet sitt, bortover gravlunden, opp bakken, mot kirkekontoret igjen. Hun griper fast om den, støtter nakken og hodet til barnet med den ene hånda. Slik hun en gang bar sine egne barn.

Parkettsliper Larsen ser på varevognen sin. Det er for mye lakk og farlig svineri for en baby der inne, tenker han.

I samme øyeblikket kommer det en bil rundt hjørnet. Larsen kjenner igjen sjåføren. Det er en fra jobben.

Han går ut i veien, vifter med hendene og får stoppet ham. Erland Døviken (65) er innom for å se hvordan det går med kollegene, han pleide ofte det etter at han ble pensjonist. Denne dagen skal han også levere lakk til gulvsliperne i Larsens firma.
– Jeg trenger å bli kjørt til lege. Med en gang! sier Berit.

De to andre støtter henne inn i bilen, med barnet.

– Bare kjør, kjør, roper hun. – Mot Ullevål Hageby legesenter!

11:39

Døviken skjønner alvoret. Banner fram noen ord idet han innser hva kvinnen bærer med seg. Han kjører i full fart, Berit Pihl Johansen dirigerer ham, ned gangveien på kirkegården.

– Opp dit! Roper Berit Pihl Johansen.

Døviken svinger inn på Sognsveien. Opp mot John Colletts plass. Opp ved trikkesløyfa på Ullevål.

I passasjersetet sitter Berit og holder babyen, den er fortsatt i de blodige plastposene, men hun kan kjenne hodet og overkroppen til barnet hvile mot underarmen sin.

– Ikke la babyen kveles av plastposen! Bare ikke la den kveles, tenker hun. Vider åpningen på posen enda mer ut.

Puster babyen fortsatt!? tenker Berit. Det er ikke mye lyd fra spedbarnet nå. Det lille mennesket er ute av stand til å redde seg selv. Men der. De hører et nytt klynk
Det er en gutt, skimter hun. Hodet er glinsende, ansiktet rynkete, øynene lukkede.

Berit pakker jakka si rundt posene som omslutter babyen. Hun er forskrekket, men behersket. Babyer skal jo ikke være i bæreposer! I neste sekund tenker hun likevel:
«Den iskalde babyen har det bedre i plastposen. Når jeg ikke har annet å tilby».
Nå handler det bare om å berge det livet som ligger der i fanget hennes. Hun kjenner vekten av babyen; armene og føttene, utenpå plasten. Håndflaten hennes dekker nesten den vesle kroppen helt.

Erland Døviken kjører i stor fart, opp Sognsveien, de få meterne som er igjen til legesenteret.

– Bare fortsett! Vi er der snart, roper Berit til sjåføren.

Erland kaster et kjapt blikk bort til høyre. Han ser ikke babyen. Hører bare de svake lydene fra den.

Han er bestefar selv. Har seks barnebarn. Han elsker unger.

«Det er for grusomt. Hva får noen til å gjøre slikt mot en baby?» utbryter han.

De er framme på tre-fire minutter. Nils Henrik Abels Vei 2. Døviken bremser like foran døra til legesenteret. Berit Pihl Johansen løper opp trappa til 2. etasje med barnet i hendene.

11:43

Det er bioingeniør Unni Anker-Nilssen som sitter i resepsjonen.

– Kom Unni! Kom! Hjelp meg.

Unni skjønner det ikke først. Hun tror Berit, en av legekontorets faste pasienter, må ha brukket armen, siden hun holder den slik, inn i en plastpose.

Idet Unni reiser seg, får hun øye på det. Hun skimter hodet, håret, ansiktet til et spedbarn, der det dukker opp nedi posen.

Med ett ser hun inn i øynene til en nokså stor, blodig baby.
Berit rekker henne posen.

– Inn hit! roper Unni.

Hun løper bortover gangen, med spedbarnet hun har fått i hendene, forbi laboratoriet, inn til lege-ektemannen. Berit følger etter. Unni legger ned posen med babyen på en undersøkelsesseng.

Legen, Jan Anker-Nilssen, skvetter, men tar barnet skånsomt ut av posen med en gang. Det må være helt nyfødt, tenker han.

– Det var en mann som fant barnet i plastposen nede ved kirken, prøver Berit å forklare.

Legen har tatt i mot mange barn før, sin egen sønn til og med. Men dette er helt annerledes.

– Lever det!? Puster det? lurer han.

Han ser at det puster svakt, og anstrengt. Men han kjenner også at barnet er svært kaldt. Det er frossent.

Tida er knapp, et nyfødt barn overlever ikke lenge naken i en plastpose ute i høstkulda, vet han.

Det tåler ikke mye avkjøling før det blir kritisk.

– Vi må være raske! Sier Jan Anker-Nilssen.

Legen vasker seg raskt på hendene. Han frotterer så den lille, glatte kroppen, gnir huden så kraftig han kan, varmer den med hendene, for å øke blodtilstrømmingen.
Jan Anker-Nilssen lytter på barnet med stetoskopet, før han pakker det inn i et teppe.

Babyen skriker litt, så stille.

– Vi må få det til Ullevål sykehus med en gang! sier legen.

– Ring 113! ber Jan Anker-Nilssen.

Legen tenker at det er det eneste riktige.

Unni ringer 113, den akuttmedisinske nødtelefonen. Sender bud på ambulanse og politi.

113 får meldingen om babyfunnet klokka 11.47. Kriminalvakta bare to minutter senere. De vil knapt tro det de hører.

Babyen har ikke fått av navlestrengen en gang. Babyen er fremdeles koblet til morkaka – som ligger igjen i posen. Full av liv og blod fra hun som fødte ham for en time eller fire siden.

Unni rekker legen to sterile pinsetter. Og en saks. Det burde vært en far her og gjort dette, tenker Unni, i det legen fester de to tengene på navlesnoren til babyen, og klipper navlestrengen av mellom dem.

Ambulansen er der på sju minutter. En fra ambulansepersonalet får barnet, inntullet i teppet, i armene. En annen, sjåføren av sykebilen, tar med plastposen med morkaka og restene av navlestrengen.

De haster gjennom venteværelset, hvor pasientene er skrekkslagne vitner til dramaet.

11:54

Babykroppen ligger i armene til en mann fra norsk helsevesen, om bord i en ambulanse. Sjåføren kjører forholdsvis fort. De 500 meterne ned Sognsveien igjen, inn til venstre ved Kirkeveien og ut på Thulstrupsgate, mot Ullevål sykehus. Det er flere tegn på at babyen strever med pusten.

Skal det ende her? Skal han ikke klare det? Hva med alt han har til gode? Det å få møte noen som elsker ham. Og som han elsker tilbake. Skal han ikke få oppleve det?

Lista over alt han burde få gjøre, alt det ugjorte, den lista er lang, uendelig fin, og uendelig trist, om man dveler ved den.

En lykkelig mor og far skulle grått sammen, de ville ringt rundt til familie, tatt stolte bilder av vidunderet. Og snart kunne morens venninner komme og beundre, og snart hadde de forlatt sykehuset, startet bilen, kjørt hjemover, begynt livet.

I en rettferdig verden skulle han snart holde seg til et bordbein, langsomt reise seg opp, stå, og så, med oppspilte øyne og stolthet skulle han gått de første skrittene, bortetter et gulv i en leilighet i Oslo. Han skulle lært å si navnet til moren sin. Hun skulle ha knuget ham varm, strøket ryggen hans til han sovnet.

Moren ville kanskje lest et eventyr høyt for ham, de ville dratt på trilleturer ned Hegdehaugsveien. Og faren skulle sett ham leke og spille, han ville aldri blitt lei, ville alltid blitt sjarmert.

Det kunne tidvis bli vanskelig, så klart, livet ville påføre ham smerte også. Og den dagen noen slet hjertet hans sønder og sammen, ville kanskje også komme. Mora og faren skulle elsket ham da også.

Men her og nå, i en ambulanse mot et sykehus i Oslo, virker alt dette fjernt. Babyen luter hodet mot det eneste trygge stedet den har. Den voksne kroppen til ambulansemannen som holder den i armene.

Nede på kirkegården rister Tor Schou Nilsen fremdeles av påkjenningen. Men han føler på en lettelse også. Over hjelpen han fant. Han vet ikke hva han ellers ville gjort. Nå håper han bare inderlig at barnet skal klare seg.

Lenger borte på gravlunden blir Arne Larsen og to andre enige om at de skal gå en runde på gravlunden. De har tid nå. Selv om Larsen ennå føler at han befinner seg i en sjokktilstand. Han kjenner seg skjelven i hele kroppen.

«Det kan være at det befinner seg et ulykkelig kvinnemenneske her inne. En mor ute av balanse.» sier han.

De går rundt og titter, i busker og trær rundt kirkegården. Men finner ingenting.

Snart omkranser politiet kirkegården. Polititeknikerne – åstedsgruppa og hundetjenesten – finkjemmer gravlunden. De saumfarer søppeldunker, der det vanligvis ligger visne blomster, politiets schäfere snuser seg bortetter gravlunden, etter spor fra en mor. Ved kirkegårdsporten holder to uniformerte politimenn vakt. De bruker en politibil til å sperre av gravlunden. Innimellom gravstøttene og korsene jobber teknikerne konsentrert, de bærer inn kofferter med kriminalteknisk utstyr, foretar grundige undersøkelser rundt funnstedet. En lyser med en lommelykt inn i en hekk, mens walkie-talkiesignalene spraker over kirkegården.

  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden
  • Politiet etterforsker på gravlunden

Også etterforskerne på Oslo politikammer mobiliserer. Hva har skjedd? Er det et drapsforsøk de står overfor? Og hvem er babyen? Hvor kommer den fra? Og hvor er moren? Faren?

Tre kvarter tidligere lå babyen, nyfødt, i en pose på kirkegården her og skreik. Hva hadde skjedd om han ikke hadde klart å fylle de små lungene, mobilisere disse klynkene? Det instinktive ropet om hjelp? For disse ur-primale skrikene kom vel fra et dyp et sted, fra en følelse av å være forlatt? Hva hadde skjedd om han ikke hadde greid å gi lyd fra seg?

Det er ikke umulig at plastposen ville endt i søppelet der oppe ved kirka. Kastet i den svære containeren. Renovasjonsetaten ville rygget inn, stoppet søppelbilen, tømt containeren med posen, sammen med hageavfall og plastemballasje, de visne sommerblomstene og jordrestene, all den forlatte gravpynten, englefigurene og et hjerte det står «Tenker På Deg» på. Etterlatenskapene fra gravlunden – alt folk kaster fordi de ikke vil ha det eller kan bruke det mer.

Posen ville mest trolig blitt kjørt bort, bort til et avfallsanlegg i Oslo et sted, destruert og brent, til aske på en fylling.

12:01

Ambulansen er framme på Ullevål sykehus. Det er Asbjørn Langslet (51), barnelegen og professoren, som tar imot barnet ved intensivavdelingen for nyfødte. Han får barnet i armene, pakket inn i et ullteppe. Ellers helt nakent, fortsatt ikke vasket etter fødselen.

To nyfødtsykepleiere kommer også til. De legger ham ned med en gang, på et teppe. Sørger for frie luftveier.
 Babyen lever ennå. Han er normalt stor, fullbåren.

Legene gjør de første undersøkelsene. De måler kroppstemperaturen hans. Termometeret viser 29 grader.

Ullevål sykehus Ullevål sykehus
Foto: Scanpix

Babyen har pustevansker. Det er slike ting man er redd for ved sterk nedkjøling hos nyfødte, når bevisstheten og pustedriven blir redusert. Lungekarene vil fortsette å knipe igjen som i fosterlivet, der morkaka var ansvarlig for gassutvekslingen til blodet. For lite blod vil nå gå gjennom lungene til babyen, og hindre barnet i å få nok oksygen og skille ut karbondioksid.

Babyen blir øyeblikkelig lagt i en kuvøse med varmetilførsel. Sykepleierne skrur temperaturen to grader over standard innstilling. Han må også ha pustestøtte. De skrur opp surstoffet i kuvøsen. Fra et uttak i veggen tilføres babyen oksygen gjennom en plastslange. Det skal forhåpentligvis lette pustearbeidet.

En lang eksponering for kulde er enda mer prekært for en nyfødt baby, som helt mangler evnen til å holde på – og øke – kroppstemperaturen. Et spedbarn har lite underhudsfett og mister mye varme gjennom den tynne huden sin.

Magasinet og Dagbladet satser på kvalitetsjournalistikk

De beste artiklene får du på Dagbladet Pluss – med nye saker fra Magasinet hver dag.

En sykepleier stikker en nål inn i fingeren til babyen. Henter ut noen dråper blod. Prøven viser en forhøyet CRP, som måler hvor mye betennelse som er i kroppen. Den lille, nyfødte gutten har allerede symptomer på en infeksjon. Men legene er ikke sikre. Forekomsten av hvite blodlegemer hos nyfødte er ofte høye. Og kjøling i seg selv kan øke CRP’en, og gjøre kroppen mer utsatt for infeksjoner.
Uansett, babyens forfatning ved innkomst, gjør at de umiddelbart gir ham antibiotika.

I kuvøsen, i den smale boksen med gjennomsiktige vegger, ligger babyen naken, bare med en liten bleie, så den er lett å observere.

Barnet får en lue på hodet. Og et teppe over seg.

Det er et virak inne på nyfødtintensiven. To leger og to spesialsykepleiere står bøyd over den lille kroppen.

Det er dette man står overfor der inne: Barnet har blitt nedkjølt gjennom to stadier allerede. Fra den milde hypotermien, fra 35 til 32 grader, via den moderate, fra 32 til 31 og 30 grader.

Den nedkjølingen er farlig nok. Når kroppstemperaturen faller ned mot 30 grader, er pusten svak, pulsen vanskelig å kjenne, hjertets evne til å trekke seg sammen svekket. Huden iskald. Men det er ikke bare det. Nedkjølingen påvirker respirasjonen i hjernen også. Barnet begynner å nærme seg koma, mer og mer.

Barnet skal i teorien være bevisstløs og urørlig ved 28 til 30 grader. Hjertestans kan fort inntre, ved at hjertekamrene flimrer eller stopper helt. En temperatur på under 28 grader, kan gi betydelige forstyrrelser i organsystemer. Og alvorlig sirkulasjonssvikt.


Babyen er nesten der.

29 grader kald.

Følg fortsettelsen:

Følg Gutten i plastposen videre!

Meld deg på Dagbladets nyhetsbrev, og motta varsel når neste kapittel publiseres. Du kan melde deg av når som helst. Skriv mailen din i feltet under.

Vi benytter Mailchimp for utsending av mail. Du vil motta en bekreftelsesmail etter påmelding.

Tekst, idé og research: Bernt Jakob Oksnes
Design og utvikling: Anders Sandøy Wiik og Guro Lindahl Flåten
Foto og videointervjuer: Lars Myren Holand
Assisterende video: Lars Eivind Bones
Arkivbilder fra 1991: Lars Eivind Bones, Hans Arne Vedlog og Arne V. Hoem
Foto og video av kapittelinnganger: Jørn H. Moen, Lars Myren Holand og Julo Cope.
Klipp: Anders Stai Fougner, Ingrid Cogorno og Anna Ingeborg Näumann
Lyd: Anders Stai Fougner og Jørn H Moen
Assisterende klipp/redigering: Øystein Norum Monsen
Videoklipp arkiv: NRK
Vignettdesign og kreativ konsulent: Sigmund Nordal

Støttet av Dagbladets Stiftelse, 2014/2015.

Scenen fra funnet av babyen og aksjonen på kirkegården er basert på følgende research:

Fem intervjuer med Tor Schou Nilsen, tre intervjuer med Berit Pihl Johansen, to intervjuer med Arne Larsen, fem intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt, intervju med Ellen Døviken, i perioden februar 2014 – september 2016. Avisartikler i Dagbladet, VG, Aftenposten og NTB i tidsrommet 09. til 21. oktober 1991. Innslag i NRK Dagsrevyen og Dagsnytt, oktober 1991. Politiavhør av Tor Schou Nilsen, og skriftlige rapporter fra polititjenestemenn på åstedet, oktober 1991. Lokalhistoriewiki.no og Oslo kommune/gravferdsetaten (om Vestre Aker Kirkegård). NTB Tema (om planting på kirkegården)

Scenen fra legekontoret og ambulansen er basert på:

To intervjuer med lege Jan Anker-Nilssen, tre intervjuer med Berit Pihl Johansen, intervju med bioingeniør Unni Wedahl Anker-Nilssen.Artikler fra Dagbladet, VG og Aftenposten, 9. og 10. oktober 1991

Scenen fra politiets arbeid på kirkegården er basert på:

Fem intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt og to intervjuer med krimtekniker Knut Rykhus, nå i Kripos. Studier av 94 fotografier fra politiets arbeid på kirkegården. Artikler i Dagbladet, VG og Aftenposten, 9. og 10. oktober 1991, og innslag i NRK Dagsnytt og Dagsrevyen.

Scenen fra Ullevål sykehus er basert på:

Politiavhør av barnelege, professor Asbjørn Langslet ved Ullevål sykehus, av 9. og 16. oktober 1991. Fire intervjuer med professor Drude Merete Fugelseth, to intervjuer med førsteamanuensis Ingrid Helen Ravn, ett intervju med Tove Eikrem, ett intervju med Hilde Follestad, alle nåværende eller tidligere ansatte ved nyfødtintensiv avdeling, seksjon Ullevål sykehus. Referat fra legejournal og logg fra Ullevål sykehus. Intervjuer med Lennart Kyrdalen i Oslo politidistrikt og Knut Rykhus i Kripos. Øvrig bakgrunn og støtte: To artikler om hypotermi og behandling av alvorlig nedkjøling på Norsk Helseinformatikk (nhi.no) og Den Norske Legeforenings tidsskriftet.no, artikkel om «Småbarn, babyer og kulde på nhi.no.

Annet:

Formuleringene «(…)snart holde seg til et bordbein, langsomt reise seg opp, stå, og så, med øynene fylt av oppspilthet og stolthet skulle han gått de første skrittene», «livet ville påføre ham smerte» og «Babyen luter hodet mot det eneste trygge stedet det har.» er inspirert av en passasje i Karl Ove Knausgårds «Om høsten» (2015), kapittelet «Spedbarn», fra side 135 til 137 (Forlaget Oktober, 2011). Formuleringen «Og den dagen noen slet hjertet hans sønder og sammen, ville kanskje også komme. Mora og faren skulle elsket ham da også» er inspirert av Oscar Danielssons sang «Besvärjelse» (Promising Records, 2011). Formuleringene «Det er en gutt, skimter hun. Hodet er glinsende…» er inspirert av passasje i «Nakker», av Karl Ove Knausgård og Thomas Wågstrøm (Pelikanen, 2014).

Komplett kildeliste vil komme i siste kapittel, noe er foreløpig utelatt av redaksjonelle hensyn.

Dagbladet tar høyde for at enkelte detaljer kan være vanskelige å huske eksakt for de involverte etter 25 år. Derfor har vi bestrebet oss på å snakke med flest mulig mennesker og hente informasjon fra offisielle kilder (politiavhør, legejournaler etc) og avisartikler for å få de ulike handlingsforløpene så autentiske og nøyaktige som mulig.

Flere kapitler: