De nye fortellingene
Et følelsesladet øyeblikk i Bioshock
I anledning Knausgards neverending ’Min Kamp’ serie har det vært skrevet mye og sagt mer om behovet for å redefinere den skjønnlitterære romanen. Parallelt går diskusjonen om hva teknologiske nyvinninger som Kindle og iPad vil bety for folks lesevaner.
Noen har øyensynlig ikke fulgt med i timen. Den litterære revolusjonen har allerede funnet sted. Og den har funnet sted utenfor både litteraturvitere og forfatteres fokus.
Jeg snakker selvfølgelig om dataspillet.
Forfattere flest vil nok fnyse av påstanden. Ikke så rart, egentlig. I følge en undersøkelse utført av NRK, gjør bare en av åtte forfattere aktivt bruk av internett/sosiale medier. Andelen av de skrivende som har fått med seg spillutviklingen de to siste tiårene, er nok enda lavere. Hvis det mentale bilde forfattere flest har av dataspill er en halvfeit rørlegger som hopper rundt på gigantiske sopper, forstår jeg hånlatteren som nok allerede er på vei i min retning.
Men fra spøk til railgun. Noe har skjedd. Noe oppsiktsvekkende og viktig. Det jeg liker å kalle det episke dataspillene (av ’epos’ = fortellende diktning) er på fremmarsj. Eldre spill, som System Shock, Deus Ex, Thief og Half-Life, viste oss potensialet. Spill som Bioshock og Heavy Rain har langt på vei forløst det. Forløst hva, spør du kanskje? Jeg snakker om den følelsesmessige dimensjonen, den underliggende fortellingen som gjør at vi bryr oss om (eller hater) personene i (spill)historien. Dataspillets hellige gral.
Joda, det er fremdeles flust med hopping, skyting og andre repetitive handlinger i disse spillene også. Men syretesten er hva du minnes best når du tenker tilbake på spillopplevelsen. For det episke spillets del, vil det være selve historien. Scenene, atmosfæren, karakterene, vridningene i plottet, sub-fortellingene, etiske og moralske dilemma og ikke minst; din egen følelsesmessige forløsningen (eller mangel på sådan) helt til slutt. Det ovennevnte kunne like gjerne vært en opplistning av hovedelementene i en bok eller en film.
Det er mange årsaker til at vi spiller dataspill. Men selvinnsikt; det å lære noe nytt om seg selv og/eller utfordre egne etiske og moralske grenser, har så langt vært en erfaring tillagt filmen eller litteraturens domene. Nå utfordres det hegemoniet. I årene som kommer vil dataspillet flytte grenser. Det episke dataspillet vil utfordre oss på måter som verken bok eller film klarer. Målt i antall spill, vil fenomenet neppe få stort omfang. Men måten disse spillene vil omforme og gjenfortelle de klassiske historiene på, kan etter hvert bety like mye for vår kultur som fremveksten av spillefilmen i det forrige århundre.
God film og litteratur levendegjør vanskelige dilemma og etiske valg.
Det episke dataspillet gir deg muligheten til å ta disse valgene selv.
Stikkord:
Del på Facebook | Skriv en kommentar
Kort-URL for denne bloggposten: http://➡.ws/ො옇
Vel, RPG sjangeren har jo altid hatt dette aspektet, så det er ikke akkurat noe nytt. Bioware forstod vel dette en gang sent på 80 tallet eller noe.
Enig med OleBole.
Spør du meg, sÃ¥ har jeg aldri falt sÃ¥ dypt inni en story som Baldur’s Gate 2.
er en del forskjell på hvordan jeg levde meg inn i police quest og hvordan man nå lever seg inn i dagens spill. utrolig spent på hvordan heavy rain faktisk er, er det halvparten så involverende som det virker er det en ny generasjon spill
“Det episke dataspillet gir deg muligheten til Ã¥ ta disse valgene selv.”
Dette er jeg litt uenig i. Nye “episke” spill gir deg sÃ¥kalte moralske valg, men disse er grunnet i historien til de figurene en møter i spillet (som Atlas i Bioshock), og ikke i en selv. Virkelige vanskelige valg er de som har store konsekvenser for deg selv. NÃ¥r en ikke har mer tilknytning til spillverdenen enn de timene en har gitt den, er det viktig at designerne klarer Ã¥ bygge fiksjonen rundt dine valg, pÃ¥ store konsekvenser for deg i spillet. Da mener jeg ikke hvorvidt jeg fÃ¥r runde det som god eller ond, men hvor morsomt jeg fÃ¥r lov til Ã¥ ha det.
La meg gi et eksempel: I gode gamle Operation Flashpoint var det enorme slike konsekvenser for faliure. En kunne ikke lagre spillet i hytt og gevær, og nÃ¥r jeg hadde brukt tre kvarter pÃ¥ Ã¥ krype forbi patruljer i skogen (som faktisk ville skutt meg ned pÃ¥ flekken om de sÃ¥ meg), beinet alt jeg maktet over en lysning for sÃ¥ Ã¥ nÃ¥ frem til mitt pick up point, kan jeg love for at gleden var ektefølt (sÃ¥ vel som redselen). Jeg hadde overkommet faren for Ã¥ ha kastet bort tre kvarter, og mye innsats. Sett at en brukte denne filosofien ift. NPCer i et episk spill. At deres velferd er alfa og omega for at du skal fÃ¥ noe igjen for den tiden du investerer i spillet. Dette vil sette “ekte” følelsesmessige rammer i form av konsekvenser, som manusforfatterne sÃ¥ kunne spinne gripende fiksjon rundt.
Atlas kan skrike sÃ¥ mye han vil om familien sin. Jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg velger. Kan jo bare trykke F5…
Det er veldig sant det som artikkelen sier. Tidligere ville litteratur la oss tenke og lære noe av oss selv, men spill gjør det mye sterkere og man blir VIRKELIG satt i situasjoner. Bioshock er et stort eksempel på hvordan vi kan se etiske synspunkter på en ting.(forskere uten moral) Selv spiller jeg Bioshock og det er ekstremt fasinerende tanke.
Etter min mening (med hederlige unntak) har grafikk og ny teknologi fått mye større oppmerksomhet i spillverden enn de gode gjennomtenkte historiene som burde ha vært bakt inn i dem de siste årene. Og det har skjedd store ting innen teknologien de siste årene, se bare på MMORPGen, som for meg var et utenkelig konsept frem til World of Warcraft gjorde sitt inntog. Jeg sier ikke at teknologien er i veien for å lage et spennende univers og en rik handling, men fokuset har kanskje i større grad ligget på det teknologiske frem til nå. For meg er Baldurs Gate 2 det beste spillet i verden, mye på grunn av karakterene og handlingen og kanskje en liten dæsj nostalgi.
Mye enig med J.B over, grafikk tar mye over, nesten litt synd med tanke pÃ¥ at vi faktisk “lærer” litt av handlinger. Med super grafikk, og bare rein action blir handlingene lett borte og spill blir kanskje mer rein underholdning, framfor handlinger som utfordrer oss. Spill burde være mer enn bare vold og grafikk.
Max Payne, der har du spillet som gir deg den beste følelsen
Så korrekt så korrekt,
men etter min mening burde vi kasnje omdefinere noen av dataspillene,
spill som Heavy rain virker mer som en interaktiv filmopplevelse i mine auger.
Mange gode kommentarer her. Både Baldurs Gate og Planescape: Torment (en virkelig juvel)kunne vært nevnt som forløpere til dagens episke spill.
De har vel prøvd Ã¥ lage en prosa-tekst fra Planescape, men jeg hører det ble ganske middelmÃ¥dig…
“Sjangeren som den nÃ¥værende generasjonen virker veldig oppslukt av, er en som viser livet i en realistisk setting. Dens mangfold bestÃ¥r av hendelser vi ser hver dag i verden rundt oss, og blir pÃ¥virket av lidenskaper og kvaliteter som man finner i samspill med mennesket” Dette sitatet (fritt oversatt av underskrevne) handler ikke om spillsjangeren eller Heavy Rain, selv om det lett kan tolkes dithen. Sitatet er hentet fra et innlegg i Ramler No.4 [On Fiction] og er skrevet av Samuel Johnson i 1750. Det han snakker om er faktisk romanens spede begynnelse og hans bekymring for hvordan en sÃ¥ virkelighetsnær sjanger kan pÃ¥virke de unge tilhengerne. Jeg sÃ¥ klare paraleller til skeptikernes holdning til forholdet mellom barn/unge og spillet og Johnsons syn pÃ¥ 1750-tallets unge og romanen.
Spillmediet er absolutt det nye fortellermediet. Med de unike virkemidlene som følger med har spillet en pÃ¥virkning som romanen og filmen har vanskelig for Ã¥ nÃ¥ opp til. Ta for eksempel flyplass-levelet i Modern Warfare 2: Hvis vi ser bort fra det Ã¥penbare valget en mÃ¥ ta ift. hvor stor grad en skal delta i massakeren sÃ¥ blir du tvunget til Ã¥ gÃ¥ rolig og avslappet mens kaos hersker rundt deg. Det er en ting Ã¥ fÃ¥ denne kontrasten beskrevet i en roman eller vist pÃ¥ kinolerretet, men nÃ¥r du fÃ¥r “føle det pÃ¥ kroppen” blir effekten desto større. Jeg hÃ¥per virkelig flere spillutviklere følger Infinity Ward og QuantumDreams eksempel; og hvis spillet som fortellermedie fÃ¥r bare en brøkdel av den populariteten som romanen har fÃ¥tt sÃ¥ har vi en fantastisk spennende tid i vente.
Man kunne kanskje dratt fram Final Fantasy 7 som et kremeksempel på det episke dataspillet. spillet, som kom ut i 1997, er uten tvil det beste dataspillet jeg noen gang har spilt, og etter mer enn et tiår som gamer har jeg vært borti mye. Styrken til FF7 ligger i historien, som er både gripende og troverdig til tross for at settingen er såpass fjern fra vår virkelighet.
Final Fantasy 7 er klar en av top 10, men hvis man husker helt tilbake når LBA (little big adventure ) kom ut, en av de første med silicon graphic, og helt Knall Story
Siden de pure eventyrsspillenes fall på begynnelsen av nittitallet, er det kult å se at historien igjen gjøres til et av de primære elementene i et dataspill(Heavy Rain).
Det er jo slik at et spills kvalitet bedømmes nærmest utelukkende på grafikk og gameplay, med historien(evt. plottet) som en eventuell bonus som i beste fall kan vippe en karakter opp eller ned.
Dataspillenes idiosynkratiske egenskap er interaktivitet, så gameplay vil nok alltid være den viktigste faktoren i mine øyne. Er likavæl hyggelig å se hvordan Heavy Rain har greid å fusjonere gameplay med historieprogresjon, og må regne med at det vil bli stående som en viktig milepæl i forhold til fremtidens dataspill.
Hei, får vi vite noe mer om Alan Wake snart? Det var vel i dag (Torsdag) dere skulle publisere litt godbiter om spillet :D?
NÃ¥ mÃ¥ vi heller ikke glemme den fantastiske opplevelsen og eventyret utviklerne av fallout 3 gav oss…
Hahahahaha, Kim Berg, kødder du?? De som tror at Bethesda lager bra rollespill kan bare gå og legge seg.
Etter min mening har dataspillene tatt mange steg tilbake hva gjelder historiefortelling. Det meste av det som nevnes her som “kulminasjonen” av “grunnlaget” som ble lagt sent pÃ¥ nittitallet/tidlig pÃ¥ 2000-tallet representerer en tilbakegang. Bioshock var bare godt pÃ¥ setting. Gameplay og historie var høyst middelmÃ¥dig. Bethesda har ikke fortalt en god historie eller skrevet en eneste god linje dialog siden selskapet ble startet. Faktum er jo at man var mye bedre pÃ¥ historie før. Ã… nevne Deus Ex som en “forløper” historiefortellingsmessig til Bioshock er vel intet mindre enn en fornærmelse.
Forløperne gjorde det riktig. Utviklingen pÃ¥ dette omrÃ¥det representer ikke en evolusjon, men en devolusjon. Spillene som gjør det best innenfor historiefortelling er allerede laget, og alle gamere som vet sitt eget beste bør oppsøke disse i stedet for det talentløse som kommer ut i dag. Det vil si Deus Ex, Planescape: Torment, Fallout, Fallout 2, Baldur’s Gate 2, etc.
Men Alan Wake virker lovende!
Har alle glemt Uncharted?
Begge to har en fantastisk story!
Har alle glemt Uncharted spillene? Der har du fantastisk story!!!
Du har glemt Baldur’s Gate-serien, som vel kanskje var først ute med skikkelig story, plot og gjennomført gode voice-actors pÃ¥ alle nivÃ¥. BÃ¥de fra en enkel inn-keeper til alle de mangfoldige hovedrollene. Minsc er fortsatt en stor helt!
Jeg syns at Bioshock er et av de beste spillene jeg noen gang har spilt, når jeg ser på historien. Selve oppsettet var som om det skulle vært en skikkelig bra film. Jeg sier ikke at den nødvendigvis hadde fungert som film, men jeg husker åpningen. Da man hørte grunnleggeren av byen presentere Rapture når man kom ned i ubåten, kjente jeg en kribling langs ryggen. Skikkelig spennende historie. Skal jo ikke nekte for at det finnes mange bra historier, og de fleste er nok uenige med hverandre om hvilke som er bra, MEN jeg syns Bioshock utvilsomt har en av de beste historiene i senere tid. Modern Warfare 2 hadde forsåvidt en kul historie, men den var veldig usannsynlig, og vil ikke si den var veldig god.
Jeg liker også Battlefield: Bad Company historien. Gleder meg til starten av mars!!!
Balgur’s gate, fallout I/II og deus ex I er de jeg syns har lykkes best nÃ¥r det gjelder storyline og setting.
De nyere spillene (t.eks mass effect I/II, Bioshock, Fallout III, Dragon age) er på samme høyde, men i motsetning til de eldre så spiller man igjennom de på 2-3 dager toppen.
I tillegg er det begrenset hvor mye man kan leve seg inn i spillene.
F.eks hadde BG I/II bokstavlig talt utallige sidequests (t.om flere per kompanjong) og et hav av områder man kunne (men ikke behøvde!) å dra til.
Om man gjorde et spesielt valg i en obskur sidequest kunne man få nytte av det i en helt annen situasjon mye, mye lengre ute i spillet.
Mass effect 2?
1 sidequest per kompanjong, ellers en storyline som er enten 1 eller 0 (good/bad) og et skuffende antall sideoppdrag / lokasjoner.
Dragon age lider av det samme, et fåtall områder og 95% story-quests.
Av og til føles det som om grafikken gÃ¥r pÃ¥ bekostning av ‘gameplay’ / innlevelsen i spillet - men det er ikke noe nytt :)
Det er den moderne ekvivalenten mellom å lese en bok og se filmatiseringen av boken.
BESTE SPILLET ER ADOBE PHOTOSHOP!
hvem sa mac ikke har bra spill?