En spillanmelders bekjennelser
Jeg vet ikke hvor mange spill jeg har anmeldt før jeg la inn kritikerårene. Sikkert over hundre. Og for hvert spill brukte jeg den samme malen: Grafikk, Lyd, Spillbarhet (Gameplay), Multiplayer og til slutt en oppsummerende konklusjon.
Jeg har satt fingeren på oppløsning og effektlyd. Kameraføring og figuranimasjon.
Joda, selvfølgelig har historien vært viktig (eller selve konseptet i mangel av en historie).
Likevel, for å bruke en analogi fra litteraturverden, det føles tidvis som jeg har anmeldt romaner ved å henge meg opp i fontstørrelse og omslag.
Hva er egentlig en god anmeldelse? Det blir omtrent som å spørre ”hvor langt er et tau?” Ulike spillere har forskjellige behov. Alder, kjønn, sjangerpreferanse, spillestil (Casual eller Harcore), sosial setting (spille alene eller sammen med andre), budsjett, plattform etc. Alt dette har betydning for hvordan spill vurderes.
Mission impossible?
Ikke helt.
Men frem til nå har nok mange anmeldere ansett seg selv som tusenkunstnere. Så lenge spillet lar seg dytte inn i noen generiske kategorier, tillater vi oss å mene noe om det.
Dette er heldigvis i forandring. En av ambisjonene til det nylig oppstartede Spillkritikkerlauget er å gjøre vaskeseddelen (spillanmeldelsen) mer tilgjengelig for andre enn de av oss som synes WSAD er de gjeveste tastene på tastaturet. Jeg tror vi er på rett vei. Forhåpentligvis vil det snart dukke opp en spillverdens svar på filmanmelder Einar Gullvåg Stålesen (eller P3’s Birger Vestmo, for den saks skyld).
Med fare for å skyte meg grundig i foten, gjentar jeg mitt halvretoriske spørsmål: Hva kjennetegner en god spillanmeldelse? Slik jeg ser det, må en anmeldelse evne å sette spillet i både en historisk og sjangermessig kontekst. Den bør også si noe om grensesnittet mellom spiller og spill, men uten å bore seg for dypt ned i tekniske viderverdigheter.
Jeg tror også at anmelderen som person blir stadig viktigere. Selv har jeg mine favorittskribenter på IGN; personer jeg vet deler samme smak som meg selv. Her på berget merker jeg at kollega Snorre Brynes betraktninger langt på vei er sammenfallende med mine egne.
Anmelderen blir nesten viktigere enn anmeldelsen.
Eller er jeg fullstendig på villspor?
Hva mener mine medgamere?
Hva ønsker dere av en spillanmeldelse?
Stikkord: omtale, spillanmeldelser, spillkritikerlauget
Del på Facebook | Skriv en kommentar
Kort-URL for denne bloggposten: http://ri.ms/fjlhl
Interessant artikkel, ante ikke dere var så meta-orienterte i forhold til eget yrke. Selv stusser jeg når anmeldere omtaler “texture popping”, “fysikk-loop bugs” og andre tekniske aspekter i spillproduksjon, i en anmeldelse ment til menigmann. Spillere er kanskje bedre orienterte i forhold til produktets utvikling og opprinnelse, men som du påpeker ville ikke en filmanmelder snakke om linsetyper eller postproduksjons-software.
Hva er en god anmeldelse? Jeg ønsker en spoilerfri, ærlig og hype-vaska gjennomgang av spillet, som spør ett sentralt spørsmål:
“Er det morsomt?” og eventuelt “hvorfor?”.
Det er disse svarene jeg forsøker å trekke ut i fra anmeldelsene jeg leser.
Jeg er stort sett enig med deg i alt du sier her Ørjan, men jeg må få lov å arrestere deg på bruken av ordet “spillbarhet”, som du (og bl.a Frode i VG) bruker i betydningen “gameplay”, altså spillmekanikk. Jeg mener dette er feil. Ordet “spillbarhet” sier heller noe om i hvilken grad spillmekanikken fungerer, eller er lett/vanskelig. På engelsk kaller men jo dette “playability”, som direkte oversatt jo betyr “spillbarhet”.
Stort spørsmål, her er noen tanker: En spillanmeldelse er jo i stor grad forbrukerveiledning. Dermed er det grunnledende som må med hva som er unikt og bra/dårlig og begrunnelse for hvorfor anmelderen mener det. Personlig er jeg lei jeg anmeldere som bruker store deler av anmeldelsen til handlingsreferat, enten det er spill eller film. Anmeldere må ha nok kunnskap om mediet til å kunne forstå, og helst forklare hvorfor handlingen fungerer/ikke fungerer. For spill gjelder dette selvsagt ogå gameplay.
Ikke bare spill storyen, f.eks GT4 fikk nesten bare kritikk for storyen. 95% av spillet består jo av å bare kødde rundt med koder og andre ting.
Tidenes beste spill er Chrono Trigger. Hvis du som anmelder vet dette, er du en ok anmelder.
Nå er ikke jeg noen stor gamer. Jeg er en stor WoW gamer og det er stort sett det. Men jeg har kikket på anmeldelser for å finne noe annet som kan være like gøy.
Og jeg er helt enig i at det tekniske ikke er det viktigste. Venter ennå på å høre en anmelder anbefale et spill ved å si at det er bra OG kan spilles på en crap maskin…
Men tilbake til hva jeg selv mener ofte mangler i anmeldelser:
En god analyse av historien i spillet, og særlig i annmeldelser av mmorpg: Rollespillaspektet.
Det virker for meg som om svært mange anmeldere ikke skjønner at det er folk der ute som er på desperat leting etter et spill som legger opp til bra rollespill mellom folk. Eller er de ikke villige til å legge tiden inn i det? For sånne som oss hangler det ikke bare om god grafikk og fancy loot eller PvE eller PvP…
Vi vil vite hvordan rollespill tilrettelegges, om det er folk som driver med rp osv.
Det finnes ingen gode spillanmeldere!
En spillanmelder bør være nøytral, og ikke bare gå etter sine egne meninger. Da tenker jeg på en konklusjon. F.eks “dette er ikke et spill for meg, men kan passe for de og de”.
Jeg ser at det er altfor mange som bruker så mye tid på å skrive hvor dårlig et spill er, men det kan godt være at andre syntes det er mye bedre enn anmelder.
Har hørt at Snorre Bryne er veldig hot. Stemmer dette? Får bare det pittelille profilbildet av han. Mere! Virker så deilig!
Så kjedelig at vi greier å se epostadressen din, “Helga” ;)