Idet Petter fyker ut av siste svingen i Wales, eksploderer kommunehuset i Spydeberg i en eim av svette, røyk og uforløst spenning.

De er på plass alle sammen: Ordføreren, lensmannen, tanter, onkler, nevøer, nieser og naboer - i går var alle naboer av familien Solberg.

Når Petter hopper ut av bilen på storskjermen og onkel Leif får champagne nedover ryggen i kommunehuset, mens hundrevis av spydeberginger brøler «We are the Chapions», stirrer Terje Solberg bare tomt ut i lufta.

- Utrolig. Han har alltid vært sånn. Han vil så mye, stammer en stolt pappa og blir stille.

For hva skal man egentlig si?

På gangen
- Er dette mulig? Er det mulig? Er det mulig? hyler mamma Tove.

Tårene triller og hun krabber fra bordet hun har gjemt seg under ut i et kaos av journalister og gratulanter.

- Dette var grusomt. Det er ille å se på og jeg pleier ikke gjøre det, forteller Tove Solberg.

Før den siste fartsprøven hadde hun oppholdt seg på gangen og gått tur i et folketomt Spydeberg, men da det gjaldt som mest for sønnen, måtte hun i hvert fall prøve å se på.

- Drømmen
- Jeg trodde jeg skulle få hjerteinfarkt, det banket noe helt enormt og jeg var nødt til å gjemme meg, smiler Tove etter å ha sett sønnen bli verdensmester.

- Dette er jo drømmen. Jeg ser denne mannen på TV som har blitt verdensmetser, men så er det bare Petter. Jeg skjønner det nesten ikke, sier mamma Solberg. - Det skal bli moro å få'n hjem.