Valget av Tromsø som OL- by er en idrettspolitisk bom. Det finnes ingen grunn til å bruke milliarder på nasjonalromantikk.
Vant med en stemme
Video:
DET VAR et politisk bundet styre i Norges Idrettsforbund som sa ja til Tromsø som OL-by. Det gir liten ære både til de i styret som stemte med bundne hender og de fra regjeringen som bandt.
De første er lett å se. Vel var selve valget hemmelig, men idrettsstyret er åpent nok. Odd Roar Thorsen risikerer å bli felt på idrettstinget på grunn av den overraskende stemmegivningen sin. Det er i så fall fullt fortjent.
Verre er det med prosessen som førte til at idrettslederne gikk vekk fra sin egen innstilling. Der er detaljene skjult, men helheten ganske klar:
Regjeringen har skapt et inntrykk av at bare Tromsø uansett ville ha fått penger til å søke.
Det holdt til å skremme flertallet i idrettsstyret, men bør ikke holde i åpen politisk diskusjon.
FØRST og fremst er det et brudd på den idrettspolitikken Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått for. Historisk er partiet forankret i breddeidrett med en forståelse av at idrett er et viktig sosialt verktøy for samfunnsendringer.
I OL-diskusjonen er det Oslo-entusiastene som har brukt dette verktøyet både til å legge fram planer som passer med etterbruken og til å plassere lekene i en meningsfull kulturell sammenheng der det viktigste ikke lenger er å vise fram vår egen norske fortreffelighet.
Mens Tromsø har reklamert med et postkort-OL, snakket Oslo om leker som et internasjonalt speil.
I en slik sammenheng går det an å forstå at Åslaug Haga og Senterpartiet hadde mest sans for nasjonalromanikken, men det burde vært sterkere ideologiske krefter i regjeringen enn at den samlet ble med på den bløffen.
AT DETTE skjer med Trond Giske som kulturminister er skuffende. Utfallet hadde muligens vært annerledes uten Trondheims egen søknad, men den tilfeldigheten blir en for snever lokal diskusjon.
Desto verre at Giske selv ikke har hatt kraft til å følge opp sin egen uttalte forståelse av sammenhengen mellom topp -og breddeidrett. Kanskje er det nettopp forståelsen det glipper på. I andre sammenhenger har han framstått handlekraftig nok.
NÅR den fungerende idrettspresident Odd Roar Thorsen nå ber om full nasjonal støtte til Tromsøs søknad, er det ingen grunn for det.
Idrettslederne selv har fratatt søknaden avgjørende legitimitet.
En ting er at idrettsledernes eget utvalg har ranket den dårligst blant de tre søkerne. Det gjør at sansynligheten for å lykkes er liten.
Mye verre er det at Tromsø-søknaden representerer all den sløsingen idrettsstyret burde kjempet i mot. Hva er vitsen med nye store alpin -og hoppanlegg når det er vanskelig å vedlikeholde de som allerede finnes? Og hvordan tro på Tromsøs beregninger om at deres leker trenger 600 millioner mindre til anlegg enn Oslo/Lillehammers regnestykke der utforløype, bobbane og de fleste alpinmulighetene er klare.
Sansynligvis sprekker Tromsøs kalkyler -- og idrettsledelses troverdighet med dem.
SELVSAGT er det behov for haller og andre funksjonelle idrettsanlegg i Tromsø. Det er ikke dette diskusjonen gjelder. Spørsmålet er hvordan idretten skal få mest mulig ut av de investeringene som uansett må gjøres til vinterlekene.
Der er forskjellen stor mellom alternativene i Tromsø og Oslo. Faktisk så ekstrem at det blir vanskelig å ta et idrettsstyre på alvor neste gang det uttaler seg om nødvendigheten av nasjonale anlegg.
KANSKJE var det akkurat på anleggssiden at Oslo også ødela for seg selv.
Opprinnelig var Norefjell tenkt som alpinsted for hovedstaden, men de planene ble skrinlagt i fjor sommer angivelig nettopp for å tilby etterbruk av eksisterende utforløype i Kvitfjell.
Avstanden fra Oslo til Norefjell er omtrent halvparten av de 240 kilometerne opp til Kvitfjell. Underveis er ledende IOC-kilder trukket fram som sannhetsvitner på at dette er for langt til at søknaden hadde hatt sjansen likevel. Så ille var det neppe, men diskusjonen kan ha betydd noe for stemmegivningen i idrettsstyret.
DET SOM teller nå er likevel å få en bedre diskusjon på vitsen ved å bruke opp mot 10 milliarder for å arrangere et vinter-OL i Tromsø-perspektiv.
Det har ingen ting med byen å gjøre, men derimot med tenkningen på vinterleker som utstillingsplass for det norske.
Selvsagt skal vi vise fram naturen vår. Siden det ikke er vi som har skapt den, er den imidlertid ikke noe å være stolt av.
Nasjonal stolthet er lite å bruke penger på. Skal vi arrangere OL, må vi i hvert fall være såpass trygge på oss selv at vi gjør det fordi disse lekene kommer til å bli en fest for alle.
Da ligner det ikke på OL i Tromsø 2018.



Esten O. Sæther
Marie Simonsen
Halvor Elvik
Haddy N'jie
John O. Egeland
Andreas Wiese
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen