På overflaten kan det virke som om debatten om organiseringen av norsk toppidrett har stoppet opp. I går sto idrettspresident Tove Paule og toppidrettssjef Jarle Aambø sammen på lista over gratulantene da Norges Idrettshøyskole (NIH) innviet sitt nye forskningssenter for trening og prestasjonsutvikling. Dette senteret er det all grunn til å ønske velkommen, men de varmeste gratulasjonene kan bli spart til norsk toppidrett finner sitt beste jeg.

Det skjer ikke før idretten systematisk gjør smått til stort.

NETTOPP DET å utnytte at miljøet i norsk toppidrett er lite og ganske oversiktlig, ligger til grunn for at Idrettshøyskolen har store ambisjoner med denne satsingen:

- Vi skal bli internasjonalt sterke. Det drives mye basisforskning rundt omkring i utlandet, men ikke så mange har spesialisert seg på anvendt idrettsforskning, sa NIH-rektor Sigmund Loland under åpningen.

Det var nettopp en slik tenkning som gjorde at Olympiatoppen forandret norsk toppidrett gjennom 1990-tallet. Den gang åpnet de kunnskap og erfaring fra de enkelte særidrettene på et vis som fikk betydning for andre øvelser, og fikk samlet sett en så stor kompetanse på prestasjonsutvikling at det var mulig å sette noen sentrale standarder som enkeltidrettene kunne måles etter.

EN KUNNSKAPSBASERT felles idrettsledelse krever åpenhet og ydmykhet av dem som til enhver tid er nærmest spesialidretten sin. I slike samarbeid er det lett å idiotforklare de som ikke opererer i den innerste fagsirkelen, men det er neppe lurt. Resultatmessig var norsk toppidrett sterkest i den perioden da den sentrale ledelsen i Olympiatoppen framsto med størst tydelighet og myndighet.

Det er fravær av en slik ledelse som førte til vinterens debatt om Olympiatoppen, og det er der idrettspresident Tove Paule og idrettsstyret foreløpig har nøyd seg med å signalisere at Jarle Aambøs styring heretter skal bli fulgt tettere opp.

Men en slik barnepass kommer ikke til å forbedre norsk toppidrett.

MEST FORDI dette egentlig ikke er noen personalsak. Jarle Aambø som fagperson trenger ikke noe pass. Han er svært kompetent og absolutt til å stole på. Problemet er bare at toppidretten styres av en sjef som mener at norsk toppidrett ikke skal være stramt styrt. Da er vi over i en organisasjonsdebatt, og den har verken Paule eller idrettsstyret våget å ta tak i ennå. Det er derfor diskusjonen så langt bare har skrapt overflaten.

En idrettsledelse som bekjenner seg til kunnskapsledelse, må tørre å grave dypere i sitt eget ansvar. Det gjelder både toppledelsen og sjefene i de enkelte særforbundene:

- Systematisert kunnskap er en norsk konkurransefordel, sa kulturminister Trond Giske da det var hans tur i gratulasjonskøen. Mer presist går det ikke an å uttrykke utfordringen for norsk toppidrett. Idretten må komme fram til en organisering der de beste utøverne er trygge på at kunnskap om trening og konkurranse både utvikles, anvendes og arkiveres til bruk for alle som vil bli gode.

DET ER HER det nye senteret på Idrettshøyskolen kommer rett inn i en av vinterens aktuelle problemstillinger om styringen av toppidretten:

- Vi vil gjerne gi svar på hva som er optimale faser for utholdenhetstrening, sa rektor Loland.

Han kunne ha sagt:

- Vi vil gjerne hjelpe Marit Bjørgen til å trene riktigere.

Eller for den saks skyld tusenvis av mosjonister som lurer på om konsentrert, tøff intervalltrening er noe å satse på for å komme i litt bedre fysisk form.

Det er nettopp i den forvirrete letingen etter slike svar at kunnskapsnivået i norsk idrett utfordres. Ikke fordi det er lett å gi entydige løsninger på kompliserte spørsmål, men fordi det faglige miljøet som skal prege og utfordre debatten ikke har vært lett å se de siste åra.

SVAR PÅ BESTILLING kommer det heller ikke fra Norges Idrettshøyskole idet forskningen kommer i gang fra høsten. Fagansvaret blir værende på skolen. Både Olympiatoppen og Idrettsforbundet kan be om forskning, men ikke om hvilke svar den skal gi:

- Vi blir ingen ukritisk leverandør av det siste hundredels sekundet som mangler på norsk suksess, framholdt NIH-rektor Sigmund Loland.

Det utsagnet er til å tro på.

Men det gjenstår at andre ledere er like selvkritiske til måten de for tida forvalter toppidretten vår.