FANTASTISKE 84-EM: Michel Platini var strålende og Frankrike spilte fantastisk, da de vant EM på hjemmebane i 1984. Her er Platini i aksjon i et VM-oppgjør mot Brasil.
Foto: SCANPIX

OTTOs 11-ER

• Otto Ulseth vil denne sesongen kommentere fotball på Dagbladet.no. Hver mandag, klokka 11, publiserer vi «Ottos 11-er».

• Ulseth har vært fotballtrener i totalt 16 år og har blant annet ledet Tromsø og vært assistenttrener for det irakiske landslaget.

• Han har 27 år bak seg som journalist og kommentator i Adresseavisen, Dagbladet og NRK. Han har vært forfatter og medforfatter av seks bøker og jobber nå i Total Consult.

Emneord

fotball-em

Wien, Østerrike

Fotballen går verken hit eller dit. Den går hit og dit. For det er ikke nødvendigvis med fotballen som med kloden for øvrig, som fru Flettfrid Andresen har formulert det: «Verden går fremover. Den har ikke noe annet sted å gå.»

Det er forhastet og sannsynligvis også feil å tolke årets strålende mesterskap som om det er uttrykk for at fotballsporten har tatt en ny retning, eller eventuelt et nytt skritt i riktig retning.

EM av året er ikke noe oppgjør med verken det forrige eller noe annet. Det er bare - tilfeldigvis? - blitt et fenomenalt flott mesterskap.

MEN NEPPE LIKE BRA som det for 24 år siden, i 1984, da Frankrike helt systematisk imponerte med et effektivt spill som også var underholdende.

Det var et lag i perfekt balanse, i alle fall slik vi tolket det etter at det hadde vunnet; elegante Tigana i kompaniskap med sterke Fernandez og ivrige Giresse, et spisspar som angrep i hele banens bredde - men fremfor alt naturligvis; en Michel Platini som regjerte, med et helt overlegent blikk, med en evne til å score mål fra alle kanter og, fortsatt som vi husker det etterpå; helt uten noen risiko for å tape.

I tillegg hadde vi Danmark, som slo nedenfra, og som slo elegant, enda oksen Elkjær lå i front, og Frank Arnesen brøytet seg rydning mer enn han fintet seg fram. Uansett; vi opplevde dem som sjarmerende, uten forbehold.

HVIS VI GÅR fra 1984 til 2004, som er bare fire år siden, tør jeg minne om hva som skjedde: Mesterskapets dårligste lag vant, med et spill som ikke kunne begeistre noen andre enn grekerne selv. Dem om det.

Det er helt lovlig, og forståelig; vi ville selv avstått fra å kreve tilbake både Jämtland og Härjedalen hvis det var nødvendig for å vinne et internasjonalt fotballmesterskap.

Poenget er at utviklingen i retningen «underholdende» går i alle mulige retninger. Det er for eksempel ingen som skal ha æren for at begge lag scorer mål i løpet av de to siste minuttene av ekstraomgangene, like lite som det er urimelig å gi noen skylda for at de ikke scoret før i det som egentlig var et rent buljongpar av en kvartfinale: Tyrkia mot Kroatia.

FOTBALLEN UTVIKLER SEG med sikkerhet i retning enda bedre utholdenhet hos spillerne. En konsekvens av det er at de dekker mer rom, banen blir forholdsvis mindre, og det kreves bedre nærteknikk for å kontrollere ballen. Men er for eksempel langskuddene blitt bedre siden Ruud Krol og Rensebrink skjøt? Vi kan hevde at det er blitt vanskeligere å få tid til å fyre av.

Kollektivt er forsvarsspillet blitt veldig mye bedre, blant annet fordi alle innser at vi, italienere og briter alltid har hatt rett: Soneforsvar er best.

For øvrig skal vi være veldig forsiktig med å trekke de bråkjekke konklusjonene. Vi skal heller glede oss til semifinalene og finalen, og håpe det beste for VM om to år.

HVIS NORGE SKAL ha noen sjanse der må vi for øvrig gjøre det på vår måte. Det vil neppe begeistre noen andre enn oss selv.